Isis & Dälek, Betong 3. november

Støy, metall, ambient, hip-hop, samples og postrock var noe av det som ble servert på et nært fullsatt Betong. Kaos? Helt klart! Heftig? Absolutt!

Relaterte sider:

Isis gir seg

Isis

Dälek

Mamiffer

Foto: Christian Roth Christensen

To av Ipecac Recordings sine flaggskip var det som skulle til for at folk endelig skulle strømme til Betong. En nær fullsatt Betongkjeller fikk en vill sjangermiks som fungerte voldsomt mye bedre enn man skulle tro var mulig. Isismann Aaron Turner hadde i anledning Europaturnéen tatt med seg sitt ferskeste sideprosjekt, Mamiffer, uten at det satte særlig dype spor, og som motvekt til noe sånt som Dälek blir det enda mer surrealistisk og vanskelig å få tak på en kveld som dette. Aldri feil, men med manglende intensitet et stillferdig sett som dette sårt trengte.

Så feil, så riktig

Det er nesten uforståelig at Dälek skal ha sånn tiltrekningskraft som han helt åpenbart har. Det var så å si null melodi gjennom hele settet, og det man får er beats, støy og en gjennomgående monoton og nesten konstant tilstedeværende rapping. Og den intensiteten som ble skapt gjennom dette var spektakulær til tider, særlig ved hjelp av korte og velplasserte pauser hvor beats og støy eskalerte og fikk herje fritt. Det var disse korte lurepusterommene som løftet Dälek til et nivå som nesten var uforståelig bra.

For det er da vitterlig ingenting spektakulært med verken beats, støysampling eller rapping om man plukker det fra hverandre her. Det har det vel egentlig aldri vært med Dälek. Og når sant skal sies så var det konstant faretruende monotont, men de to hentet seg inn umiddelbart hver bidige gang. Det er også låter som makter å få den mest svorne hip-hop-hater til å vugge litt frem og tilbake – for eksempel Spritual Healing, som live nesten fremstår som en renselse i seg selv.

Jeg har alltid rygget tilbake litt når det gjelder hip-hop, men dette var perfekt medisin for sånne som meg. Det var ikke så rart at Dälek greide å skape stemning blant de som nok stort sett hadde kommet for å se Isis – to vidt forskjellige band. For det første virker det som Mike Patton med Ipecac har greid å skape en usedvanlig sterk lojalitet til labelen blant tilhengerne, nesten uavhengig av sjangerhopping og krumspring. For det andre var det rett og slett bare knallbra.

Etterlengtet slagkraft

Isis har undertegnede skrevet om ved et par anledninger tidligere i år. Den ene var da de slapp det noe skuffende nye albumet, Wavering Radiant. Den andre var da konserten deres på Roskilde i sommer også skuffet. Så det var ekstra godt at Isis leverte så solid som de gjorde denne gangen. Til og med i så stor grad at jeg koset meg overraskende mye også under bidragene fra Wavering Radiant.

Men det er fortsatt ingen tvil om at det er låtene fra brilliante Oceanic og Panopticon som løfter ethvert Isis-sett. Dulcinea fra In The Absence Of Truth er også et stjerneepisk Isis-øyeblikk som rett og slett var stort på Betong. Wavering Radiant ble slik jeg hadde fryktet overrepresentert, men det gjorde egentlig ingenting. Oceanic ble kun representert med Carry, et noe merkelig, men desto mer velkomment valg. Det kunne gjerne vært mer derfra, men det er ikke vanskelig å forstå at Isis fokuserer på albumet av året. Det hjelper også at vokalen druknet litt mer i tykke vegger av postmetall, særlig når den er i bruk såpass mye som på låtene fra Wavering Radiant.

Jeg trengte å bli overbevist der uansett, og ble på alle måter det. Wavering Radiant gjør seg mye bedre live enn det først gjorde, og det er en lettelse av dimensjoner. Det var likevel når de smalt til med perlen Backlit at konserten med Isis var helt komplett. Avslutningen med storslagne Altered Course var også en oppvisning i gåsehud Oslo neppe har kjent maken til i hele år.

Omstendighetene tatt i betraktning så ble dette egentlig overraskende bra. Jeg tviler på at en eneste en gikk slukøret hjem fra et nesten fullsatt Betong i alle fall. Ei heller jeg, som med stor lettelse avslutter et noe svakt år for Isis så langt med en gigantisk opptur. For ikke å glemme Dälek da, til sammen en kombinasjon som ble skummelt og oppsiktsvekkende bra.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Out Into the Snow

(Team Love)

Ein løyndom verdt å avsløre: Simon Joyner er ein av dei aller beste songtekstforfattarane på denne sida av Blood on the Tracks.

Flere:

Love - Forever Changes
Röyksopp - Senior