Mos Def, Rockefeller 10 april, 2010
Enmannsshow fra Mos Def, som hadde mye godt på papiret, men rotet bort potensialet ved å forsøke å gjøre "alt" på en gang.
Del på Facebook13.04.10
Relaterte sider:
Foto: Bjørnar Håland
Det vil ikke være feil å påstå at Mos Def har brukt tiden fra sin forrige norgesvisitt til lørdagens meget godt. Ikke bare har han gitt ut det eminente comebackalbumet The Ecstatic til stor begeistring. Han har også deltatt i en rekke filmer, gjort gjesteopptredener på blant annet årets Gorillaz-plate og engasjert seg i debatten om atomvåpen. Det var en allsidig mann som entret Rockefeller en etter hvert ganske så sen lørdagskveld i Oslo, det etter oppvarming av blant annet unggutten LidoLido og en parodisk overdose Cypress Hill-låter fra dj-boksen.
Langt færre var møtt opp denne gangen til sammenlikning med 2007, hvor Mos Def solgte ut Sentrum Scene. På lørdag var Rockefeller sånn ca. halvfullt, og med sen konsertstart (ca. 24.00) ble frafallet etter hvert relativt stort. Og Mos Def sleit med å holde på oppmerksomheten fra publikum, og det tiltross for at han virkelig prøvde altfor å bevare den.
Men Mos Def er også en særing. Ikke mange i den stadig reduserte mengden av amerikanske rappere som besøker Norge ville ha stilt opp til konsert i buksesæler og hvit skjorte. Mos Def gjør det, og sammen med to (!) DJ-er bak miksebordet er han kun akkompagnert av et trommesett uten noen bak. I starten innbilte jeg meg at dette skulle være en slags musikkpolitisk statement om at ”hey, vi bruker faktisk instrumenter vi også”, men det skulle vise seg å være rapperens egne leketrommesett, hvor Mos Def vartet opp med svært ustødig og amatørisk tromming.
Settet åpnet med en del låter fra Ecstatic, hvorpå rapperen beveget seg bakover i sin egen katalog. Ecstatic-materialet traff det hiphop-hungrige publikummet dårlig, og nådde et absolutt bunn-nivå med Quiet Dog, hvor Mos Def trommet i utakt mens han rappet. Det kvasipolitiske budskapet med å sjekke ut alderen til de oppmøtte ved å ta en håndsopprekning på når de var født, fremsto også som fullstendig meningsløst, og settet var preget av en artist som virkelig prøvde alt for hardt å kommunisere med de oppmøtte.
Samtidig var det øyeblikk hvor Mos Def var usannsynelig rå. På artistens kanskje største og beste hit Ms. Fat Booty, glimtet Mos til med et eminent grep på egen rapteknikk og publikum, dessverre valgte han å avslutte låten tidlig, og det var som om man kunne høre et kollektivt sukk hos publikum. For Mos Def ønsket i stede å vie mye tid til å spille bruddstykker av egne favoritter i soul/hiphop-segmentet, hvor han sang og trommet med, alt ettersom det ikke passet til.
Mye bra var tilrettelagt for en festaften på Rockefeller på Oslo første virkelige sommerdag. Kanskje var Mos Def uheldig med timingen for å fylle lokalet, men den totale prisen på 400,- kroner var intet mindre enn avskrekkende, og jeg tror svært få som løste billett følte de fikk det de kom for. De virkelig store øyeblikkene druknet i mine øyne i et svøpe av en hel masse tull og tøys, som garantert var godt ment fra Mos Def sin side, men som dessverre bare understreket artistens begrensninger. Med det sagt, så var det enormt befriende å se en rapkonsert fri for sjåvinistiske utsagn om kvinner, oppfordring til bruk av håndvåpen, og bukser med et par nummer for store. Det blir stadig lengre mellom hver gang det arrangeres en interessant hiphop-konsert på norsk jord, og enda lengre siden jeg så en som var virkelig verdt oppmøtet.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Selv opplevde jeg at alle i publikum tok av på de nye sangene fra "The Ecstatic".
Og personlig satt jeg pris på soul-innslagene og et par sanger i konsertversjon.
Er første gang jeg er innom groove.no, og kanskje den siste og.
"Langt færre var møtt opp denne gangen til sammenlikning med 2007, hvor Mos Def solgte ut Sentrum Scene" ?
- Så vidt jeg husker spilte Mos Def på Rockefeller i 2007 også, ikke Sentrum Scene.
"den stadig reduserte mengden av amerikanske rappere som besøker Norge" ?!
- Har vel aldri vært så mange amerikanse rappere i Norge som de par siste åra...
Hvis anmelderen ikke har fått med seg en interessant hiphop-konsert på norsk jord på år og dag burde han kanskje finne en annen sjanger å skrive om.
Selv om det er noe jeg kan si meg enig i i det du skriver (feks at noe fra ecstatic ikke traff så godt), så må jeg totalt sett si meg uenig. Det virket som stemningen var på topp! Opplevde på lik linje med hip hop hode at stemningen tok av på en del sanger, og jeg likte også alle innslagene hans av noe annerledes. Håndsopprekningen var jo herlig! Skulle nesten ikke tro vi var på samme konsert :-)
Hei folkens og takk for innspill. Jeg beklager at jeg blingsa på det med Sentrum og RF, det gjør jeg nesten alltid feil. Hva angår antall hiphopkonserter av interesse så er det en høyst subjektiv kommentar, og er derfor adressert med et "jeg" foran", at jeg derfor må slutte å interessere meg for, og anmelde hiphop tar jeg ikke helt til meg. At jeg kan ha oppfattet stemningen annereldes er kanskje fordi jeg sto på den siden hvor trommesettet var, Mos Def var jo stort sett på venstresiden av scenen store deler av konserten :-) Jeg hørte i hvert fall opptil flere rundt meg som klaget på det samme som jeg.
Enig i at trommeteknikken ikke var på topp og at han dro showinga ut i det ekstreme på Quiet Dog. Det er også litt betenkelig at Slick Rick-verset på «Auditorium» var et høydepunkt i første del av konserten. Totalt sett synes jeg likevel Mos Def leverte en bra konsert. Ikke fantastisk, men mer enn godkjent.
Jeg likte at han krydret med gamle soul- og discohits imellom, og spesielt artig var det da han spilte eget samplegrunnlag, f.eks. Aretha Franklins «One Step Ahead» før «Ms. Fat Booty».
Og bare for å flisespikke litt: Cypress Hill-låtene kom nok ikke fra DJ-boksen. Det var albumet «Black Sunday» i sin helhet, sannsynligvis spilt fra Rockefellers anlegg.
helt enig i at det ble for mye tull og tøys til at dette kan kalles en god konsert. at han greide å ødelegge den kuleste låta på den nye skiva (quiet dog bite hard) var kanskje den største skuffelsen. sikkert gode hensikter, men det fungerte dårlig denne kvelden (jeg så han ikke i 2007,så kan ikke sammenligne).
jeg sto ved miksepulten og det var mange der som delte min oppfatning.
Hadde stort sett samme opplevelse, selv om jeg synes Ecstatic-låtene satt bra. Men utrolig at han klarte å skusle bort Quiet Dog som så lett kunne blitt et høydepunkt. Synes stort sett at første halvdel av konserten drepte, mens andre halvdel var dau..