Noe til 20-årsjubileum

grooves Øyvind Adde gjør seg noen tanker rundt Motorpsycho og Rune Grammofons beslutning om å gi ut Child of the Future eksklusivt på vinyl.

Se der, ja. Der tror jeg faktisk vi allerede har vinneren av "Årets rasshøl-prisen 2009" på tråden – skal en del til for å toppe denne gjennom resten av året. For all del, Motorpsycho fortjener all honnør for å ha demonstrert at det er mulig for et norsk band å overleve 20 år på musikk produsert under det kunstnermasturberende slagordet "Vi lager musikken kun for oss sjæl, så får folk henge på hvis dem vil." Skvært nok. Nå har imidlertid Motorpsycho pådratt seg en skare av tilhengere gjennom disse 20 årene, en skare som etter hvert har vist seg å være stor nok til å finansiere tre strålende musikere og til dels et kreativt entourage. Spørsmålet jeg vil stille er; hadde det vært mulig for denne gjengen å bedrive denne livslange selvrealiseringen uten et betalende publikum?

"Frihet" og "uavhengighet" ser ut til å være et gjennomløpende tema også i Motorpsychos lyrisknarrative utfoldelse, kanskje best oppsummert gjennom linjene There's no light without darkness you'll see / but I'm free / there's no shadow over me hentet fra Sæthers You Lose (Black Hole / Blank Canvas). Jeg syns det er flott, eller forbilledlig vakkert at Sæther så genuint kan fortelle oss om en frihetsfølelse vi nok er mange som lengter etter. Scenariet mangler imidlertid f.eks. Lars Lillo Stenbergs bakkekontakt rundt det samme temaet, litteraturhistorisk flott formulert gjennom Sveve Over Byen (Hjernen Er Alene, 1989). I dagens situasjon er Sæther og resten av Motorpsycho avhengige av et betalende publikum for å finansiere plateproduksjoner, turnéer og liv. Vis meg den friheten og uavhengigheten når publikummet som omfavner bandet faller fra.

Uansett hvordan Motorpsycho måtte se det inne fra sin egen bobleverden, er bandet i historie og nåtid en delt opplevelse med publikummet. Å gå til en Motorpsycho-konsert er for eksempel en inngåelse av en uskrevet fair trade-kontrakt: Man kan gå til en sjelelig opplevelse av livsomvendende proposjoner (jeg har med interesse hørt utallige vitnemål på dette opp gjennom årene), eller man kan gå til et uinspirert fesjå med halvtimesvis av sur vokal og psykedelisk nudling – for å parafrasere David Gilmour. Jeg har selv opplevd begge deler, bandet får betalt uansett.

Jeg nekter å tro at Motorpsychos shoegazer-gen har vært så dominerende at bandet har unngått å få med seg den entusiasmen og lojaliteten som eksponeres fra deres publikum. Og jeg tror jeg snakker for mange av kjernetilhengerne når i hvert fall jeg for min del sier at det aldri har vært noe så absurd som et krav fra meg til bandets uttrykk og utvikling. Ikke det at det hadde hatt noe å si heller - bare tanken ville stått i meningsløs opposisjon til det motorpsykedeliske prosjekt, ikke sant? Hvorfor da dette nevrosepregede kravet til hvordan lyden av Motorpsycho skal oppleves for publikummet? Har vi som har hørt Motorpsycho på CD fra Lobotomizer misset hele poenget? Er det en klar dialektisk forskjell i tilbakemeldingene fra vinyl-lyttere og brukere av digitale formater? Og i så fall; ble CD-erfaringene våre med bandets musikk frarøvet den optimale zen-dimensjonen av digital-demonen?

Slik jeg oppfatter det er dette totalt sett en overdreven poengtering av Motorpsychos standpunkt i digital vs analog-debatten. Det er et utspill preget av sjåvinisme, pedantisk kontrollbehov og en mangel på respekt for en vesentlig del av publikumsflaten. Er det virkelig det bandet ønsker å projisere over et billig poeng, fullstendig i utkanten av opplevelsen av Motorpsychos musikalske kreasjoner? Kunne ikke medieflaten blitt brukt til å forfekte dette synet, uten å ta det digitalorienterte publikummet som gisler?

Hvorfor da ikke bare boikotte konsertene på den kommende turnéen? Per i dag vil jeg tippe at fordelingen av konsumenter ligger på rundt 80 prosent i det digitale formatet og kanskje opptil 20 prosent i vinyl-seksjonen. Gitt at Motorpsycho er beredt til å dyrke 20 prosent av lytterne sine, ville det være interessant å høre hvilke konklusjoner bandet kommer til når turnéen er dratt i land og tallene på framtidens realiseringsfrihet foreligger.

Bent, Kenneth, Hans Magnus; dette syns jeg virker lite gjennomtenkt.

TLRC
Daglig leder Rune Kristoffersen ved Rune Grammofon lanserer i mai sublabelen The Last Record Company, ene og alene viet langspillere på vinyl. Det er i skjæringspunktet mellom konseptet TLRC og Motorpsychos utgivelse av deres kommende album "Child of the Future" - eksklusivt på vinyl under moderlabelen Rune Grammofon - jeg finner næring til denne kommentaren. Utgangspunktet er
intervjuet gitt av Kristoffersen til ballade.no 22. april.


Opprettelsen av Rune Grammofon i 1998 var et fint tilskudd i det norske plateselskapsutbudet med dets uttalte mål å gi en distribusjonskanal for "de mest eventyrlystne og kreative norske artistene og komponistene". Dersom man har hengt med noen år i promomølla vet man at dette i stor grad er en alternativ måte å skrive "populærmusikalske marginalia" på. Jeg nevner ikke dette for å flåse bort den samtidskulturelle viktigheten i Rune Grammofons statutter – selskapet har dekket og fortsetter å dekke hull i det norske populærmusikalske lappeteppet. Men, og dette er viktig, selskapet dekker også et marked, et marked satt sammen av et broket internasjonalt publikum med ulike motiver for å oppsøke eventyrlystne og kreative artister/komponister.

Intet marked, intet Rune Grammofon.

Først og fremst vil jeg spørre: Hvorfor ønsker Rune Grammofon å marginalisere et allerede marginalt publikum gjennom tiltak som TLRC?

I intervjuet med Ballade sier Kristoffersen følgende for å tydeliggjøre de dypere iboende kvalitetene i sitt favorittformat: "Lytting på vinyl krever at du setter deg ned foran et anlegg. Når det har gått 20 minutter må du reise deg opp av stolen og fysisk vende platen hvis du har lyst til å fortsette. Det tilsier at du har satt av en slags form for tid til en relativt, vil jeg tro, konsentrert type lytting. Den dedikerte lyttingen er et aspekt som nesten har forsvunnet i dagens måte å forholde seg til musikk på, mener Kristoffersen."

Makan til elitistisk vås. Hvilken håndbok med instrukser for korrekt inntak av hermetisert musikk er dette hentet fra? Når jeg for eksempel legger meg ned med Biospheres Substrata (1997), priser jeg meg lykkelig over å slippe å gå ut av lyttetilstanden etter 20 minutter for å snu vinylkaka. Og hva er forresten det empiriske grunnlaget for uttalelsene rundt "dagens måte å forholde seg til musikk på"?

Siden introduksjonen av Sonys Walkman i 1979, via DAT, MiniDisc og nå mp3-spillere, har musikken fått et rikere og langt bredere sett av miljøer å spilles ut mot, derav også et ekspansivt sett av muligheter for å finne nye opplevelser i musikken. For egen del er det få ting jeg setter mer pris på enn å kjøre bil rundt på anonyme sideveier med Motorpsychos A Hoof to the Head som soundtrack til landskapene som passerer. Senest på vei hjem fra jobben i dag passerte jeg en ung dame med headset som gikk og danset til musikk i vårsolen. Det så ikke ut til at hun lot seg affisere av de audioteknologiske begrensingene i mp3-spilleren sin.

Og mens vi er inne på Fanden selv: "Hvem vil eie mp3-filer i fremtiden?", spør Kristoffersen retorisk, før han noen avsnitt senere begjærlig griper muligheten til å presentere sin posisjon blant de rettroende: "Kristoffersen mener også at i jungelen av formater framstår vinylen i dag som det optimale formatet for musikkgjengivelse rent lydmessig. (...) Det er mer plass å boltre seg på i forhold til CD’en, og spesielt i forhold til en digital fil som ikke er noen ting, sier Kristoffersen"

Så vinyl er audioteknologisk sett mp3-formatet overlegent? Breaking News. Litt som at Alex Ferguson høylydt skulle deklarert sin stolthet over at ManU har banket Kolbotn – jenter 12 i et privatoppgjør, er det ikke?

Hvis nå det audioteknologiske aspektet faktisk har en så sentral posisjon i TLRCs estetikk, hvorfor har ikke selskapet gjort jobben sin med å lete opp det optimale skjæringspunktet mellom lydteknologiske plattformer og publikumsdekning? Å argumentere ut fra CD og mp3 er å fokusere på relative blindgater i en strøm av hva som vil vise seg å være historiske transit-formater. Om det musikalske supermarkedet sier Kristoffersen: "Det er paradigmeskifte på gang, det har vart en stund, og det kommer til å bli tydeligere og tydeligere. Det er en positiv greie og det er ikke noen grunn til å legge seg ned å grine for det. Man må bare prøve å ta utfordringen med å finne de riktige veiene å gå, sier Kristoffersen.»"

Helt enig. Hvorfor ikke da hoppe ned fra gjerdet og løfte blikket litegrann framover? Hva med å følge for eksempel skotske Linn Records download-tilbud der blant annet "mastertapene" gjøres tilgjengelige i én til én-kopier i FLAC-formatet? Og om dere skulle bestemme dere for å gi ut TLRCs kommende verker på CD, tror dere ikke at lytterne ville være interessert i å oppgradere etter hvert som bedre digitalformater finner veien inn i musikkonsumpsjonen? Er det ingen lærdom å hente i det massive back-katalog-/remaster-markedet som vokste fram etter 1990?

I likhet med at Motorpsycho er i sin fulle artistiske rett til å gjennomføre et så komplett idiotisk og publikumsuvennlig stunt som å gi ut det kommende albumet sitt eksklusivt på vinyl, er Kristoffersen uangripelig eneveldig i sitt prosjekt om å marginalisere artistene han representerer vis a vis et allerede marginalt publikum. Jeg har ingenting i mot vinylformatet eller subkulturen som omfavner det, og jeg ønsker det all lykke som et av de tilgjengelige alternativene videre inn i framtiden.

Når alt kommer til alt blir imidlertid TLRCs vinylfetisjisme bare en personlig preferanse, og i dette tilfellet en preferanse som bygger en mur mellom artistene og et potensielt publikum. Er musikken på noen som helst måte tjent med det?


There's no light without darkness. You'll see.

Oppdatering: Les Rune Kristoffersens svar på kritikken her.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Flere:

Diverse artister - If I Make It Through Christmas
New Order - Retro