Olavsfestdagene i Trondheim 2007

Ole Albrekt Nedrelid har gjort stikkprøver for groove i Nidaros. Her følger kritiske blikk på Trondheim Jazzorkester, The Source: of Summer, og Sinéad O'Connor.

Lørdag 28. juli - Trondheim Jazzorkester: Jazzhistorien

Dette dynamiske storbandet har i en del år vært Midt-Norsk Jazzsenters flaggskip og et svært positivt bilde mot både publikum og presse, hvor samarbeidsprosjekter med verdenskjente jazzmusikere har blitt en rød tråd. Denne lørdagen var de helt alene på scenen, men med en gammel traver tilbake foran orkesterpartituret og bak tangentene. Erlend Skomsvoll gjorde bandet kjent for alvor da han i 2000 arrangerte ut en konsert basert på komposisjoner av Chick Corea med Corea selv på piano, en konsert det har blitt både plate og verdensturné av i løpet av de siste par årene.

Denne gangen fremførte orkesteret bestillingsverket Jazzhistorien, som er Skomsvolls personlige tolkning av nettopp de siste hundre års musikkhistorie med hovedvekt på jazz. Verket ble urfremført under årets Kongsbergjazz, og dessuten spilt i København dagen etter.

Tanken er å ta for seg tiår for tiår fra jazzens barndom frem til i dag, med et klart innslag av den parallelle kunstmusikken. Og som sagt, så gjort. Åpningssatsen A Pee by the River with Eric Satie inviterte med sin klanglige fremtoning til assosiasjoner til nytenkende europeiske komponister før 1920 som Stravinskij, Schönberg og nettopp Satie. Videre utover fikk man eldgammel tradjazz servert med ny og moderne voicing, den tøffeste tradjazzen i hvert fall jeg har hørt.

For det var det som var det essensielle ved verket - det skulle ikke være en presentasjon av hvordan hver enkelt epoke høres ut, det skulle være en gjennomgang av hvordan de forskjellige epokene høres ut for Skomsvoll.

Mellom noen av de ti satsene konserten besto av, presenterte komponisten hva de het og hvilke innslag fra andre komposisjoner han hadde hedret. Selv satt jeg og var begeistret over å høre både Stravinskijs Vårofferet og Parkers Ornithology snike seg inn i det massive uttrykket, men ingen av disse ble direkte kredittrt i mikrofonen. Kanskje var det dette som gjorde opplevelsen enda større, at referansene i historien ikke var så viktige. Men om det nå ikke var meningen å flette inn disse assosiasjonene, og Jørgen Mathisens 60-tallssolo ikke bygde på noe som minnet veldig om Resolution fra John Coltranes A Love Supreme, så var det uansett moro å oppleve denne ekstra dimensjonen. Samtidig skal det være sagt at satsen Mack the Wife hadde nært slektskap til ordspillets opprinnelse.

Helhetlig var den to sett lange konserten en flott affære, men som kanskje stagnerte noe i de første tiårene, før 40/50-tallsbopen kom og løsnet på både tempo og snipp. Derfra og ut gikk stilene raskere unna, slik enhver gjennomgang av jazzhistorien gjør, og orkesteret avsluttet med to dediserte låter - først Kid on the Bus, en hyllest til Chick Corea; og til sist Faith, som "er en hyllest til troen på alt det vi driver med og som vi legger ned utrolig mye tid på", Skomsvoll fritt sitert.

Vi som sitter og hører på, er heldige som kan nyte godt av all den tiden Erlend Skomsvoll legger ned som komponist og arrangør. Måtte det komme mer.

Søndag 29. juli - The Source: of Summer

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gå på jazzkonsert, for så å vandre hjem med Mykje lys og mykje varme på hjernen.

The Source har hatt ikke mindre enn fjorten år på baken siden fire konservatoriestudenter fant ut at de skulle starte band. Trygve Seim på saksofon, Øyvind Brække på trombone og Per Oddvar Johansen på trommer har holdt det gående hele veien, mens Mats Eilertsen har vært bassist siden 2005.

Under Olavsfestdagene sto ytterligere tolv musikere fra nær og fjern på scenen og bød på en sammensmelting av øst og vest, nord og sør, vals og raï, ja det meste. Om vi ikke lo hele tiden, var hele konserten gjennomsyret av humor, lekenhet og spilleglede.

Grunnkvartetten har gitt ut noen plater og ikke minst turnert land og strand rundt, og er kjente for sin lett sprøe og litt kontroversielle stil. Dette er eminente jazzmusikere som gjør musikk om til en lek, og har for vane å ta med andre inn i selskapet. Platen og prosjektet The Source: of Christmas har siden 1996 vært mer og mindre fast programpost på diverse jazzscener rundt juletider, hvor besetningen utvides betraktelig, og er utgangspunktet for det som denne søndagen ble urfremført i Trondheim.

De mange musikerne vekslet på å være i ute i scenelyset, og på denne måten ble det flere konserter og ikke minst band i løpet av en og samme stund. Opprinnelig var det annonsert bare elleve musikere, men de siste dagers forberedelser hadde visstnok fått plass til ytterligere fem. Fra Egypt hadde noen særdeles blide musikere fra The Cairo Orchestra tatt turen nordover, disse har tidligere gjestet The Source: of Christmas. Av de norske stilte for eksempel Ståle Storløkken og Tone Åse opp med sine forskjellige lyder, dessuten satt Asmund Bjørken og spilte trekkspill og saksofon, og Jan Erik Kongshaug gitar. Orkesteret var stort og mangfoldig.

Repertoaret tok utgangspunkt i hovedsakelig norske sommerviser, -hiter og -tekster, som ble herjet og tuklet med til det ytterste, og tidvis krydret helt om til norsk-arabiske jamer. Svært mange sjangre og verdensdeler var representerte, fra egyptisk folkemusikk til reinspikka norsk/svensk trekkspillvals via en god del funk- og også frijazz, samt litt Seimsk saksofonmeditering. Dette oppsummerer i grunnen The Source og hva de står for, man vet aldri helt hva neste låt bringer.

Jeg vil særlig berømme arrangementene på Neste sommer og Blåklokkevikua. Neste sommer, som startet med en norsk folketone med unge herr Kvernberg i spissen for en flott trio, hvorpå egypterne snudde om på betoningen med en rytmisk jamrunde med riff og saksofonsolo over, og til slutt, midt oppi det man trodde var en ukjent låt, kom deLillos' evige sommerhit fullstendig uventet, men fullstendig på sin plass, fra Julius Wingers mikrofon. Blåklokkevikua var på sin side noe jeg gjerne skulle rammet inn og hengt på veggen. Tone Åse som så vakkert sang den fine melodien, nydelig akkompagnert av Eilertsen på bass og Alfred Gamil på strengeinstrumentet oud. Disharmonien mellom de to kulturene var så nydelig og spennende å høre på at det ble en helt ny harmoni av det hele.

Det kan man for øvrig si om hele konserten - dette var ikke annet enn en morsom opplevelse. Som da det hele avsluttet med en solid hyllest av Åge Aleksandersens Mykje lys og mykje varme, som ble spilt på både instrumenter og språk den antakeligvis aldri har blitt spilt før. Den kjente melodien festet seg godt i hodet og skapte et bisarr bilde av alt sammen da man sent en søndagskveld ruslet hjemover og ikke helt skjønte hva som hadde skjedd.

Torsdag 2. august - Sinéad O'Connor

Sinéad O'Connor, en av artistene Olavsfestdagene har annonsert som sitt største trekkplaster, må kunne sies å ha vært et ganske håpløst prosjekt, i det minste et overmodig arrangement. Setter man opp en artist på en utescene, må det være en artist som greier å utnytte potensialet i scenen, og dessverre er ikke O'Connor en slik artist.

Jeg merker meg at konserten fikk stort oppslag og enda større ord i Adressavisa dagen etter, og jeg må være så ærlig og si at jeg reagerte så kraftig på denne tidvise skamrosen at det må bemerkes her. Sannheten til folket - dette kan da umulig ha vært en så fantastisk konsert. All ære til den irske damen for forsøket, men dessverre ble hun slukt og spist av en overdimensjonert scene og en grissgrendt torgplass.

Selv fikk jeg assosiasjoner til festivalparodier i The Simpsons da jeg sto fremme og knipset bilder og skuet rundt på en liten folkemengde som klynget seg stillestående sammen. Noen sang, noen gikk rundt, røykeområdet helt på siden var nesten fullt, uterestauranten helt bakerst var stappfull, ingen virket engasjerte, alle virret rundt og snakket like mye som de hørte på, og på den gedigne scenen sto en stakkars singer/songwriter med kassegitar og kunne ikke gjøre annet enn å synge ut det hun hadde lovet å synge. Hva som nådde frem til hver enkelt er ikke godt å si, men forholdene lå ikke akkurat til rette for nettopp musikkformidling. Kun fordi det kommer et stort navn, betyr ikke det at man av den grunn må plassere artisten på en arena som rommer flere tusen. Det er tross alt et kulturarrangement i Trondheim, og ikke en fotballkamp i Trondheim, vi snakker om her. Og selv om det visstnok skal ha vært opp mot tre tusen innom, så det ikke ut som mer enn tre hundre.

Riktig nok hjalp det når hun hadde fullt band som kunne trøkke litt til og skape en kontrast til de lavmælte kassegitarlåtene. Men tenk om man kunne plassert henne innendørs, eller i det minste i Borggården, som rommer nøyaktig det antallet som var på torget denne kvelden. Da tror jeg kanskje mye hadde blitt annerledes. Jeg tror mange fans likevel fikk et godt utbytte av konserten, mens vi som har et litt mer distansert forhold til O'Connor greide ikke å ta del i tilstedeværelsen. Nå er det vel ingen overraskelse at jeg ikke er særlig stor tilhenger av utekonserter, men hvordan går det an å være det når musikken blir regelrett ødelagt av omgivelsene?

Da er det ikke mye verdt å gå på konsert.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motörhead - Inferno

(SPV)

De gamle er ikke bare eldst. De er også råest, mest grisete og aller tøffest.

Flere:

Beach House - Beach House
Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe