Festival: Øyafestivalen 2009

groove dekker årets Øyafestival med daglige liverapporter, intervjuer og bilder. Denne artikkelen oppdateres fortløpende.

Siste artikler legges nederst.

Onsdag
Det var den hardere delen av rocken som stod i fokus på Øyafestivalens første dag. Toppet av Satyricon som avslutningsband, i tillegg til band som Ulver, Rise Against, Municipal Waste, The Bronx og Kylesa. Rundt disse var det duket for en del lugnere indiehelter som Bon Iver og Band of Horses, på det som på papiret var blant Øyas sterkeste dager i år.

Med de mest interessante navnene pakket tett sammen på ettermiddagen, og siden det er vanskelig å splitte seg selv, ble det nødvendig å velge mellom Bon Iver eller (som var plassert på en altfor for stor scene) og Kylesa, Crystal Antlers eller Vampire Weekend.

Lite kan måle seg med å starte ettermidddagen med en skikkelig hodeutblåsning, og Savannah, Georgia-bandet Kylesa gjør i så måte jobben i fravær av f.eks Mastodon på Øya. I stekende solskinn, med to trommiser og et konstant kjør pumpet Kylesa ut sin ganske så effektive kombo av sludgemetall, stoner og hardcore punk med et eksperimentelt tilsnitt. Bandets psykedeliske sider fremheves nok sterkere på plate enn på en scene, og finessene fra studio var - sikkert fornuftig - erstattet av et større fokus på rytmikk og riff. Vokalist Laura Pleasants ble nærmest overdøvet i miksen. Kylesa leverte varene, men også de kommer best til sin rett i et mindre og mørkere lokale. Konserten på Blitz for et par år siden vil nok fremdeles huskes best av denne anmelder, selv om bandet har vokst teknisk, blitt mer ambisiøse og utviklet seg som låtskrivere.
-BH

Crystal Antlers tilbyr psykedelisk frihetsrock fra Long Beach, California, og står i dag som de fremste etterfølgerne til Comets on Fire. Antlers er et ungt band, og har på langt nær samme pondus som Comets. De har heller ikke like sterkt låtmateriale. De evnet heller ikke å tangere sin egen debut-EP fra 2008 med årets langspiller. Symptomatisk nok var det utvalget fra EPen som låt best også på scenen, ikke minst fabelaktige Until the Sun Dies pt. 1. På scenen hadde de et umiddelbart blikkfang i den svarte slagverker Sexual Chocolate (Damian Edwards) Han simulerte sex med trommene, danset med dem, lekte med trommestikkene og levde seg inn i musikken på en måte som ga bandet tiltrengt humor og sceneaura.
- BH

Bon Iver

Hvordan ville triste sanger om tapt kjærlighet fungere i solskinnet på Enga onsdag ettermiddag? Ikke så verst, skulle det vise seg. Bon Iver, ledet av Justin Vernon, skapte to år tilbake en bejublet plate, der vinter, mørke og knusende kjærlighet sto i sentrum. Det bør nok ikke herske noen tvil om at bandet ville skint sterkere på en mørk liten klubb, på en annen tid av året. Likevel var konserten på Øyas åpningsdag i Middelalderparken en utsøkt affære, der Vernon i spissen for et finfint band trillet ut sanger så inderlige og hjerteskjærende at det var umulig å ikke bli grepet. Og ved å spe på med litt støy, balanserte Bon Iver konserten på ganske så flott vis.

For Emma, Forever Ago var selvsagt bærebjelken på konserten, og låter som Skinny Love, Lump Sum og Creature Fear strålte i solskinnet, og da bandet avrundet det hele med The Wolves var det vanskelig å finne så mye å sette fingeren på, selv om den største scenen på Øya kanskje føltes for stor Vernon & Co. Fint var det lell, og nå vil vi ha ny plate!
- MJ

Band of Horses

Tre år tilbake leverte Band of Horses en trivelig konsert på Sjøsiden. Dette var Seattle-bandets aller første tur til Europa, og med seg i sekken hadde de sitt flotte debutalbum, Everything All the Time. At de i år er tilbake på Øya føles ganske så naturlig, og at de denne gangen fikk hovedscenen til disposisjon er vel ikke mer enn rett og rimelig.

Mye har skjedd med siden sist. Den ene av bandets to frontfigurer, Mat Brooke, hoppet som kjent av hestebandet før oppfølgeren Cease to Begin (2007), og dette har lagt mer ansvar på Ben Bridwell, som nå fronter skjeggegjengen alene. Konserten på Enga var et stykke unna elektrisk strålende, men fremviste like fullt et band som nå har bøttevis med rutine og ikke minst et knippe sanger av høy og inderlig kvalitet i ermet. Ved å ta for seg det beste fra bandets to plater kunne dette ikke gå helt galt, og det gjorde det da heller ikke.

Funeral, Monsters, The Great Salt Lake og Is There a Ghost fremsto alle som små høydepunkt, og når vi også fikk Weed Party var det bare å konstatere at Bridwell og hans hester leverte en fin konsert for et vått publikum, som i forkant av giggen fikk et massivt regnfullt møte med Oslo-sommeren.
- MJ

Onsdagens fineste konsertopplevelse stod Andrew Bird for. Han spilte under ØyaNatt med fullt band, blant andre Martin Dosh på trommer, og er for øvrig nærmest et lite orkester i seg selv.

Først ute på Rockefeller var Blitzen Trapper, et band som helt klart hadde egnet seg ute i parken, med sin litt sprikende blanding av folk og sørstatsrock. Det er ikke lett å bli klok på om Blitzen Trapper ønsker å være Crosby, Stills & Nash, Tom Petty, Bob Dylan eller Lynyrd Skynyrd, men et sted derimellom befinner de seg i hvert fall. Blitzen Trapper fremstod som litt skranglete og uvørne, absolutt med en hyggelig sjarme, men de slo vel ingen helt i bakken.

Andrew Bird er et sant popgeni. Hans elegante traktering av fiolin, elektronikk, gitar, klokkespill og plystring - gjerne samtidig - minnet om hans høyt skolerte bakgrunn. Dette er en musiker som kan sitt fag. Hans rolle som bandleder, ikke minst måten han loopet seg selv på, var imponerende. Da han bommet litt av og til svarte publikum med varme trampeklapp tilbake. Hyggelig! Bird deler noe av dandy uttrykket til Rufus Wainwright, og tilhører en eksklusiv krets artister med et ambisjonsnivå som krysser genre og musikalske båser, som søker et høyere hele.

Han spilte endelig lenge nok, og de mer anonyme låtene avslørte en viss repeterende teknikk. Men jeg fant meg i hvert fall kraftigere naglet til gulvet inne på Rockefeller enn de fleste konsertene på plenen i Middelalderparken denne onsdagen.

"Så fantastisk kan popmusikk være" skrev vi om hans ferske plate Noble Beast. Så fantastisk kan den også være på en scene.
- BH

Torsdag:

Torsdagen på Øya hadde en mindre klart definert sjanger å forholde seg til men bar preg av å ha mange norske og skandinaviske artister på tapeten. På toppen av dette bydde festivalen på internasjonale headlinere som Arctic Monkeys, Glasvegas, Grizzly Bear og Fever Ray, noe som skulle være nok materiale til å røske tak i den mer emosjonelle delen av publikum.

På kveldstid arrangerte klubber som Blå, Revolver, Stratos, Rockefeller og Garage konserter med Gabriel Ananda, Munn til Munn Metoden, Ladyhawke, Vetiver og Joe Gideon & The Shark. Det var derfor gode muligheter for mye dansing både på disse og andre tilknyttede klubblokaler.

Texas-bandet The Riverboat Gamblers kom inn på tampen av årets program, grunnet avlysning fra The Soft Pack. Det var ikke nødvendigvis et stort tap for publikum. Riverboat Gamblers har i hvert fall mye av det et rastløst festivalpublikum kan ønske seg: Catchy låter, allsangvennlige refreng, fullt øs - ikke noe rom for intrikate detaljer som forsvinner ut i sommerlufta der i gården - og ikke minst en frontfigur som tar oppgaven sin på alvor. For det er særlig vokalist Mike Wiebe som er dette bandets midtpunkt. Det to meter høye stankelbeinet gir "energi" ny betyding. Fra første sekund var han i konstant bevegelse; hoppende, klatrende, frådende, spyttende. Han brukte mikrofonen vel så mye som slengtau som sangredskap, og ga bandet et tiltrengt snev av galskap. ADHD-pregede Wiebe fronter et band som tilhører den skitnere delen av amerikansk rock (Rocket from the Crypt, Nine Pound Hammer), men med gitarriff og melodier som nærmer seg pop- og skatepunken (The Offspring, Green Day). Live er de heldigvis fremdeles nærmere første kategori.
- BH

Grizzly Bear

Mottakelsen de amerikanske skjeggpopperne i Grizzly Bear har fått for sin plate Veckatimest er på ingen måte snau. Verden over har kritikerne reist seg til stående applaus for bandet, og platen har gått rett hjem hos en rekke lyttere.

I min egen anmeldelse indikerte jeg på at det ville bli vanskelig å gjennomføre et så perfekt lydbilde live, og fikk mer eller mindre rett. Dessverre var nok ikke dette Grizzly Bear sin feil, når det var lydanlegget som sendte ut variert grad av plagsomt dårlig skrudd lyd, noe som gjorde enkelte partier uutholdelig. Grizzly Bear leverte allikevel en flott konsert, og spesielt gjesteopptrednen fra Victoria Legrand under Two Weeks var verdt visitten til Vika-scenen denne torsdag ettermiddagen. Nå er jeg veldig spent på å høre hva Beach House har å by på imorgen.

-THF

Fever Ray

En annen artist som ikke har vært fremmed for hype er Karin Dreijer. Som fortsetter å være mystisk, pretensiøs og maskete. Bare tanken på at The Knife i september skal ha premiere på en egen opera gjør at det kribler i hele kroppen min av glede. Hvertfall etter å ha bevitnet Karins to opptredner under alteregoet Fever Ray.

For selv om muligens Parkteater-opptrednen tidligere i år satt bedre vokalmessig, er det lite hittil i år som har klart å overskygge stemningen Fever Ray skapte under en stadig mørkere Oslo-himmel. Her fikk hun full valuta for alt arbeidet som har blitt gjort med lyd og lys, og selv om det meste foregår i bekmørket på hennes konserter, glimter de melodiøse mesterverkene til fra scenen på en måte som utløste både dans, tårer og applaus fra publikum. Tilløp til rikere instrumentering under denne konserten gjorde at jeg fikk inntrykk av en artist som fortsatt terper på liveuttrykket sitt, og hvilken retning hun er på vei får du muligens mer innblikk i om du leser intervjuet groove gjorde med henne i løpet av de neste dagene.

-THF

I solskinnet torsdag var nasjonens beste fuzzpopband et sikkert kort for Øya. I Was a King leverte da også en spretten halvtime, der Frode Strømstad i front av et stadig tettere band gav oss gylden solskinnspop og støyende feedback i skjønn forening. Gitar og vokalmakker Anne Lise Frøkedal er viktig i uttrykket, der hun fargelegger musikken med vokalharmonier, som også i livetapping balanserer musikken på utsøkt vis. I Was a King begynner virkelig å få rutine etter en bråte konserter i inn- og utland dette året, og den keitete sjarmen har veket for et selvsikkert uttrykk basert på en av årets – fremdeles – beste skiver.

Bandets strålende popkunst med Norman Bleik og California fikk sommerfølelsen til å banke, det var kort og godt tid for en perfekt treenighet mellom sol, øl og pop. Kort, konsis og ikke et sekund kjedelig kan være oppsummeringen av en konsert som tikket inn på 27 hyggelige minutter på Sjøsiden. Veldig fint fra Egersunds eks-konge, som nok står på Enga når bandet blir invitert til Øya neste gang.
- MJ

Strømstad avrundet for øvrig litt for tiden slik at alle skulle rekke Tønes sin opptreden etterpå. Og mange tok veien mot Odden der en keitete og sjarmerende trubadur utleverte tekster på morsmålet, dyppet i underfundigheter og de små ting. Her kom viser om seminarer og kniver. Vi fikk også en strålende hyllest til Jento mi, alt på dialekt og med en troverdighet det er lett å trykke til sitt bryst. Tønes aka Frank Tønnesen fra Sokndal i Rogaland fikk nok mange nye venner denne ettermiddagen, og det virker jaggu fortjent etter en sjarmetappe av en konsert.
- MJ

For mange var nok Wilco blinket ut som torsdagens høydepunkt, og la det være slått fast med én gang: Jeff Tweedy & Co leverte en kraftfull utblåsing, og for min egen del, den første konserten på festivalen som har fått nakkehårene til å reise seg. Det skjedde i låt nummer tre, da A Shot in the Arm fra strålende Summerteeth smøg seg under huden med eksplosiv kraft. Med en opplangt Tweedy i front leverte Wilco hele sitt spekter fra sår country til utsøkt pop og snerrende støy. Bandets fenomenale katalog teller sju album (hvis vi ser bort fra de to platene de gjorde med Billy Bragg), og med denne i ryggen kunne sikkert Wilco ha spilt i timevis uten at det nødvendig hadde gått utover kvaliteten. På Enga brukte bandet sin tilmålte time på suverent vis, der Nels Clines inntreden i Wilco har gjort Chicago-bandet til en støyende organisme der tre gitarer i flekkene skaper urovekkende kaskader av bråk, før det hele roes ned. Kontrastfullt, men samtidig samlende.

Wilco er så vist et suverent liveband. Mange hadde kanskje ventet en konsert med fokus på bandets to siste plater, der støykunsten er dempet og musikken peker tilbake mot røttene på nittitallet. Selvsagt fikk vi smakebiter, men heldigvis tenkte bandet festivalpakke – og den skal selvsagt inneholde noe av det beste i katalogen. For å trekke frem et par høydepunkter til må en fantastisk verkende versjon av I Am Trying to Break Your Heart nevnes. Ta med utsøkte Jesus Etc. og brutale Handshake Drugs, og summen av det hele er at Wilco lekende lett sto bak Øyas beste konsert så langt i år. Suverent!
- MJ

Fredag:

Tredje dag på Øya bød på god sjangermiks, men med mer eller mindre halvslapt materiale. Flere gode kandidater sto på papiret, men flere skuffet enn innfridde. Også denne kvelden hadde Øyanatt spennende program rundt om på klubbene med Wooden Shjips på Funhouse og The Low Frequency in Stereo på Revolver som to av høydepunktene.

Fredag var festivalens vakreste dag værmessig, og selv om befolkningsveksten var tydelig, har utvidelsen av "handlegateområdet" gjort fremferdsel på området lettere enn tidligere, et trekk som defintivt var riktig for festivalen. Her er noen av de konsertene vi så denne fredagen.

Beach House

Knapt et år har gått siden forrige visitt fra Baltimoreduoen Beach House, som også denne gangen hadde med seg en trommeslager for å komplettere lydbildet. Dessverre hendte omtrent akkurat det samme som sist, Beach House klarte ikke til det fulle å overbringe materialet sitt til publikum.

Årsakene til det var mange, men først og fremst var det stemmen til Victoria Legrand som ikke hadde sin beste dag, og da er mye av Beach House sitt sound tapt dessverre. Også et bredt fokus på nyere materiale, samt forsøksvis nye versjoner av eldre materiale gjorde at dette ikke ble gruppens beste opptreden. Et halvveis vellykket forsøk på publikumsfrieri ved å spille låten ”Norway” som gruppen skrev på toget mellom Oslo og Bergen forrige år, ble heller ingen suksess, og da var det nesten litt trist å være blant de siste som sto igjen og fikk servert en flott utgave av Master of None. Beach House har mye å gi av godlynt stemning på plate, men live har de fremdeles til gode å fange opp de nakkehårsreisende øyeblikkene.

