10 skiver alle dansker bør ha med seg i graven

Dansk-norske Torben Stæhr presenterer her de 10 fremste titlene fra den danske platekanon.

Jeg skal her presentere en stripe danske plater som på en eller annen måte har noe genuint og stort over seg.

Det blir så klart en subjektiv vurdering, og listen vil aldri bli den samme uansett hvem som skriver den, men etter 22 år i Norge hører jeg kanskje på dansk musikk med litt andre ører.

Felles for disse ti utgivelsene er dog den godfølelsen som kommer sigende opp helt nede fra tærne, og på sett og vis setter tingene på plass når jeg hører dem. Følelser som minner om hjemlengsel og tilhørighet oppstår og gir seg ofte uttrykk i form av underlige dansetrinn, iblant nesten spastiske bevegelser. Høy uling mot sør er også hørt. Dette er helstøpte plater uten daukjøtt.

Det fantes i København i slutten av 60-tallet og starten av 70-tallet et frodig og skapende musikkmiljø, som resulterte i en betydelig mengde uvanlig fine plater. Ofte ble det kun til en enkelt utgivelse før musikerne gled fra hverandre og dannet nye konstellasjoner, som igjen skapte noe nytt.

Sånn holdt de på frem til 1972-73. Da kom det et lokomotiv som kalte seg Gasolin, og fra midten av 70-årene og inn i 80-årene var det de større navnene som dominerte scenen: Sebastian, C.V.Jørgensen, Gnags, DAD, og senere Anne Linnet, Sanne Salomonsen med flere.

Dansk musikk på 80-tallet var triste greier, men pønken hadde tross alt hatt sin misjon og skapt en rekke anstendige grupper, med Sort Sol som en klar ener. Hårene reiser seg dog ikke på undertegnede før vi kommer til 1994.

Mer om det senere. Her er de ti jeg har plukket frem, i kronologisk orden.

1967
Steppeulvene: Hip
(Metronome MLP 15269)

Dette er en legendarisk plate i dansk sammenheng. Aldri hadde man hørt noe lignende i Danmark og det har man for så vidt heller ikke siden. Hippienes hellige gral, men også dansk poesi uten like. Musikalsk er dette bra,og det første du tenker på er Bob Dylan, men skjønner du dansk, og klarer du mentalt å skru tiden tilbake, blir dette til rent gull:

"Vejen er lavet av rågummisåler
tag dine sko af
for asfalten tåler
kun dine bare tær
kys dine skarabéer
og lyt til spedometeret der stråler"
(Fra Itsi-Bitsi)

Stig Møller har skrevet musikken og Eik Skaløe er poeten. Det er skrevet spaltemeter og bøker om denne platen opp gjennom årene, hvilket er fortjent. Et forsterkende element som desverre altid blir overfokusert er, at Eik Skaløe i 1967 reiste til India og forsvant. Hans levninger ble senere funnet sammen med brever der tyder på et selvmord.

"Lad mig knæle, for din bestjernede fod " (Fra Til Nashet)

Vinyl: Plata er utgitt opp til flere ganger, som den kulturskatten den er, og er ikke vanskelig å finne med mindre du samler på førsteutgaver.

1969 (innspilt -68)
Povl Dissing: Dissing
(Sonet SLPS 1510)

Povl Dissing forbindes i Norge stort sett med linjen "Livet er ikke det verste man har, og om lidt er kaffen klar" og det er da sant nok.

I Danmark er Dissing blitt folkeeie for lengst, men sånn var det ikke i starten av hans karriere. Hans fraseringer og tolkninger av gamle danske sanger gjorde ham mildest talt omdiskutert, og i verste fall bannlyst, både blant en del av befolkningen og hos kritikerne.

Dette brydde Dissing seg ikke synderlig om, og takk for det. Han slo først gjennom for alvor i 1973 med Svantes Viser men fra da av var det gjort. Det er imidlertid hans andre LP fra 1969 som tar kaka.

Musikken er skrevet av Dissing og Benny Holst, og han akkompagneres av Beefeaters, som i 1967-68 var det råeste rythm'n'blues bandet i Danmark. Med skjøre melankolske tekster av Laus Bengtsson og nennsom produsering av H.H.Koltze, er dette albumet et av høydepunktene i dansk musikkproduksjon. Dissing leverer hvert nummer med en egen innlevelse, og hele albumet oser av kvalitet.

Bildet av Dissing på coveret er suverent i sin form, og formidler innholdet på platen ett hundre prosent. Det er så bra at platen på folkemunne omtales og handles som Nøgne Øjne.

"Jeg har godt nyt i dag
til os der kender nat og dag
En engel er i blandt os
og sandt nok
så har man hørt det før,
men hun bor dør om dør,
så vi mødes hvis vi tør.»
(Fra Jeg har godt nyt i dag)

Du må kanskje ha levd en stund for å bli revet med av Povl Dissing og hans musikk, men når han først er på plass, sitter han der for godt.

1969
Burnin Red Ivanhoe: M 144
(Sonet SLPS 1512/13)

Burnin Red Ivanhoe var et resultat av en idé og et ønske om å forene jazz og rock. Den visjonære bak disse tankene var en liten trollmann ved navn Karsten Vogel.
Vogel hadde opp gjennom seksti-tallet spilt avantgardejazz med likesinnede (dem var det ikke mange av) men han savnet den energien som fantes på den gryende og hurtigvoksende rockscenen.

Frank Zappa og Free Spirits hadde sendt ut plater som ga Vogel blod på tann og viste at saksofonen faktisk kunne brukes i andre sammenhenger enn jazz.

Han klarte, etter en del utskiftninger og to år med mange spillejobber og rimelig lokal suksess, å få samlet en rimelig fast besetning som bestod av Vogel på orgel og saks, Bo Thrige Andersen på trommer, Steen Claesson på bas og Kim Menzer på absolutt alt man kan blåse i. De hadde alle jazzbakgrunn, men i tillegg fikk de endelig med seg en riktig god rockguitarist i Ole Fick, som i tillegg også kunne synge (og tegne).

M 144 ble navnet på deres debut-LP, og for en debut! I tillegg ble det også det første dobbelalbumet i dansk rock. Det er proppfullt av gode idéer, spilleglede, galskap og humor, men fremfor alt er det Karsten Vogels fantasifulle og underlige komposisjoner som løfter det hele opp og gjør M144 til en sann klassiker i dansk og europeisk rock

"Ivanhoe, ryger du Cecil i dag, ta'r du kaffe og syrlige drops ? Svæver du højt på din tiende sal, mens Rovena går tur med sin mops?" (Fra Ivanhoe I Brøndbyerne ).

Den solgte omkring 10 000 eksemplarer, noe som var enormt mye i Danmark på den tiden. Og bandet, ja de spilte simpelthen «røven ud af bukserne» på de fleste!

Det eneste lille minuset er en litt slapp produksjon. Franz Beckerlee (fra Gasolin) hadde forsøkt å skru på knappene, og det burde han ha latt være med. David Peel fikk etterhvert kjennskap til musikken og fikk hentet gruppen til England. Her produserte og utga han i 1970 deres neste album, som først utkom på Dandelion Records i England.

Alle Burnin sine album er bra, og aller best er M144. M'en står for metronom, mens 144 rett og slett henviser til den hastigheten som ble brukt i studiet under innspillingen. Med førsteutgaven fra 1969 følger det et folde-ut-teater og en flott ridder til hest, som du selv kan styre mens du hører på musikken. Kan det bli bedre?!

Etter 37 år er musikken stadig frisk og spennende, og med titler som Jiizlou, Medardus, Oyizl og Ksilioy er det også litt for de intellektuelle å ta tak i.

Deres nest beste album er muligens Right On fra 1974. Blant annet inneholder det August Suicidal, en av Vogels aller beste komposisjoner, men det er også det albumet som er vanskeligst å få tak i.

Burnin utviklet seg i 70-årene til gruppen Secret Oyster, som også fikk ganske bred anerkjennelse innenfor fusjonsmusikken, men det var M144 som først forenede rock og jazz i Danmark.

1971
Rainbow Band: Rainbow Band
(Sonet SLPS 1523 A)

Rainbow Bands debutplate, SLPS 1523, ble sluppet i 1970, men ble innspilt på ny og utgitt et halvt år senere som SLPS 1523 A.

Denne utgivelsen hadde Allan Mortensen som ny vokalist og to nye låter. Det som skiller disse to platene utenom selve materialet, er en teknisk bedre vokalist og en strammere produksjon. Det avgjørende for undertegnede er likevel andreutgavens versjon av Living on the Hill. Et kongenummer på hele 14:37 min, som for min skyld gjerne kunne ha fortsatt et par timer til.

Instrumentalt sett er Rainbow Band kanskje det ledende danske bandet fra denne perioden, det er i hvert fall blant de tre beste. Rhodes, gitar, bass, trommer, vokal, tverrfløyte og litt sax i en perfekt blanding, og med god plass til hvert instrument. Og sannelig om ikke de også kunne skive musikk. Åtte velkomponerte og flotte numre er det på platen, som selv i dag lyder utrolig frisk og vital.

Den har også en gjennomgående rå og varm sound, og her har Danmarks stjerneprodusent kommet på banen. Han heter Freddy Hansson og er et begrep innenfor dansk musikkproduksjon. Han krever en egen artikkel.

Alle låtene har engelske tekster, og når sant skal sies, kunne vel dette høres ut som et angloamerikansk vestkystband... FEIL! Det er altfor bra!

Rainbow Band høres ut som Rainbow Band, og det gjør de også på de to etterfølgende Midnight Sun-platene (de byttet navn), men albumet fra 1971 er klart deres beste.

Innpakningen er et praktfullt, tidstypisk gatefold-cover med en litt trolsk sort/hvit fantasy tegning. Innvendig får du et innblikk i studiearbeidet, med bla. et Rhodes Fender 73 Stage Piano i all sin prakt... I love it!

Platen har ikke samme status i samlermarkedet som en del andre utgivelser fra denne perioden. Dels kom den ut i to ganske like utgivelser, og dels ble den utsendt i England, så det er stadig en del eksemplarer i omløp. Dette er faktisk et av de tunge albumene som det stadig går an å få tak i til en rimelig pris (under tusenlappen). Det kom også som dobbelt-LP i 1979!

Sonet fikk den åndssvake idéen å ta to album og selge dem som et dobbeltalbum, noen sågar med to forskjellige band, fremfor å lage et anstendig gjenopptrykk.

Hmm... I disse IPod-tider er vel den problemstillingen helt uforståelig.

1971
Culpeper's Orchard: Culpeper's Orchard
(Polydor 2380 006)

Dette er et monster av en plate, og ikke bare i skandinavisk sammenheng. Uavhengig av sjanger og nasjonalitet, har den forlengst krøpet opp og lagt seg godt til rette på toppen av samlingen, i selskap med Zeppelin II, Ziggy Stardust, After The Gold Rush, Aqualung og en håndfull andre klassikere. Og der blir den.

"Kan det virkelig være en dansk plate?" Det er hva man tenker første gang man hører den. Her er det sanger på et nokså sofistikert engelsk sunget med en ren britisk aksent, og ikke den grusomme, flate danske skoleengelsken som var vanlig på den tiden. Og grunnen til det er Cy Nicklin.

Han hadde bodd i København siden midten av 60-årene, og hadde allerede innspilt to folkrock-album av høy kvalitet, i en trio bestående av en dansk jente og en franskmann ved navn Robert Lelievre. Sistnevnte dannet likeledes et band, nemlig Pan, som utsendte deres legendariske ene album av samme navn på Sonet (SLPS 1518) i 1970. Pan er en vanvittig bra LP som egentlig hadde fortjent sin plass på listen, men for meg oppleves den ikke som utpreget dansk. Den lyder mer som en soloplate fra en litt ulykkelig franskmann, med en Nick Drake-aktig aura. Utrolig personlig og introvert, men med et backingband som er med på leken.

Culpeper's Orchard er ikke samme greia. Låtskrivingen er jevnt fordelt, og Nils Henriksens gitarspill er helt overlegent og vesentlig. Alle låtene er dynamiske og gnistrende gode, og dødpunkter finnes ikke.

Skal du kjøpe én dansk plate fra denne listen, er det denne. Deretter bør du fjerne kone, barn og andre forstyrrende elementer i din nærhet. Bind dem til et eller annet og gi dem noe å tygge på, eller send dem til Sverige. Dette er mannemat, og det finnes intet kompromiss når det gjelder volumet: Full pinne i 47 min. Med ståpels.

Og platen tåler tidens tann, faktisk vokser den proporsjonalt med at ditt referansegrunnlag for musikk vokser.

Det er klart du må ha dette albumet, og det er nå endelig å få kjøpt på cd. Vinyl er det verre med. Platen solgte rimelig bra da den kom, men dette er en plate man ikke gjerne gir fra seg igjen. Finner du et pent eksemplar til under 2 000 kroner, har du gjort et lite kupp. Albumet er counterfeitet med et billig enkeltcover (grrr...!) Når får vi et skikkelig gjenopptrykk?
Og nevnte jeg forresten coveret? Som manna fra himmelen, se selv!

Culpeper utgav ytterligere tre album, men som det så ofte skjer, brente de kruttet til de grader av på den første. Ikke at det var dårlige plater som fulgte, men sammenlignet med deres første blir det blekt.

1971
Skousen & Ingemann: Herfra Hvor Vi Står
(Polydor 2380 008)

1970 og 1971 var store plate-år i Danmark, men de som klarte å ta pulsen på det danske samfunnet og formidle den videre musikalsk, var Niels Skousen og Peter Ingemann. Skousen var opprinnelig skuespiller, men fikk etterhvert lyst til å uttrykke seg musikalsk. Ingemann spilte først jazz, og senere acid-rock i Young Flowers.

Peder Bundgaard skriver meget presist om denne platen i Dansk Rockleksikon, og jeg har tillatt meg å låne noen av hans ord og tanker.

Efter 60'ernes psykedeliske flyveture, kom 70'ernes jordforbindelse. Farvel til ekskursioner i det indre rum, og goddag til nærhed, hverdags– og politisk bevidsthed. I Danmark indvarsledes denne tid af Herfra Hvor Vi Står. Skousens sange er inspireret af gamle danske folkeviser, og mest indlysende er det i Knud Lavard, som får lov at utfolde sig i et kvarter. Alle numrene føles som om de kunne være skrevet for uendeligt længe siden. Det gælder også den gådefulde Isabel, og paradoksalt nok Fodbold, hvor teksten handler om netop nutidens problemstillinger, mens titelnummeret i virkeligheden handlede om en drøm, der var over, selv om vi bildte os ind at vi sad midt i den."

Peder Bundgaard vet hva han snakker om, han var en del av miljøet, og jeg vil sterkt anbefale alle som er interessert i dansk musikk fra årene 1967–73 og i samfunnet og kulturen omkring den å lese boken hans, Lykkens Pamfil. Der står det hele!

1973
Kim Larsen: Værsgo
(CBS 65718)

Det er lite troverdig å prøve å komme utenom Larsen i en sånn sammenheng som denne.
I Danmark er Gasolin allemannseie, og Larsen det nærmeste du kommer en profet. Minst en håndfull bøker er skrevet om emnet, så jeg skal begrense det til Kim Larsens første soloutgivelse. Værsgo er en blanding av naturmedisin, lune frikadeller med rødkål og en evig kilde til fred i sinnet.

Mannen boblet over av musikk og energi i en sånn grad at det holdt på å sprenge Gasolin nesten før de var kommet ordentlig i gang. Plateselskapet (og hatten av for dem) skjønte tegningen og lot ham få lette på trykket. De hadde tiltro til Gasolin, men skjønte nok ikke rekkevidden av Larsens lune og magiske sangskrivertalent. Og hvem kunne drømme om at en skillingsvise om en stygg hund kunne bli folkeeie! Det ble plass til 17 sanger/viser/hymner, hvorav de fleste er godt forankret i hovederne på tre generasjoner. Og som vil være en del av den danske sangskatt i uoverskuelig lang tid.

"Det går altid ud over flammen, i hjertets indre lag.
Når de to der sku' brænde sammen, de brænder hinanden af.
Min tunge den blir som bearnaise, hver gang jeg hvisker dit navn.
Jeg mindes din fregnede næse, og fyldes med længsel og savn."
(Fra Maria)

Jeg er 15 år igjen.

1976
Bifrost: Bifrost
(CBS 81551)

Bifrost kom som en frisk vind fra Valhall, og blåste liv i glørne fra en forlengst død hippietid. Deres tekster handler mye om det sanselige, og har et nesten feminint preg over seg. Men på den gode måten.

Tom Lundén var den bærende kraft. Med sine komposisjoner og sin stemme skapte han den svært karakteristiske og vare stemning som er typisk for Bifrost. Hele gruppen besto likevel i høy grad av individualister, og deres livekonserter var happenings for alle sanser.
De ble ganske store i Danmark og deres første tre album er bra, men igjen er det debutalbumet som topper. Det er fylt med flotte numre, og Faldet, Narredans, Idaho og Vandringssangen er reelle ørehengere. Ikke lettbeint pop, men original og elegant musikk med stor skjønnhet og kraft.

Her følger Annapurnas bidrag til albumet, håper dere skjønner dansk såpass at poesien her ikke går tapt.

"Har du aldrig hørt om narren der ka' li' at bli' til grin?
Det er vennesælt at vælge frit at drikke vanvids-vin.
Ved sin varme smelter vinen varsomt isens skarpe spejl.
Vandet runder ved sit frie fald hver klippekant så stejl.
Fra dit fangenskab i bjergets frysehus nu banes vej,
og du kluk-lèr, løber ned ad bakken som en bæk i leg;
du strømmer let og lader livets blod med solskin blandes op.
Aldrig mer vil du igen gå op
som is... i en spids på bjergets top"
(Første vers av Narredans)

Bifrost ligner ikke på noe annet dansk band. Pussig nok tenker jeg lite grann på Fleetwood Mac, fra de første årene med Nicks og Buckingham. Men ideologien er en annen, og jeg foretrekker den danske. Bifrost er navnet på regnbuebroen som fører til Åsgard – de nordiske guders hjem. Heimdall er broens vokter, og når det kommer uønskede gjester, blåser han i sin lur, Gjallarhorn, og broen bryter sammen. Det er sagt at Bifrost skal stå til verdens ende, Ragnarok, hvor gudene vil utkjempe den endelige kamp mot demonene.

1978
Tømrerclaus: Tømrerclaus
(Karma KMKS 1)

Har du noe på hjertet, så spytt ut! Det gjorde Kim Larsen i -73, og fem år senere var det Tømrerclaus sin tur. Men der slutter også likheten. Den samme massen av glade dansker som omfavnet Larsen, ignorerte totalt Tømrerclaus' åpenbaringer... unntatt jeg og en håndfull andre særlinger. Og det var jo i grunnen ikke så underlig. Elektrisk cello, wahwah-gitar og noen tidvis ubekvemme tekster. Hva var dette for noe?

Tømrerclaus dukket opp første gang i dansk kulturliv (ref. Lykkens pamfil) da han smurte leverposteiskiver til sultne hippier i Thy-leiren!
Han spilte gitar på Herfra hvor vi står, og var ellers høyt og lavt i musikkmiljøet i årene som kom. I 1977 etablerte Tømreren sitt eget plateselskap, Karma Music, og debuterte året etter med en LP i eget navn. Og her snakker vi soloplate.

Tekst (unntatt A2), musikk og samtlige instrumenter er signert Tømrerclaus. Platen er pakket i et praktfullt gatefoldcover designet av kunstneren Birgit Erfurt. Dette er cover-art på sitt beste, og i dansk målestokk det flotteste ever.

Men musikken, hva med musikken?

I dette tilfellet er det knall eller fall. Enten digger du den, eller så går det deg hus forbi. Jeg finner ingen andre plater jeg kan sammenligne denne med. Hendrix har satt sine spor hos Tømreren, ingen tvil, men det har ingenting med det ferdige produktet å gjøre. Tekstene røper et klarsyn og et sosialt engasjement, og det hele blir servert med en sjargong og en humor som i mine ører er helt sublim.

Platen bytter i øyeblikket hender for omkring 800 kroner, men CDen er å få kjøpt. Og den er til og med tilgodesett med ekstramateriale og et fyldig og smakfullt vedlegg

Tømrerclaus er et aktivt og hjelpsomt menneske, og har med sitt Karma Music vært fødselshjelper for en mengde plateartister, ofte av såkalt alternativ art, med andre ord interessante. Han spiller gitar som aldri før i ulike sammenhenger, driver nettbutikk av den gode sorten og er i det hele tatt like engasjert og aktiv som han alltid har vært.

"Hurra for de tapre fjolser,
der stadig væk tror de gør gavn.
For lovene de skal lyves,
gardinerne de skal ned,
ordenligt og råt"
(Fra En Dag Da Jeg Lå I Luften)

1994
Dizzy Mizz Lizzy: Dizzy Mizz Lizzy
(Medley EMI 8291351)

Tim Christensen, 18 år, sang, gitar.
Martin Nielsen, 18 år, bass.
Søren Friis, 19 år, trommer.

Det er formodentlig ingen danske mellom 24 og 40 som ikke vil kalle denne plata for en klassiker. Den var og er helt uimotståelig, og har dannet skole for en ny generasjon luftgitarister. (Joda, jeg har selv forsøkt.)

På menyen står det tolv knallsterke numre i sjangeren gitarrock. Hjernen bak disse heter Tim Christensen, og for en kapasitet! De fleste mennesker har et visst talent for et eller annet, men her tyter det bare frem. Det er nesten ufattelig at en attenåring har formådd å ikke bare skrive musikken, men også å spille en så timet og fasettert gitar som er tilfellet her.
Tim Christensen har selv nevnt Soundgarden og Beatles når spørsmålet om låtskriving og inspirasjon er blitt stilt. Og apropos låtskriving, de som fikk med seg den danske serien Nicolai Og Julie, fikk samtidig et eksempel på hvordan en kjenningsmelodi skal låte.

Alle Dizzys utgivelser og Tim Christensens senere soloplater er bunnsolide greier. Men nok en gang er det et debutalbum som stjeler showet.

Albumet ble utgitt i CDens tidsalder, men godbiten kom jammen også på vinyl, dog i et begrenset opplag. Coveret er... egentlig ganske stygt!

Denne utgivelsen var startskuddet til en ny vekst i dansk musikk. Massevis av nye grupper og stilarter har gitt oss ett mangfold av spennende plater de siste 10-12 årene. Hvem av dem som avler en klassiker gjenstår å se. Kashmir og Under Byen er to bra bud. Og i den psykedeliske avdeling hersker On Trial.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

JO JO !!! JA JA !!!...
16.08.17 - 14:09

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo