Intervju: No Age

No Age om hvordan det å bli banket opp i Lisboa forandret turneen, og hvor de skal spille neste gang de kommer til Norge.

Relaterte sider:

No Age

Foto: Promo / Todd Cole og konsertbilder av Bjørnar Håland

De to sjarmerende og utadvendte flinkisne Dean Spunt og Randy Randall er for tiden på turné i Norge. På lørdag leverte de et av årets absolutte konserthøydepunkt i Oslo, og i går spilte de på Landmark i Bergen. Drivkraften, energien og viljestyrken er noe som bobler opp fra alle kanter på årets utgivelse Everything In Between, og vi tok en prat med gutta om hva som gjorde at de faktisk er blitt så gode som de er.

Vil ikke bli Lady Gaga

Ideen om No Age startet allerede i 2005, da gutta formet det ett-album-lange bandet Wivves sammen med trommis Jeremy Villalobos. Wivves splittet opp allerede i 2006 og Randall og Spunt startet umiddelbart opp No Age, et band som tok navnet sitt fra en utgivelse hos det amerikanske independent selskapet SST (Kjent for utgivelser av blant annet Dinosaur Jr., Sonic Youth og Hüsker Du), som i hovedsak gav ut plater i segmentet hardcore, punk og indie. Platekontrakt fikk de imidlertid hos FatCat i 2007, og hos de gav de ut debutalbumet Weirdo Rippers, som ble en bloggesensasjon, og fikk mye ros for å ha revitalisert No-Fi og støyrock sjangeren.

På 2010 utgivelsen Everything In Between kliner likegodt No Age til med et mer poppete lydbilde, og mange kritikere har bitt seg merke i denne nye retningen, kan vi en dag forvente en crossoverinnpakning, med divanykker, styling og topp 20-hits a la Lady Gaga fra gutta?

- Vi har ikke noe ønske om å bli Lady Gaga nei, kommer det lattermildt fra No Age. Men vi har veldig stor respekt for popformatet. Å drive musikk på et såpass kommersielt nivå er vanskeligere enn hva man tror, men vi laget aldri denne platen som en pop-plate – jeg tror det ville ha trukket oss litt for langt bort fra det som var utgangspunktet.

No Age vil være No Age, og det er i de skitne, mørke og illeluktende kjellerlokalene, med høy lyd og mosh-dansing de trives best. Men hva gir de inspirasjon på deres mange turnètimer.

- Vi hører på mye rart, men akkurat nå er det Cat Stevens, Black Flag, Lee Hazelwood, OMD Cockney Rejects og Buzzcocks.

Alltid på tur

Siden suksessen med Sub Pop – debuten, og bandets andre albumutgivelse Nouns, virker det som at No Age har vært konstant på turné. Både sammen med likesinnede som Liars og Deerhunter og men også med mer elektronikabaserte acts som Dan Deacon. Hva opplever de selv som sitt mest minneverdige øyeblikk?

- Å bli banket opp i Lisboa var helt klart et minne for livet. Men det er ikke akkurat representativt for hvordan turneen vår er, vi føler oss veldig priveligerte som kan reise rundt og leve av musikken og har mange gode minner fra rundreisen.

Hva gjør dere når dere har fri?

- Tja, vi stikker og spiser no digg mexicansk mat, henger på stranda eller er med familien. Ellers er vi faktisk veldig glad i å gå i fjellet!

Hva anser dere som deres største bragd hittil?

Det er vanskelig å si, man kan jo se på det fra to forskjellige vinkler: Et som mer kommersielt og hjernedødt, et annet som mer artistisk og hvilket utbytte vi egentlig får av musikken vi lager og dens effekt på andre.

Dere virker politisk engasjerte – hvilket formål ville dere ha spilt veldedighetskonsert for?

- Oj, for et godt spørsmål, det er så mange temaer som fortjener oppmerksomheten, men på stående fot: Kreft, Diabetes og støtteordning for skolegang i alle verdens land.

Blir det lenge til dere kommer tilbake?

Nei, jeg håper ikke det, kan vi få spille i din stue neste gang?



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Waits - Blood Money

(Anti)

Tom Waits er tilbake i sin aller beste og mest imponerende form.

Flere:

Ricochets - The Ghost of Our Love
Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon