Jazz på gølvet: Andratx + Westerhus/Knedal Andersen, Blå 18. mars

Skandinavisk jazz på murgulv gir en spesiell etterklang, i hvert fall bisarre overtoner.

Relaterte sider:

Runes grammofoner

Stian Westerhus

Dag Erik Knedal Andersen

Andratx

Er jazz kunst? Spørsmålet er av typen som enten får deg til å sette fingrene til ansiktet og se tankefull ut, eller det får deg til å rekke finger mot meg som stiller spørsmålet. Svaret på det er heller ikke gitt noe nøytralt utfall, og vi kan vel faktisk si det sånn at de lærde strides om dette også.

Om det vi fikk oppleve en onsdagskveld på Blå i Oslo var kunst eller ikke, får i grunnen være opp til den enkelte å avgjøre, hos meg er det egentlig ordet "bisarr" som står sterkest i hodet etter denne opplevelsen med jazz på gølvet. Konseptet er et av flere musikktilbud i altmulighuset Blå, og er ganske enkelt jazz spilt på gølvet rett foran deg. Nærkontakt, med andre ord. Veldig fornuftig, er mine ord.

Kvelden var delt mellom to konstellasjoner, til sammen fem musikere Oslo har blitt godt kjent med tidligere. Duoen Stian Westerhus/Dag Erik Knedal Andersen åpnet med sin frie støy, et fri-improstrekk som myket godt opp i noen vinterstøle muskler. Westerhus har de siste årene for alvor etablert seg som en av de hardeste improvisatørene i Norge, og er stadig aktuell både som soloartist og sammen med andre. Det ferskeste som kan nevnes er plateslippet med Monolithic, hvor Kenneth Kapstad duellerer på trommer.

Men her satt altså Knedal Andersen på trommestolen, og han holder ikke tilbake noen ting hva gjelder egen utvikling eller musikalsk slagkraft. Den tydelige tendensen til at så mange av nyutdannede musikere søker utover i uttrykket, til ytterkanten av jazzbegrepet, gjør at nye skudd på dette treet sjelden kommer som noen overraskelse. Men her skal det sies at Knedal Andersen og Westerhus gjør en god jobb sammen, og står for en kantete, jagende og piskende estetikk som er perfekt for gølvet på Blå.

Mot slutten av det sikkert tre kvarter lange strekket, kom en mann med lue, skjegg og Duty Free-pose inn i rommet. Jonas Kullhammars trio Andratx var de resterende tre musikerne denne kvelden, hvor danske Kresten Osgood spiller trommer og Ole Morten Vågan er bassist. I Kullhammars pose var det ikke kvotevarer, men splitter nye plater. I anledning slippet av Andratx Live på hans selskap Moserobie, er bandet ute på turné. Og med seg til Blå hadde de med seg ikke bare ferske skiver, men også et liveshow som snudde opp ned på kvelden.

Dette trioformatet er ikke ukjent for Jonas Kullhammar, som blant mye annet har spilt med sine landsmenn Daniel Fredriksson og Torbjörn Zetterberg som en forherligelse av sekstitallets kraftfulle saxofontrioer. Den hel-skandinaviske trioen Andratx fortsetter i samme gate, og fremstår som en god blanding av komponert og fritt stoff. Kompet Vågan/Osgood forstår hverandre godt og viste noen fine øyeblikk i de hektiske periodene i løpet av denne kvelden, med Kullhammars autoritære saxofonspill og stillestående figur pent dandert oppå.

Men det var noe ved denne konserten som ikke kan beskrives musikalsk. Noe rart noe. Jeg vet ikke riktig når konserten gikk over ende og ble åsted for et jazzsirkus, men det første vendepunktet var at Kullhammar veltet halvliteren sin og sto i en svær dam av brygg. Ikke lenger etterpå veltet også energiske Osgood gulvtammen sin, og da var det i gang.

Da Kullhammar først tok ordet mellom et par låter, holdt han like gjerne en ganske lang og underholdende tale til publikum. Videre gjorde bandets forankring i sekstitallet seg gjeldende ikke bare i det musikalske, men også det teatralske, da Osgood bokstavelig talt tok steget ut og sto midt på gølvet, hvor han resiterte Joseph Brodsky. Diktet av den russisk-amerikanske lyrikeren og nobelprisvinneren fra 1987, omhandlet Chet Bakers siste tid, og hele denne opptredenen av Osgood, som for øvrig kan konkurrere om tidenes tøffeste spilletryne, bekreftet at dette var like mye performance som en jazzkonsert.

Og som om ikke vi hadde sett nok nå, dukket det attpåtil opp en svær hund helt på slutten. Selv om den var i bånd, fant den veien til gølvplassen foran bandet, og oppnådde umiddelbart kontakt med Kullhammar, som forsiktig begynte å spille direkte til den. Har du hørt et hundebjeff på konsert noen gang? Jeg tipper nei. Tro meg, det høres overraskende fjernt ut.

Jeg får lyst til å spørre igjen, er jazz kunst? Dersom kunst er et smalsporet uttrykk som gis helt spesielle rammer, så ja – vi var ganske lenge kun fem stykker som satt i det kalde murhuset og ventet på første levende tone, som til slutt ble satt i gang i en musikkform som virkelig er i stand til å utfordre. Men om Andratx var mer utfordrende enn underholdende, kan nok diskuteres. Kjøp heller platen, det gjorde jeg.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Waits - Blood Money

(Anti)

Tom Waits er tilbake i sin aller beste og mest imponerende form.

Flere:

Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon
In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat