Helnorsk fredag på Safe as Milk

Tre norske band på scenen under første dag av Safe as Milk, tre band som viser festivalens løse genrerammer med rødglødende countryjazz, improvisert visepop og jublende indierock som ingredienser.

- Vi føler at Safe as Milk er en festival som passer Huntsville godt i kraft av sin brede programprofil.

Det sier en svært så morgenfrisk Ivar Grydeland til Ballades noe mer groggy utsending en tidlig fredag morgen på Gardermoen. Vi venter på flyet som skal bringe oss over til Haugesund og den niende Safe as Milk-festivalen, der Huntsville er en av attraksjonene.

Huntsville gløder rødt

Trioen bestående av Grydeland (strenger), Tonny Kluften (bass, elektronikk) og Ingar Zach på trommer og denslags har mottatt mange fine ord både for sin debutplate (”Music for the middle class”, Rune Grammofon 2006) og sine etter hvert mange liveopptredener. De holdt en fantastisk konsert på Kongsberg Jazzfestival sammen med Nels Cline og Glenn Kotche fra Wilco for et par uker siden, og Grydeland kan fortelle at begge parter anså dette samarbeid som så vellykket at de ønsker å videreføre det i plateform en gang i fremtiden.

- Den konserten ga oss et ekstra løft. Vi fikk en ny glød, bekrefter Ingar Zach til Ballade.

Huntsville spiller for et ganske sammensatt publikum, og var nylig på Konfrontationen i Østerrike, som Grydeland beskriver som en ganske strengt definert frijazz-festival, og blues/jazz-festivalen Canal Street i Arendal. Deres udefinerbare stil passer kanskje aller best på et arrangement som Safe as Milk, som rett og slett lover å presentere ”eventyrlysten musikk” av alle slag.

Det viser seg at en småtrøtt bassist Tonny Kluften har glemt alle pedalene hjemme, men mener det funker å bruke et orgel som erstatning.

- Jeg kan trikse til med å bruke spiker for å holde tangentene nede, jeg tror ikke folk merker så stor forskjell på det, funderer han.

- Eller kanskje du rett og slett bare kan holde deg hjemme, repliserer Grydeland med et smil.

Det skulle vise seg at den gode tonen og gløden som Zach nevnte ble tatt med videre opp på scenen også denne kvelden, og Huntsville spilte en av sine beste konserter under påsyn av undertegnede. Innledet av en lang og rødglødende åpning, nærmere Sonic Youth enn deres definerte ”yogacountry”.

Tidvis kan Huntsville virke som usannsynlig kombinasjon, og med partier i sine sett der kommunikasjonen mellom de tre virker ikke alltid virker like god, som om de er i hver sin verden. Men det er nok både i kraft av sine individuelle egenskaper - de er meget dyktige instrumentalister - og i det uanstrengte forholdet de tre i mellom som sørger for at de alltid finner en vei videre til å utforske nye passasjer og drive seg selv mot ytterkantene.

Konserten på Høvleriet var i så måte en prestasjon av konstant intensitet og bølgende krefter bundet sammen på eminent vis. Jeg fokuserte spesielt på Zach denne kvelden, og det bør understrekes, uten å diskreditere de to andre, at det er han som virker å være bandets blodåre, trioens puls. Det foregår mye rundt trommesettet til den mannen av skramlende lokk og skurrende radiosignaler, men han er også den konstante kraften som driver bandet videre. Kluften skal ikke undervurderes, som et bindeledd mellom de to andre er det han som holder Huntsville sammen som en helhet. Frontfigur Grydeland gis dermed stort rom til å bruke de strengene han ønsker, banjo, gitar (elektrisk og akustisk), pedal steel. På Høvleriet virket han mer fandenivoldsk enn tidligere, den ellers så stoiske gitaristen slapp seg løs, brukte el-gitaren mer enn tidligere og med det åpnet mer for bandets underliggende ukontrollerte styrke.

Denne konserten var en ren maktdemonstrasjon av et band som tilsynelatende har funnet et enda mer interessant balansepunkt, og med det blir det ikke akkurat mindre interessant å følge dem videre.

Rockettothesky improviserer

Rockettothesky (Jenny Hval) har på kort tid blitt en av landets kjæledegger for sine underfundige og litt skrudde viser. Men hun viser heldigvis ingen trang til å holde seg rolig i den etter hvert så folksomme visepop-trenden som rir landet.

Sammen med medmusikerne Jan Martin Smørdal og Andreas Paleologos har hun et stabilt liveband som underbygger hennes materiale uten å stjele for mye oppmerksomhet. Trioen var for anledningen utvidet med DJ Sunshine (Elin Vister) som sørget for ekstra lydkulisser til en konsert som ikke søkte det lette eller umiddelbare.

- Jeg hadde veldig lyst til å spille på denne festivalen, innrømmer Hval til Ballade dagen etter konserten. Hun kan fortelle at hun laget et helt nytt sett i anledning Safe as Milk, der første halvdel var improvisert over dels gammelt, dels nytt materiale.

- Musikalsk ligger denne improvisatoriske måten å spille på nærmere både det jeg selv liker og det jeg hører på til daglig, sier Hval til Ballade.

Rockettothesky har spilt på en rekke festivaler i sommer, og vokalisten/låtskriveren uttaler seg i positive ordelag om Safe as Milk.

- Jeg kom nettopp fra Storåsfestivalen, som var veldig hyggelig på alle måter. Men det er noe med å åpne en festival med såpass vanskelig tilgjengelig stoff. Det er kanskje ikke det et feststemt publikum ønsker. Det kan også føre til at vi som artister legger litt bånd på oss selv, for å tilfredsstille publikum.

Rockettothesky fikk veldig god mottagelse på Høvleriet, og satte tydelig pris på det lyttende og hengivne publikum. Lyden var ikke den aller beste, og jeg synes Hval og hennes melodier tidvis forsvant i det mettede lydbildet. ”Det låter som en Mari Boine-single på 33” repliserte min sidemann tørt tidlig i konserten. Den løste seg mer opp etter hvert, med større fokus på kjent låtmateriale, og det var vel disse som egentlig fungerte best denne kvelden. En låt som ”Grizzly Man” kan fremheves som en ytterst vellykket kopling mellom et moderne uttrykk (tenk for eksempel Joanna Newsom) og folk-chanteuser fra 60-tallet.

For faktum er at Jenny Hval har begitt seg ut videre ut i en karriere som fremdeles virker spennende og søkende. Vi har ikke mange som våger seg ut i den mer avantgardistiske popen her i landet, og Hval har både stemmen, visjonene og scenestekket til å bære rollen som flaggbærer.

Truls med hele skogen

Andrea Belfi skulle åpne årets Safe as Milk, men han klarte av uvisse grunner ikke å ta seg på flyet fra Italia. Det merkes selvsagt på et såpass sårbart program, og dermed ble det bare tre konserter på Høvleriet. Siste band ut, etter en omfattende lydprøve, var Truls and the Trees fra Oslo. Truls Heggero fra Kjelsås er tilknyttet Metronomicons storfamilie og sikkert kjent for noen fra Lukestar.

Storfamilie ble det også på scenen. Åtte menn og en kvinnelig medvokalist trøkket seg sammen der oppe, blant andre Marius Ergo på gitar og Kjetil Møster på saksofon. Truls and the Trees spiller pop av det storslagne og jublende slaget, og i storformat slik vi kjenner fra relaterte band som Neutral Milk Hotel og Arcade Fire. Særlige de to vokalistenes jubelsang kunne minne om sistnevnte. Hadde Truls Heggero vært fra Montreal eller Brooklyn ville han for lengst vært et kultnavn i den såkalte ”kredible pressen”, men jeg spår bandet en stor karriere hvis den kommende platen holder det nivået som konserten hintet om. Det betyr Øya/Hove og FreDagbladet, folkens. Jeg er relativt trygg på at Truls og hans trær vil bli møtt med ovasjoner for sin catchy indierock.

Truls & the Trees virket ikke helt fullendt som band, men selv om de av og til druknet instrumentene i hverandre, vant de desto mer igjen på en smittende sjarme og et vinnende pågangsmot. Noe av haltingen skyldes nok også at de kom litt sent til Haugesund, og ikke fikk gjennomført en ordentlig lydprøve.

Vokalisten selv klaget mye på lite lyd i monitoren, noe som tidvis preget prestasjonene:

- Det er lett å synge surt når jeg ikke hører meg selv, bekrefter Heggero til Ballade. Han forteller videre at platen kommer ut på Metronomicon i september, og består av enda flere musikere enn de ni som spilte kvelden i forveien.

- Dette blir en regulær utgivelse fra det som er kjent som et CD-R selskap, og med mer omfattende distribusjon, sier Heggero.

Kryss av i kalenderen.

Talentpris og videokunst

Ruth Hege Halstensen satte sammen et videoprogram til årets festival ”som muligens kan skissere opp ulike tendenser som romsterer rundt i videokunsten i dag” i følge festivalen.

Før konsertene presenterte hun metalestetikk (Monica Winther), subversiv mediapropaganda (Khaled D. Ramadan), psykedeliske ballongtoner (Matilda Tristram), sammensmeltingen av videocollage og musikkdokumentar (Brian DeGraw/GangGang Dance) og stilistisk popkunst (Darren Lago).

Video as Tool fungerer som et forprosjekt til neste års 10 års jubileum, hvor Ruth Hege Halstensen lager en større utstilling for Safe as Milk, hvor både dens historie og essens vil være sentrale tema.

Det regner sidelengs og blåser fra alle kanter - men inne på Høvleriet i Haugesund er det lunt og varmt. Safe as Milk er en trivelig og intim festival på mange måter. Festivalhotellet ligger et steinkast fra scenen, blandingen av tilreisende og lokalbefolkning er smertefri. I forhold til den lokale tilknytningen bør forfatteren, poeten og festivalens skytsengel Alf Saltveits lokale talentpris nevnes, som han delte ut for fjerde gang. I år gikk prisen til fotokunstneren og redaktøren Rune André Ristesund. Med sitt magasin 5001 Magazine ønsker prisvinneren å ta pulsen på kunst og kulturlivet i Haugesund, gjerne utenfor hovedstrømmen. Ristesund mottok 5000 kroner, et diplom og et nyskrevet dikt - som han stod fritt å trykke i bladet, som Saltveit uttrykket i sin tale.

- Er det noen her i byen som skulle hatt pris, så er det du, svarte vinneren.

Denne rapporten er også publisert på Ballade.no.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo