• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Cat Power: Rockefeller 08. juli 2008

Cat Power er på Europaturné med jukeboxen sin for å fremføre karaokeversjoner av andres materiale.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook12.07.08

Cat Power har én egen jukebox med gode låter fra backkatalogen hun kunne spille, i stedet spilte hun i stor grad andres. Det vitner om en usikker og kreativt stillestående artist, som i bunn og grunn trenger en lang og varm klem for å komme tilbake i gammel storform.

Den norske karaokebevegelsen
Årlig arrangerer Playroom i samarbeid med TV2 en turné i etterkant av seersuksessene med programkonsepter som Norske Talenter og Idol. I år har de til o gmed slått seg sammen, og kan by på litt av et show: Bestående av halvferdige, overproduserte og tabloid-voldtatte artister som synger stort sett andres sanger. Allikevel fyller de brygger og puber landet rundt. Men bare idéen i seg selv med å synge andre sine sanger gjør en turné unødvendig i mine øyne; men i hendene på markedsstrateger med dollartegn tatovert på skulderen er det gode penger å tjene på at folk faktisk tror at Lind, Fuentes, Nilsen og Holm laget Hallelujah selv, eller egentlig betyr det ikke så mye når de synger den så fint.

Den kreative nedturen?
Årene har kommet og gått siden Chan Marshall gav ut sitt første album Dear Sir i 1995; den gang en geniforklart ung pike med sterke røtter i en gryende undergrunnsmusikkbransje. Med tiden har hun blitt kjent for et dårlig selvbilde, et stigende alkoholforbruk og en vanskelig personlighet. Derfor har også et rykte om noe varibale konsertopplevelser oppstått. Et eksempel på dette finnes festet til tape gjennom konsertfilmen Speaking for the Trees hvor Cat Power opptrer stemningsfull og engasjert, men komplett strippet for impulsivitet og neglebitende kjedelig. Hele karrieren igjennom har hun allikevel fortsatt å gi ut stødige plater, hvorav hun de senere årene har vist en forkjærlighet for å tolke andre sitt låtmateriale stadig oftere.

Tidligere i år kom oppfølgeren til Covers Record fra 2000, rettmessig navngitt Jukebox; en plate hvor Chan Marshall fortolker 11 andre artister i tillegg til seg selv. Noe jeg i min anmeldelse (hyperlink?) fant å være et ganske meningsløst produkt, i hvert fall med tanke på hvilken kreativ utvikling hun har vist de siste 10 årene. Allikevel er det med denne platen, og ytterligere omformulerte versjoner av sine nyere “hits” at hun nå er ute på en ganske betydningsløs reise Europa rundt.

Men selv om hun spiller med så dempet belysning at noen kan knapt se henne, gjemmer seg i skyggene av bandet, og knapt synger en eneste låt av eget materiale, så klapper deler av publikum seg blå av smerte.

The Jukebox Tour
Med seg på scenen på Rockefeller hadde Chan sine langvarige samarbeidspartnere i The Dirty Delta Blues Band; et ytterst samspilt og proffesjonelt knippe av artister som vet å legge stødig rytmikk omkring frontfigurens veldreide vokal. Til denne konserten må det sies at bandet fortjener ros for sin profesjonalitet, og vokalisten for sin hjerteskjærende fremførelse, men at det holdt ikke for å imponere eller engasjere settet igjennom. Til det skortet det på store mengder originalitet, karisma og utstråling; Cat Power virket mer opptatt av å få buksene til å sitte riktig enn vokalen, og vandret ustanselig omkring på scenen etter en bekvem posisjon å stille seg i.

Når det gjelder låtene som ble spilt dalte engasjementet for hver cover-låt som ramlet ut av Jukeboxen, for selv om Chan har et godt grep om musikkhistorien og et musikalsk back-up som vet å trylle om arrangementet til å bli noe eget, så er det nettopp paradokset som alltid inntreffer ved fremførelsen: dette er ikke din sang. Det er Hank Williams, Joni Mitchell, Bob Dylan, Billie Holiday og Janis Joplin sine sanger, og uansett hvor mange barer og puber låtene klarer å fylle med karaokeentusiaster i Tokyo, så er det aldri noe poeng i å reise jorden rundt for å la andre høre “din” versjon; i hvert fall ikke når man har en sterk backkatalog i ryggsekken.

Verden vil bedras
Det ryktes at en gang på midten av 90-tallet ankom Bob Dylan scenen baklengs og spilte hele konserten med ryggen til publikum, ikke én eneste av låtene var gjenkjennelige for noen heller, men blodfansen satt der og klappet seg blå og grønne i håp om at neste låt ville bli en höjdäre; men det ble den antakeligvis ikke. Samme mann gav i 1970 ut albumet Self Portrait som var en rekke fortolkninger av artister som én gang hadde fortolket han, et bidrag til artistens diskografi som har blitt stående som en spøk; en latterliggjøring av seg selv og bransjen rundt, men aldri blitt tatt seriøst som noe fullstendig musikalsk produkt; ihvertfall ikke av flertallet.

Dylan har uansett en så unik posisjon at noen vil alltids kjøpe det mest skandaløse han produserer. Cat Power som er en av Dylans mest innbitte fans har mye å takke sin største referanse for musikalsk, men det ble svært tydelig denne kvelden at det kreves en markert linje mellom det å være en musikalsk legende og det å være en kreativ kopist. For selv om noen satt igjen og applauderte lenge etter at gruppen hadde forlatt scenen var dette en kveld som understreket Cat Power på full fart på veg inn i det store arkivet av artister av kreativ stagnasjon.

Her inne vil hun forbli inntil hun finner inspirasjonen til å meddele og skape eget materiale, til da må vi akseptere dette som en dårlig spøk. Selv om noen alltids vil dukke opp, applaudere og synge med på lyden av skyggene fra fortiden, når frontfiguren synger det så fint.