-THF

Fredag og tid for de siste Øya-konsertene for undertegnede. Besøket i Middelalderparken ble avsluttet ganske tidlig på kvelden etter det som må være en av tidenes dårligste fredager på Øya. Noen høydepunker var dog et hyggelig faktum også denne dagen, og kanskje aller best en strålende Thåström som virkelig hadde en god dag på jobben. En karismatisk veteran sto frem med spastiske bevegelser og en autoritær tilstedeværelse. Med et sett der hovedfokuset på solostoffet ble blandet med Imperiet-låter var det i flekkene klasse over den gamle punkrebellen. Soloplatene til Thåström fra dette tiåret er nok en smule undervurdert, for utblåsningen denne ettermiddagen beviste at svensken er vel så relevant på totusentallet som tiden med Imperiet tjue år tidligere (Ebba Grøn-perioden er dog umulig å konkurrere med!). Ingen Sjunger Blues Som Jeffrey Lee Pierce fastslo Thåström så korrekt, så korrekt og da var det bare å sette tommelen i været før en strålende time i solskinnet.
- MJ

Hello Saferide

Dronningen av svensk indiepop sto klar på Vikascenen noen øyeblikk etter at Beach House var ferdig, og der Beach House manglet entusiasmen til å fange publikum, hadde Annika Norlin bøttevis med sjarm og attityde til å treffe fansen rett i hjertet.

Det er kanskje ikke så rart, Hello Saferide er for en veteran å regne innen sin sjanger, og med flere lystige bidrag på cv-en som både Saferide, Säkert og med Vapnet har Annika Norlin mye bra materiale å spille på. Til min store begeistring hentet hun frem flere låter fra hva som i mine øyne er hennes beste platebidrag, Ep-en Would You Let Me Play This Ep 10 Times A Day? Hvor den eminente låta The Quiz sto som høydepunktet.

Saferide hadde et godt grep om de oppmøtte som var svorne fans av materialet og var ikke vanskelig å få med på verken allsang, dans eller klapping, noe som på ingen måte var ufortjent. Kritisk som jeg har vært til noe av Norlins plater er det nesten litt rart å si det, men dette var den beste konserten jeg så denne fredagen.

-THF

Jay Reatard

Proppfull av energi, låter og attityde, tok Jay Reatard mikrofonen på Vikascenen ca. en time etter Hello Saferide. Reatard var tydelig ganske påseila og hadde klare budskap til både teknikerne (”no smoke you asshole!”) og til publikum (a lot of bands waste time on talking to you so that they can steal your money!). Med konserten fra Garage friskt i minne så ble det enda tydeligere hvor riktig setting den forhenværende konserten i mars hadde i forhold til denne. Under åpen himmel og med et publikum som ikke var like engasjerte, måtte Reatard gi alt han maktet for å få fart på noen som helst. (så til de grader at intervjuet vi i groove hadde spikret ble avlyst når Jay hadde brukket et ribbein..)

Til slutt fant han imidlertid en som var tydelig engasjert, han ble dratt opp på scenen og fikk leke punkrock-gitarist på den siste låten i et sett som hadde tøysete høy hastighet, riktig attityde, men alt for få låter som virkelig maktet å stå på egenhånd. Reatard jobber raskt, spiller raskt og innbiller seg at det er det publikum vil ha på konsertene også. Jeg skal ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg hadde nok vært mer fornøyd om låtutvalget ble halvert og hastigheten senket betraktelig.

-THF

Kvelertak

Det er bare litt under en måned siden Kvelertak leverte en direkte legendarisk konsert på Roskilde, noe som har ført til at bandet har blitt en av Øyas snakkiser i forkant av konserten på Odden. Og det er jo nesten umenneskelig å forvente noe lignende igjen, men det tok heldigvis Kvelertak med knusende ro.

Og hva annet skal man egentlig gjøre, annet enn å pøse ut rå og kontant, og ikke minst hypermelodiøs metall? Vokalist Erlend Hjelvik er ikke snauere enn at han vifter litt med tissen mens Nattefrost noe nervøst står litt bortenfor og brøler under Fossegrim. Og det var så visst ville tendenser foran scenen også under denne konserten, selv om det var av mindre proporsjoner enn på Roskilde. Og allerede nå så fremstår jo låter som Blodtørst og Utrydd Dei Svake som rene hitter. Debuten til Kvelertak som er underveis og ventet en gang i starten av 2010 kan med andre ord bli usannsynlig tøff. Slik som konserten på Øya også ble – kanskje ikke usannsynlig, men i alle fall tøff!
-ØR

ØyaNatt, fredag

Dette må jaggu ha vært en av tidenes slappeste Øya-fredager, der programmet formelig skrek om surstoff og kun punkrebellene Thåström og Jay Reatard leverte varene i Middelalderparken. Været hadde imidlertid festivalen på sin side, hyggelig nok. Like fullt trakk jeg tidlig inn mot byen, der et norsk stjernelag skulle debutere under Øyanatt på Internasjonalen.

Kitchie Kitchie Ki-Me-O, med medlemmer fra oppløste Madrugada, My Midnight Creeps og Richochets som grunnstamme, hørtes selvsagt lovende ut på papiret, og et fullstappet lokale summet da også av forventning på hva bandet, som har hentet sitt navn fra en My Midnight Creeps-låt, hadde å komme med. Etter tre variable dager på festivalområdet, der gode nok headlinere var sterkt savnet i det som helt uforståelig blir karakterisert som tidenes Øya-program (dårligste på årevis, spør du meg), var håpet om en knallkonsert innendørs avgjort til stede.

23.30 gikk herrene Alex Kloster-Jensen, Frode Jacobsen, Bez Faaazollahi, Anders Møller og Dag Stiberg, samt to kordamer på scenen, for deretter å spille fem låter som stilmessig ikke var så langt unna den groovy og skitne bluesen My Midnight Creeps representerte. Kloster-Jensen beviste at han, i tillegg til å være en strålende gitarist, behersker det vokale på bra vis, og i front av et band som blander psykedelia med mer utagerende saker fremsto han som naturlig spydspiss. Med lekne kongas og hissig saksofon som forsterket det suggererende uttrykket, var det lett å fastslå at dette bandet blir spennende å følge fremover. Debutkonserten fadet ut etter knappe tretti minutter, da bandet foreløpig ikke har mer materiale, og selv om halvtimen var mer enn lovende følte nok mange av det betalende publikummet seg en smule snytt over lengden på konserten.

Kitchie Kitchie Ki-Me-O er foreløpig i startgropen, men det ble opplyst at bandet i tiden fremover vil satse på å utvikle dette musikalske prosjektet, og da snakker vi forhåpentligvis om plate og konserter med ordentlig lengde. Dette ser i alle fall undertegnede frem til, for dette var – i tillegg til en hyllest av Robert Burås – en småpen forsmak på et band som fort kan videreføre det My Midnight Creeps startet.
- MJ

Lørdag:

Siste dag på Øya ble som spådd en klissvåt affære for mange. Etter å ha opplevd en flott fredagskveld med et stadig stigende besøkstall, ble et sumpete og vått område stadig mer glissent utover lørdagen. Merkelig nok med tanke på tidligere år, og med tanke på at lørdagen var smekkutsolgt.

Lørdagen hadde et snev av mer hipstervennelighet med Crystal Castles, The Very Best, The Big Pink og Dirty Projectors på plakaten. I tillegg var headliner Röyksopp på plass sammen med svenske Robyn, og Tommy Tokyo var siste mann ut på Sjøsiden før portene ble lukket for siste gang dette året.

The Very Best

Esau Mwamwaya og Radioclit kom til Vika på det verst tenkelige tidspunktet under årets Øya-festival. Midt på dagen i styrtregn, og når mange var hjemme for å skifte til tørt etter en allerede "lang" dag.

Til gjengjeld gjorde de det absolutt beste ut av situasjonen. Og mestret å øke publikumsandelen fra ganske få til nesten fullt på de 45 minuttene de spilte. Ikke rart egentlig; The Very Best er profesjonelle partymakere, og trakk med seg store deler av publikum inn i fengende rytmer, samples og vannvittig mye bass.

Settet inneholdt en rekke av slagere fra den kritikerroste mixtapen som gruppen gav ut ifjor, en mixtape hvor mye materiale lånes fra andre artister og "afrikaniseres" av Esau og Radioclit. Og det er i spenningspunktet mellom det afrikanske og "vestlig populærmusikk" at The Very Best traff blink, også på Øya, med fortolkninger av både M.I.A og Architechture in Helsinki. Noe nytt materiale fra den kommende platen Warm Heart of Africa var med på å fullføre et knallbra show, hvor de involverte med stolthet bar sjangeren verdensmusikk på sine skuldre.

Dave Longstreth fliret av oss som trosset det ubeskrivelige været, og stod som saltstøtter under hvite ponchoer for å få med oss Dirty Projectors. Rammen kunne ikke vært stort verre, og forventningene lå ikke akkurat tykt utenpå denne molefonkne skribent. Men Dirty Projectors klarte overgangen fra detaljert og småkomplisert studioband til fullblods festivalband på overraskende godt vis. Med fokus på vokalen (tre kvinnelige medvokalister, blant annet grooves favoritt Angel Deradoorian) og et mer renskårent lydbilde kom låtene godt frem på Sjøsiden. Og heldigvis spilte bandet på nettopp den scenen som (igjen) hadde best lyd. Særlig var lyden på Vikascenen under enhver kritikk, noe som rammet eksempelvis Grizzly Bear på sterkeste. Hovedvekten av konserten var holdt til fremdeles ferske Bitte Orca, med elementer av progga pop og afrikansk sangtradisjon som smeltet ubesværet sammen med små støyeksplosjoner og medrivende melodiske partier.
- BH

Frida Hyvönen

Svenske Frida Hyvönen var tilbake i Oslo på Vikascenen bare noen timer etter The Very Best. Det ble aldri forklart nærmere, men merkelig nok valgte Hyvönen å snakke engelsk til publikum, med unntak av visse ord hun kanskje ikke kom på i farten. Usikkert er også en dekkende beskrivelse av hvordan settet forløp seg denne ettermiddagen.

For materialet fra Fridas siste plate Silence is Wild har igrunn rom for ganske store livearrangementer, istedet var hun denne konserten kun akkompagnert av to andre musikere. Det gjorde dessverre mye for lydbildet, og Fridas fremtredende stemme klarte ikke å bære entusiasmen lenge nok hos mange.

Etter omlag 30 minutter da låten Scandinavian Blonde ble fremført hadde omtrent halvparten av de oppmøtte trukket videre, og kun et fåtall fikk med seg hitlåta Dirty Dancing på slutten av konserten.
- THF

The Big Pink

De er snart aktuelle med sin debut, og etter et lite knippe knallsingler så langt så gleder vi oss mildt sagt ekstremt mye til denne skiva. Og de som var på Odden kan neppe ha blitt skuffet – lyden bandet lager er massiv til tusen, og låter som Velvet og Dominos er episk på en måte bare britene er i stand til å være.

Folk kommer sikkert til å sutre om at alt dette har vært gjort en million ganger før, men de som setter pris på godt håndtverk og virkemidler som mørke synthriff og støyvegger vil få sitt her. Og det de leverte på Odden var gigantisk på alle mulige måter, og ble kjapt et av festivalens virkelig store oppturer.

-ØR

Crystal Castles

Det kan være vanskelig å overføre den svette klubbfølelsen som oppstår i et rom med tak og vegger til en utescene, men om det var noen som skulle greie det av de ferskere elektropopbandene, så hadde jeg en del tro på Crystal Castles. Og uansett hva de prøvde på under konserten sin på Sjøsiden, så fungerte det dårlig.

Alice Glass hoppet opp og ned omtrent hele tiden i takt med den overbrutale bassen, og skrek vokalen ut på en direkte slitsom måte. Lydbildet på skiva er helt klart mer chill enn det de går for på scenen, og det i seg selv er det selvfølgelig ingenting i veien med. Men det ble helt feil denne gangen, og på alle måter et innholdfattig show, selv om låtene som lurer under basskaoset til tider er flotte nok.
-ØR


Foto:
groove.no.
Band of Horses: Jan Erik Svendsen/øyafestivalen
I Was a King, The Very Best: Steffen Rikenberg/øyafestivalen
Wilco: Amund Østbye/øyafestivalen.
Jay Reatard, The Riverboat Gamblers: Erik Moholdt/øyafestivalen.
Monotonix, illustrasjon Øya, Beach House: Bjørnar Håland




comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo