Mos Def, Rockefeller 10 april, 2010

Enmannsshow fra Mos Def, som hadde mye godt på papiret, men rotet bort potensialet ved å forsøke å gjøre "alt" på en gang.

Relaterte sider:

Mos Def

Foto: Bjørnar Håland

Det vil ikke være feil å påstå at Mos Def har brukt tiden fra sin forrige norgesvisitt til lørdagens meget godt. Ikke bare har han gitt ut det eminente comebackalbumet The Ecstatic til stor begeistring. Han har også deltatt i en rekke filmer, gjort gjesteopptredener på blant annet årets Gorillaz-plate og engasjert seg i debatten om atomvåpen. Det var en allsidig mann som entret Rockefeller en etter hvert ganske så sen lørdagskveld i Oslo, det etter oppvarming av blant annet unggutten LidoLido og en parodisk overdose Cypress Hill-låter fra dj-boksen.

Langt færre var møtt opp denne gangen til sammenlikning med 2007, hvor Mos Def solgte ut Sentrum Scene. På lørdag var Rockefeller sånn ca. halvfullt, og med sen konsertstart (ca. 24.00) ble frafallet etter hvert relativt stort. Og Mos Def sleit med å holde på oppmerksomheten fra publikum, og det tiltross for at han virkelig prøvde altfor å bevare den.

Men Mos Def er også en særing. Ikke mange i den stadig reduserte mengden av amerikanske rappere som besøker Norge ville ha stilt opp til konsert i buksesæler og hvit skjorte. Mos Def gjør det, og sammen med to (!) DJ-er bak miksebordet er han kun akkompagnert av et trommesett uten noen bak. I starten innbilte jeg meg at dette skulle være en slags musikkpolitisk statement om at ”hey, vi bruker faktisk instrumenter vi også”, men det skulle vise seg å være rapperens egne leketrommesett, hvor Mos Def vartet opp med svært ustødig og amatørisk tromming.

Settet åpnet med en del låter fra Ecstatic, hvorpå rapperen beveget seg bakover i sin egen katalog. Ecstatic-materialet traff det hiphop-hungrige publikummet dårlig, og nådde et absolutt bunn-nivå med Quiet Dog, hvor Mos Def trommet i utakt mens han rappet. Det kvasipolitiske budskapet med å sjekke ut alderen til de oppmøtte ved å ta en håndsopprekning på når de var født, fremsto også som fullstendig meningsløst, og settet var preget av en artist som virkelig prøvde alt for hardt å kommunisere med de oppmøtte.

Samtidig var det øyeblikk hvor Mos Def var usannsynelig rå. På artistens kanskje største og beste hit Ms. Fat Booty, glimtet Mos til med et eminent grep på egen rapteknikk og publikum, dessverre valgte han å avslutte låten tidlig, og det var som om man kunne høre et kollektivt sukk hos publikum. For Mos Def ønsket i stede å vie mye tid til å spille bruddstykker av egne favoritter i soul/hiphop-segmentet, hvor han sang og trommet med, alt ettersom det ikke passet til.

Mye bra var tilrettelagt for en festaften på Rockefeller på Oslo første virkelige sommerdag. Kanskje var Mos Def uheldig med timingen for å fylle lokalet, men den totale prisen på 400,- kroner var intet mindre enn avskrekkende, og jeg tror svært få som løste billett følte de fikk det de kom for. De virkelig store øyeblikkene druknet i mine øyne i et svøpe av en hel masse tull og tøys, som garantert var godt ment fra Mos Def sin side, men som dessverre bare understreket artistens begrensninger. Med det sagt, så var det enormt befriende å se en rapkonsert fri for sjåvinistiske utsagn om kvinner, oppfordring til bruk av håndvåpen, og bukser med et par nummer for store. Det blir stadig lengre mellom hver gang det arrangeres en interessant hiphop-konsert på norsk jord, og enda lengre siden jeg så en som var virkelig verdt oppmøtet.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gluecifer - Automatic Thrill

(Epic)

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Flere:

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970
Salvatore - Tempo