• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Timesbold

Mono, Oslo 17/3-2003

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook18.03.03

En av 2003s beste konserter så langt stod Timesbold for - på lille Mono i Oslo. Amerikanerne har et relativt ubeskrevet blad, men de har en fullengder ute (på Marit Karlsens Trust Me records, og kreditert med 5/7 på groove).

På Mono stilte New York-kvartetten opp med sag, keyboards, mandolin og banjo samt diverse andre instrumenter som de til enhver tid hadde rundt seg. Bare vokalist Jason "Whip" Merritt holdt seg relativt i ro med gitaren, munnspill og en stemme som bar preg av slektskap Will Oldham, Jason Molina (Songs: Ohia) og Okkervil Rivers Will Sheff. Det er også musikalske referanser som ikke bør gjøre skam på bandet. Vi snakker frodig slowcore-americana av fineste merke.

Timesbold fikk publikum umiddelbart på sin side med et knippe låter som skjærte seg gjennom marg og bein. Et band som velger ut Dylans Masters of War og Neil Youngs Out on the Weekend som mest markante coverlåter - og lykkes med det - har selvsagt et meget godt utgangspunkt. Det ødela heller ikke den gode stemningen at de avsluttet settet med å sparke mot president Bush. Men de egenproduserte låtene holdt også meget høy kvalitet, det var omtrent umulig å slippe unna viser som hørtes til å være skrevet for langt mer hellige anledninger enn en mandags kveld på Oslos østkant. Ee Cummings, Water Bearer og Words er i utgangspunktet "enkle" viser som mye takket være Merritts dirrende stemme og troverdige fremføring vokser seg store. Akkurat i det øyeblikket vi ønsket litt mer action dro de dessuten i vei med cowpunk-stompen House Demands, og i noen minutter var vi hensatt til den rivende gløden i 16 Horsespower og Violent Femmes' beste øyeblikk.

Ellers holdt Timesbold seg stort sett til musikk som krevde mer lytting og stille nytelse enn spontan borddans. Det var fint at publikum viste å satte pris på dette (med unntak av en høylydt dame som brølte ut sine meninger til både publikums og bandets forlystelse - i hvert fall en stund), men det bør være et tankekors at Timesbold ikke trekker flere mennesker enn den lille kjernen som klappet de varmt inn flere ganger. Det får være en fremtidig utfordring for de ansvarlige, de sympatiske og dels influensasyke amerikanerne fortjener et langt større publikum enn dette.
Og til alle dere som ikke stilte opp denne gangen: Ingen unnskyldning er god nok neste gang Timesbold spiller her til lands.