Konsert: Håkan Hellström, Rockefeller 18. april

Håkan Hellström er i 2008 en artist som har tatt et fantastisk steg i retning av å balansere seg selv, og vektlegge sine styrker.

Det aller beste med Håkan Hellström er hvordan han kan gjøre det håpløse til noe vakkert. Det er liksom ikke måte på hvordan det butter i mot, virker det som. Forbudt, umulig og miserabel kjærlighet, der det stort sett avslutter med at han reiser bort og aldri kommer tilbake igjen.

Som på den overlegne Desperado-omskrivelsen Nu Kan Du Få Mig Så Lätt - om Eva, den store poeten og om å være på sitt aller mest sårbare. Eller på hans siste gullkorn, tittelsporet För Sent För Edelweiss, der han om mulig graver seg enda dypere i det store tapet:

Och du undrar vem som kysser henne nu
Och du undrar vem, vem om inte du
O läpparna du kallar dina
det gör ont att veta men lika ont att undra


Plata har et lydbilde som stikker seg ganske godt ut i diskografien hans, med trangere vokallyd og innspillinger som til tider høres ut som de er hentet rett ut fra øvingslokalet. På Rockefeller blandet de seg perfekt inn i resten av settet, og var plutselig perfekte naboer med en Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg, en Minnen av Aprilhimlen og en Hurricane Gilbert.

Håkan Hellström har alltid hatt gode folk rundt seg, som også bør nevnes. Og jeg vet ikke om det var i en slags hyllest til nylig avdøde Danny Federici, men jeg hørte både ett og to medlemmer av E Street Band på scenen denne kvelden.

Kanskje spesielt gjennom tangentføringa til Stefan Sporsén, som kunne minne voldsomt om Roy Bittans pianolinjer tilbake i Asbury Park, New Jersey. Dessuten virker det som om saksofonist Tomas Jonsson har hørt Born to Run mer enn én gang, for å si det forsiktig. Det er ingenting galt i å la seg inspirere av legender - snarere tvert i mot.

Det eneste som holdt meg noe igjen var den voldsomme samba-slagverket, som dominerte litt for mange av de mer forsiktige sangene. Det er da jeg husker hvor stressende det var på
Gullbergs Kaj, og hvorfor jeg syns Håkan Hellström skulle holde seg langt unna Rio De Janeiro første gang jeg hørte Det Är Så Jag Säger Det.

Nå skal jeg uansett ikke henge meg opp i bagatellene. For når han i neste trekk treffer med hvert enkelt ord, samtidig som rytmeseksjonen stiliseres tilbake til slik det låt i Göteborgs bakgater, sommeren 2000 - blir knærne mine til nudler.

Tänkte sjunga något för dig igen
när jag blir för full för att sjunga
Kan vi promenera hem i gbg-regn
jag flyger upp och ner
känns som jag faller igenom igen
Och jag vet inte vem jag är
men jag vet att jag är din


Kanskje ingen ny Ramlar, men sannelig ikke så langt unna heller. Håkan Hellström er i 2008 en artist som har tatt et fantastisk steg i retning av å balansere seg selv, og vektlegge sine styrker. Han har akkurat gitt ut det som kan vise seg å være hans nest beste album, etter Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg - en plate man gjerne bare lager en gang i løpet av karrieren.

Omtrent på samme måte som dette er en konsert gjennomsnittsartisten bare gjør en gang i løpet av karrieren. Håkan Hellström ser ut til å gjøre den hver eneste gang han står på scenen.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo