Intervju: Kevin Barnes

Mono, Oslo. Det er en av høstens aller våteste dager i en av årets mørkeste og udiskutabelt mest bedritne måneder, og Kevin Barnes er igjen i Norge.

Om gatene svømmer i vann utenfor, regner det om ikke annet ikke inne på Mono. I lysskjæret fra ei høythengende lampe diskuterer Of Montreal-sjef Kevin Barnes litteratur med sin norske kone Nina. De er rørende samstemte, og enige om det aller meste. Nina lovpriser Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredible Close, en bok som går tilbake til 9/11 og Ground Zero, og som hun omtaler som "maybe the most touching novel ever".

- Det er første gang jeg har sittet på et fly og grått. Og bøker får meg vanligvis ikke til å gråte, ler hun. - Jeg er i en periode der jeg har et samtidslitteraturkick gående, utfyller Kevin.
- Jonathan Safran Foer, som Nina nevnte. Jonathan Lethman. Mange Jonathan-er. Og mye, mye annet.

Elephant 6-bandet Of Montreal, som en gang i tiden vær en skokk med mennesker, dreier seg nå nesten bare om Kevin Barnes, i alle fall i studio - et studio som for øvrig er et omgjort soverom i hans egen leilighet i Athens, Georgia.
- Of Montreal var lenge et bandprosjekt, men både Satanic Panic In the Attic og The Sunlandic Twins har vært soloting der jeg har gjort alt.

Samtidig som staben et kuttet og avskjedigelsene har fulgt hverandre i tur og orden høres Of Montreal i 2005 større, mer komplekse og mer hi-fi ut enn hva deres tidligste utgivelser gjør. Neste år runder Of Montreal-prosjektet ti år.

- Det hele startet lenge før det. På high school brukte jeg å lage 4-spors-innspillinger til venner, samlet dem som album og lagde cover til hver person. Fordi jeg på den tiden ikke hadde noen label gjorde jeg alt på egen hånd. Jeg har derfor flere album som bare ble gitt til en håndfull mennesker, før Of Montreal ble født.

Kevin er ikke helt sikker på hvordan han skal oppsummere sin musikerkarriere.

- Det hele er en så integrert del av livet mitt at du like gjerne kan spørre "How's your life been?" Det har definitivt vært lykkelige stunder, triste stunder... akkurat som et hvilket som helst annet liv. Da jeg ble introdusert for musikk på barneskolen, og de spurte hvilket instrument jeg ville spille, valgte jeg trommer. Jeg gjorde aldri korpsmusikk eller liknende. På det tidspunktet forstod jeg det ikke, men et eller annet sted inni meg visste jeg at jeg skulle spille rock- og popmusikk, og at jeg ikke ville spille et eller annet teit instrument som for eksempel klarinett. Jeg angrer litt på det nå. Jeg tok opp piano igjen på egen hånd, og jeg tror jeg kunne spilt flere instrumenter om jeg bare dedikerte litt tid til det. For noen år siden prøvde jeg å lære å spille trompet, men det var ikke et morsomt nok instrument å spille for seg selv. Piano og gitar er annerledes; du kan spille alene og fortsatt ha det kult. Å spille trompet for seg selv ikke er like eh... umiddelbart tilfredsstillende.

- Men er det fortsatt moro å gjøre dette, etter så mange år?

- Definitivt. Jeg mener, det har blitt, eller har snarere alltid vært, i mitt hode, en rettferdiggjøring for i det hele tatt å være til. Når jeg gikk på high school, og var ensom, fylte musikken tomrommet. Og fortsetter å gjøre det. Det høres cheesy ut, men musikken er min form for spiritualitet. Den er mitt livskonsept på en måte; musikk er ikke noe jeg er nødt til å prøve hardt på å gjøre, kun noe som kommer helt naturlig.

- Hvordan var det å leve med et livskonsept som i begynnelsen ga så lite avkastning?

- I begynnelsen var det nedslående, da platene nesten ikke solgte trass i alt arbeidet vi la ned. Får man i tillegg litt avvisende anmeldelser reagerer man gjerne litt sånn "what the fuck?!" Jeg mener, her legger vi ned så mye tid, og så mye kjærlighet og energi i dette; prøver å gjøre det spesielt sånn at det ikke låter som noe dødt og generisk som alle kan gjøre. Bare se på MTV eller hør på radio – fulle av klisjeer, ikke sant – så vi tenkte da at "OK, vi må prøve å gjøre noe uforutsigbart, noe spennende og noe som er fullt av liv." Når folk da ikke vil ha det er det ganske frustrerende. Så innser man på et tidspunkt at det er sånn ting fungerer – og at det er en grunn til at det er en MacDonalds på hvert gatehjørne. Ting går uansett mye bedre nå. Platene selger mer, fanbasen vokser. Kanskje henger det sammen med veksten av andre musikkgenrer. Indiescenen har forandret seg enormt. Da jeg startet var det bare collegekids som hørte på band som Of Montreal. I dag er det mange flere, både yngre og eldre, som tar del i og omfavner scenen.

- Gjennom nedlasting og MP3-ripping har vel også din musikk blitt mer tilgjengelig. Hva tenker du om ulovlig nedlasting?

- Jeg føler vel egentlig ikke at det har hatt negativ innvirkning på oss. Jeg tror heller at det er positivt. Folk finner ut om musikken din gjennom å stjele den, og går til konserten din, kjøper T-skjorta – kanskje kjøper de til og med CD-en din der. På en måte fungerer det litt som gratisreklame. Og lyden er ikke så dårlig som den var ei stund. Og – heh! - jeg liker også å gjøre det. Men jeg kan på en måte rettferdiggjøre det, siden jeg selv blir svindlet av teknologien.

- Og det er vel en fin måte å finne ny musikk på?

- Absolutt. For folk som ikke bor i større byer med gode platesjapper er det vanskelig å finne nye skiver, så de nyter godt av det. Selv er det kun nylig at de store kjedene har plukket oss opp, før det var det vanskeligere å finne albumene våre.

- Tilbake til ditt siste album. Du er ikke alltid like begeistret over merkelappene folk setter på deg og musikken din. Hvordan vil du selv beskrive Sunlandic Twins?

- Ummm... Litt disco-aktig, kanskje? Litt artsy - og personlig. Det er alltid et mål, det å lage musikk som er fargerik, tankevekkende og interessant. Jeg unngår klisjeer for enhver pris, hvilket er vanskelig når man lager popmusikk. Tekstmessig er det ikke så vanskelig, det handler mer om å arrangere sanger på en måte som er litt mindre konvensjonell. Skape lydmessige landskapsforandringer i sangen. I det hele tatt prøve å gjøre uforutsigelige grep. Mitt favorittband heter Os Mutantes, et brasiliansk band fra 60-tallet. Deres mest nyskapende periode var ca. 1966-67, da de gjorde mye collage-aktig art pop som likevel var melodisk og catchy. Jeg forstår ikke et ord av hva de synger om siden de synger på portugisisk, men det er fortsatt min favorittmusikk noensinne.

- Sunlandic Twins er i en viss forstand mer elektronisk enn tidligere utgivelser?

- Jeg hører på ting som Four Tet, R2DJ, Manitoba, som nå kaller seg Caribou. LCD Soundsystem. Som dem prøver jeg vel å gjøre ting som er mer progressivt, og mindre retro, og jeg føler at Satanic Panic... og Sunlandic Twins på en måte er mer overgangsalbum. Jeg leter fortsatt etter nye innfallsvinkler, forsøker å bryte grunn også på det personlige nivået, og et personlig kunstnerisk nivå. Det føles ikke som jeg har nådd det punktet ennå. Det betyr ikke at jeg er misfornøyd med de albumene, heller at jeg er mer spent på fremtiden.

- Hvor lang tid brukte du på albumet?

- Seks måneder, cirka. Jeg startet på en måte rett etter at Satanic Panic In the Attic var ferdig. Det går alltid fire måneder fra ei plate er ferdig til den kommer ut, så jeg skriver nye sanger i den perioden. Det er sånn jeg makter å gi ut en plate hvert år – fordi jeg aldri tar pause. Folk sier til meg at jeg bør dra på ferie, men for meg er ferie en dårlig ide, og bare kjedelig. Jeg har ikke lyst til å ta ferie fra det jeg elsker.


- Hvordan kommer et Of Montreal-album til?

- Hehe. Akkurat det er et mysterium også for meg. Jeg går i studio- som er et av soverommene i huset mitt – og på et eller annet vis kommer et album ut av det. Det føles alltid som om jeg er besatt eller noe. Jeg har et vagt konsept, eller en vag visjon av hvordan jeg vil at det skal bli, og jeg ender opp med å overraske meg selv, prøver å gjøre noe jeg ikke forventet, dersom det er mulig. Så jeg murer meg på en måte inne med instrumentene, og gjør alt selv. Det er storartet! Man glir over i en annen verden, på en underlig måte, og det fins ingenting som kan dra deg tilbake til virkeligheten.

- Er du en studiofreak?

- U-hu. Det kan du nok si. Men jeg kan ikke mye tekniske greier. Så det blir mye eksperimentering.

- Får du folk inn for å hjelpe deg?

- Til en viss grad. Jeg spør om andre folks synspunkter, slik som min brors.

- Hører du på dem?

- Iblant. Noen ganger kommer du for nært dine egne låter, og slutter å se klart.

- Hva om de ikke liker det?

- Da må jeg spørre meg selv: "Liker jeg dette?" "Synes jeg dette er bra?" Jeg vektlegger ikke andre folks meninger mer enn mine egne. Mange ganger tenker jeg at de ser det fra et annet perspektiv, så hvis jeg virkelig liker det bryr jeg meg ikke om hva andre måtte mene.

- Du er ikke alltid like fornøyde med kritikere og plateanmeldere, har jeg lest et sted?

- Vel, ofte synes anmeldelsene å være en misrepresentasjon av det jeg lager.

- Kan det skyldes at det er vanskelig å fullt ut forstå musikken din?

- Altså, de fleste som bryr seg med å prøve kan klare det relativt enkelt. Det er ikke slik at det er vanskelig å forstå hva jeg gjør. Alt for mange journalister er late, og forsøker ikke engang å finne noe i musikken. De prøver bare å forenkle musikk. En slags overforenkliggjøring for massene.

- Kan det være fordi anmelderne rett og slett får for mange plater å anmelde?

- Nettopp. Jeg prøver å ikke være for streng heller. Du kan ikke forelske deg i absolutt all musikk du hører på heller.

- De samme anmelderne nevner gjerne Beach Boys i samme åndedrag som Of Montreal...?

- Det er litt rart. Jeg mener, de er et av mange band som har influert Of Montreal. Personlig ser jeg ikke parallellen, bortsett fra harmoniene, og vektleggingen av stemmen som et instrument. Hele 60-tallet kan høres i musikken min. 60-tallet er liksom røttene mine. The Beatles, Kinks, The Who, Beach Boys, Pretty Things. The Who hadde en galskap ved seg, samt en sterk følelse for historieberetning. Ta Pictures of Lily, som har en kjempeinteressant narrativ dimensjon ved seg. Det er den type musikk jeg gikk for i en lengre periode. På et vis er dette novellekunst i popmusikk, slik Ray Davies gjorde i The Kinks. Én ting jeg elsker med 60-tallet er at de tilnærmet seg album som et kunstverk- det var ikke bare en samling av låter. Innpakning var like viktig som sangene, og bandets utseende. Konseptalbum appellerer til meg, og jeg liker å tilnærme meg det som var det en roman eller en film. Du forsøker å sette sammen en historie som er sammenhengende, cinematisk, rørende, morsom, bisarr... Du vet, noe som innkapsler alle de beste og verste kvalitetene i menneskenaturen.

- I tillegg til alt dette skriver du små historier og noveller som du legger ut på hjemmesiden. Er det befriende å skrive ting som ikke nødvendigvis trenger gå inn i musikken du lager?

- Vel, jeg liker å skrive. Og det er moro å ikke ha noen begrensinger, og skrive free verse. I låtskrivningen må ordene helst passe inn i rytmen til en sang, hvilket begrenser hva du gjøre. Derfor har jeg skrevet mange andre noveller og historier. For meg er det enkelt, nesten som å dagdrømme. Men jeg er ikke like stolt av dem som jeg er av musikken jeg lager, fordi musikken er noe du er nødt til å arbeide hardt med. Skrivingen treffer meg ikke på like mange nivåer, og føles ikke intellektuell på samme måte.

- Studerte du noen gang? Eller er du helt og holdent selvlært?

- Jeg har aldri gått på universitetet, om det er det du mener. På et vis stjal jeg vel kunnskaper fra mine venner som gikk på universitetet. Jeg har venner som tar litteraturfag, og de forteller meg hva de leser. Det er sånn jeg oppdager mange forskjellige forfattere. Jeg er definitivt influert av alt jeg konsumerer, så når jeg leser blir den narrative stemmen til noe som foregår i mitt eget hode, hvilket jeg går ut fra at alle gjør, og kanskje kan man finne igjen elementer av dette i sangene eller novellene mine. Det er det samme med filmer, dikt, malerier, andre folks musikk. Og jeg syns det er bra. Jeg synes det er viktig å kunne bli influert av andre mennesker. Og jeg liker ikke ideen om et insulært og avskåret liv hvor det eneste som rører meg er min egen ånd. Det er bedre å ha kontakt med sin samtid, og ikke bare dvele ved fortiden.

- Du får kanskje mye gratis gjennom turnévirksomhet og reising?

- Vel, til en viss grad. Det er litt desorienterende å alltid være på turné. Det blir gjerne å dra fra et konsertsted og rett til det neste. Spesielt slitsomt når det blir lange kjøreturer mellom byene. Vi var akkurat i Japan, og vi hadde aldri ledige dager. Vi kunne vært hvor som helst i verden.

- Det må være frustrerende?

- Litt, men det er også moro. For å være ærlig begynner jeg fort å kjede meg som turist. Jeg trenger musikk, og da hjelper det å ha et visst fokus i livet, noe annet å vende tilbake til. Etter et par dager i museer og teatre begynner jeg å lure på hva jeg skal gjøre, det har ikke noe å si hvor vakker byen eller stedet er. Å være hjemme og skape musikk er ikke bare artistisk stimulerende, men til en viss grad også komfortabelt og blokkerer meg fra resten av verden. På en måte er det rensende for meg.

- Er det annerledes å opptre i Europa i forhold til hjemme?

- Vanskelig å si, vi har bare vært på én Europaturné. Vi har ikke den distribusjonen her som vi har i USA. Den er ikke like utviklet, så færre har hørt om oss. Mediakjedene er ikke så gode her som hjemme, hvor vi har collegeradio og andre til å pushe oss, som MTV og et par show på, eh... Fox Televison, haha! Men, nei, jeg er ikke helt sikker på hva vi får til her i Europa, sannsynligvis ikke noe i den skala. Uansett, MTV Europe synes annerledes. Hjemme dreier MTV seg nesten utelukkende om R’n’B, sjelløs R'n'B uten substans.

- Har du noensinne kjøpt er R'n'B-album?

- Som R. Kelly og slikt? Nei, men... jeg mener, jeg hører på massevis av annet, som Outkast, Jay-Z, Neptunes, Kanye West. Du kan definitivt se at Neptunes har et bredt musikalsk vokabular. Missy Elliot, Timbaland, de er virkelig funky og fun. Derimot hater jeg nåtidig countrymusikk. Og moderne heavyrock. Men det siste er mest en estetisk ting – jeg liker ikke tonen, lyden av genren.

Siden sist har Kevin Barnes blitt far. Han og Nina har et barn som nå er ti måneder gammelt. Graden av normalitet er med andre ord i ferd med å innhente ham.

- Å få barn et er stort. Jeg mener, i begynnelsen er det overveldende og sprøtt og veldig, veldig vanskelig, men nå begynner det å flaske seg. Sangene jeg har skrevet i det siste har alle handlet om kjemping, om å holde hodet over vannet. Så det vil helt sikkert komme på det neste albumet. Forhåpentligvis vil albumet etterpå bli mye morsommere, he-he.

- Hvordan ser du for deg ditt neste album?

- Vel, det er fortsatt noe som bare er i hodet mitt. Jeg ser for meg mer et helhetlig stykke, der alt er bundet sammen. Et album hvor alt er sammenhengende, men likevel schizofrensk. Hvis det er mulig. Den neste platen vil nok bli litt annerledes. Jeg har i all hovedsak alt skrevet ned, og arrangert i hodet, samt ferdige demoer. Sannsynligvis kommer jeg til å gå i noen andres studio denne gang. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan det vil bli, siden jeg alltid har gjort det hjemme for meg selv.

- Fins det et spesielt studio du vil i?

- Jeg skulle gjerne brukt Tambourine Studios i Malmø, men det kommer ikke til å skje. Det er mitt favorittstudio, men kommer til å bli alt for dyrt. Jeg tror jeg heller mot Saddle Creek i Lincoln i Nebraska, hvor Bright Eyes' Digital Ash Digital Urn-album og The Faints siste ble spilt inn. Jeg kommer nok til å produsere selv.

- Avslutningsvis - du kommer fra Athens i Georgia, for de aller fleste av oss synonymt med R.E.M. Er stedet så bra som de gir inntrykk av at det er?

- Jeg ville ikke kalle det storartet eller vidunderlig på noe som helst vis, men jeg har vært der en god stund, og, du vet, man blir lei av steder man har vært lenge på. Athens er en ganske liten by, men med et stort universitet, så det er tonnevis med mennesker der, og temmelig overbefolket. Byen er en typisk sørstatsby, med arbeiderklassefolk og rednecks. Men Nina er fornøyd med å være der.

- Hva med deg? Er du fornøyd med å være der?

- Jeg er... rimelig fornøyd, tror jeg. Jeg er den type person som er generelt tilfreds.

- Dere tilbringer en del tid i Oslo, spesielt om sommeren. Hvordan går det med norskkunnskapene?

- Vel... Det har vært litt vanskelig fordi jeg har vært så opptatt, og ikke dedikert mye tid til det. Jeg føler meg lettere paranoid, fordi Amerika har fått slikt et stigma. Mange ser ned på deg fordi du er amerikaner. Så jeg skulle vel ønske jeg snakket norsk bare en anelse mer inkognito. Enkelte ser bort fra det faktum at du er musiker, og tror automatisk at du en høyrefløys erkekonservativ og stemmer på George Bush. Det gjør jeg definitivt ikke.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richard Swift - Dressed Up for the Letdown

(Secretly Canadian)

Velkledde og idérike songar om nasjonal fridom, bygningar i Amerika, det grimme artistlivet og ein heil del lost and sorrow.

Flere:

Le Corbeau - Moth on the Headlight
Tord Gustavsen Trio - Being There