Parenthetical Girls, Det Norske Studentersamfunn.

Vår mann Bjørnar Håland var blant de oppmøtte på Parenthical Girls´ konsert på klubbscenen til Chateu Neuf. Det angrer han ikke på!

Det er hyggelig at det bookes gode konserter på Det Norske Studentersamfund for tiden, det gjør at det skjer spennende ting utenfor sentrum også. Denne høsten har bydd på en rekke gode konserter der oppe, med Okkervil River som et foreløpig høydepunkt. Men denne konserten var faktisk ikke langt unna å være likestilt.

Det er typisk at en bys gode musikkmiljø setter sine spor i samtiden, slik som Seattle gjorde det på nittitallet og Manchester på åttitallet. Mange gode band som mer eller mindre tilfeldig dukker opp samtidig og lanserer den ene spennende skiva etter den andre. Vi kjenner forsåvidt godt til det samme her hjemme, med Bergen som et midtpunkt for alt som var spennende for noen år siden.

Den lille byen Portland i Oregon er en slik by, og det er virkelig mange strålende band som kommer derfra for tiden. YACHT, Blitzen Trapper, The Blow, Lackthereof, Menomena, Thanksgiving/Adrian Orange, The Watery Graves of Portland og the Shins. Ikke alle er født og oppvokst der, men hva gjør vel det, man er jo fortsatt del av miljøet? Parenthetical Girls er en av disse innflytterene, det var vel ikke så stas i Everett, Washington som i Portland.

Bandet med det rare navnet, bandet som egentlig var oppkalt etter Fripp & Eno-låta Swastika Girls, tok altså turen til klubbscenen denne kvelden. Og det var ett av mine første møter med bandet. Jeg hadde ikke hørt mye mer om dem enn den fin-fine skiva Entanglements, som også er deres siste langspiller (som skal innrømme at jeg skaffet meg først etter at jeg så konserten ble annonsert - kombinasjonen Portland og bookingselskapet O my soul ble for fristende for undertegnede - det har tidligere bydd på mange fine opplevelser).

Bandet har en teatralsk fremtoning, og frontfigur Zac Pennington en slags blanding av Jona Bechtolt og Freddy Mercury. Legg til en dæsj av Of Montreal og bland det sammen med Xiu Xiu, og du har kanskje en følelse av hvordan det låter. Man kan vel også si at det låter som et slags musical-sigøynerpunkband med en lettere innblanding av litt god gammel Suede. Ikke helt lett å sette bandet i bås, med andre ord.

Hvordan fungerer dette live da?

Tja, ikke så ille - men ikke fullt så løssluppent som det kunne ha blitt. Parenthentical Girls høres veldig pene ut på skive, og de mest elleville påfunnene er ganske nedtonet. Kanskje det hadde vært en idé å slippe seg litt mer løs live? Jeg vil tro at det er gjennomførbart, tatt i betraktning hvor utadvent og inkluderende den nevnte Zac er.

Jeg liker artister som tar seg en tur ned fra scenen, og går litt blant publikum for å fortelle en historie når det passer seg. Da det i tillegg spilles et godt knippe av gode låter, er det ingen grunn til å ikke være strålende fornøyd.




comments powered by Disqus