Oslo Filmfestival: Fallen Angel

Regi: Gandulf Hennig, Tyskland/UK, 2004

Det er ingen takknemlig oppgave å portrettere Gram Parsons liv på film. Ingen intervjuer, få liveopptak, ja nesten ingen levende bilder i det hele tatt finnes av mannen. Men selve historien om hans korte liv er en moderne tragedie som nærmest overgår virkeligheten. Den tyske debutanten Gandulf Hennig tok fatt på på oppgaven med ukuelig optimisme, slik bare en svoren fan kan gjøre. Han klarte å få både familien og størrelser som Keith Richards og Chris Hillman i tale, mye takket være samarbeidet med Sid Griffin (The Long Ryders), og hans film er et imponerende nybrottsarbeid i den tragiske og vakre historien om en av vår tids største artistmyter.

Fortellingen om Gram Parsons er legendarisk materiale. Født og oppvokst i sørstatenes svar på Kennedy-klanen, den velstående og skandalerammede Snively-familien. Omgitt av dødsfall, alkohol og skandaler vokste Gram opp med en drøm om å bli rockestjerne. Hans mål var å blande country og rock slik ingen hadde gjort det før - hans begrep Cosmic American Music er i dag velkjent. Hans ferd fra Harvard til LA var et smart karrieretrekk, og han havnet her raskt inn i miljøet til The Byrds. Med sitt International Submarine Band, sammen med The Byrds, senere i Flying Burrito Brothers og til slutt som soloartist klarte han langt på vei å fullføre sin visjon. Parsons var kanskje den første countryrockeren, men han ble aldri noen stor stjerne. Hans nærmeste kontakt med stjernene var det korte, men nære vennskapet med Keith Richards, i et liv som stort sett, ut fra denne filmen, var preget av fyll, dop og fanteri. Parsons døde på et motellrom i Joshua Tree i 1973, bare 26 år gammel.

Dette er altså bakgrunnen som Hennig bygger sin film rundt. Han har med få ressurser og lite penger klart å lage et grundig og troverdig portrett av Parsons. Særlig er historien til familiemedlemmene unike, på kanten til det intime, der de for første gang snakker ut om Gram. De preges fortsatt av sorg (særlig hos søstre og enke), og også sinne som særlig er rettet mot Phil Kaufman og hans famøse opptreden etter Parsons bortgang. Han kidnappet liket foran nesen på familien og gjennomførte en muntlig pakt om at Parsons ønsket å kremeres i Joshua Tree, California. Den ville fylleferden og den halvhjertede påtenningen av kisten er en av rockens klassiske historier (filmatisert som Grand Theft Parsons, med Johnny Knoxville i hovedrollen...)

Slike filmer har en tendens til å overfokusere på konflikter, men Hennig viser seg som en balansert filmskaper. Med unntak av historien om Kaufman, og selvsagt Parsons notoriske rusproblemer, er ikke dette en film som tegner opp de store konfliktene. En annen tendens i rockumentarer er den blinde hyllesten. Selv om det ikke kommer frem noe annen kritikk enn hans utsvevende livsførsel og ufokuserte liveopptredener, så er det heller ikke for mye glorifisering av Parsons. Intervjuene holder en saklig tone, og kommentarene som blir opplest sørger for en informativ stil. Men i denne objektive fremstillingen ligger også noen av filmens problemer. Her er noen av de viktigste:

- Det kan virke som om Gandulf Hennig har vært opptatt av å få med "alt", og å la alles syn få komme frem. Det gjør Fallen Angels grundig, men det blir ikke nødvendigvis en vågal eller utfordrende seeropplevelse av den grunn. En del gjentagende tværing rundt samme tema, særlig på slutten, gjør at den hadde vært tjent med ytterligere noe redigering.

- Den lineære fremstillingen gir filmen et dokumentarisk preg (à la slike man ser på NRK på fredagskveldene), men kunstnerisk er den ikke særlig spennende. Hennig tar ingen sjanser, og har lagt seg på en trygg linje som ikke er særlig spennende. Med lite råfilm i bakhånd, blir det mye av de samme gamle fotografiene og retrospektive intervjuer som går igjen.

- Hennigs bakgrunn som fan og musiker, og ikke filmbakgrunn, kommer til syne for eksempel i trangen til å få med utdrag fra så mange låter som mulig. Det blir etterhvert irriterende brudd mellom musikk og tale, der låtene skvises inne i cirka fem sekunder mellom intervjuer. Dette skjer gjerne på en unødvendig brå måte, og ikke sjelden blir det kræsj mellom musikken og intervjuobjektet.

- Mye av fokuset i filmen dreier seg om personen Parson sett gjennom andre. Det er ingen lett oppgave å la oss bli ordentlig kjent med ham. Selv om fokuset i begynnelsen rettes mot musikken, da som "nyskapende" eller "genreblandende", blir det lite snakk om utviklingen av Parsons som artist. Grievous Angel nevnes for eksempel bare som "hans høydepunkt". Av senere artister er det bare Steve Earle og Peter Buck som får representere innflytelsen han har hatt i historien (Hennig foretok forøvrig lengre intervjuer med Evan Dando og Gary Louris, men disse ble ikke med i filmen).

Historien om Gram Parsons er neste like legendarisk som musikken. Det gjør Fallen Angels vel verd å se, selv om den filmatisk er omtrent like spennende som en artikkel i Mojo.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


PJ Harvey - Let England Shake

(Island)

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere:

Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos
The National - High Violet