Noe til 20-årsjubileum
grooves Øyvind Adde gjør seg noen tanker rundt Motorpsycho og Rune Grammofons beslutning om å gi ut Child of the Future eksklusivt på vinyl.
Del på Facebook23.04.09
Relaterte sider:
Se der, ja. Der tror jeg faktisk vi allerede har vinneren av "Årets rasshøl-prisen 2009" på tråden – skal en del til for å toppe denne gjennom resten av året. For all del, Motorpsycho fortjener all honnør for å ha demonstrert at det er mulig for et norsk band å overleve 20 år på musikk produsert under det kunstnermasturberende slagordet "Vi lager musikken kun for oss sjæl, så får folk henge på hvis dem vil." Skvært nok. Nå har imidlertid Motorpsycho pådratt seg en skare av tilhengere gjennom disse 20 årene, en skare som etter hvert har vist seg å være stor nok til å finansiere tre strålende musikere og til dels et kreativt entourage. Spørsmålet jeg vil stille er; hadde det vært mulig for denne gjengen å bedrive denne livslange selvrealiseringen uten et betalende publikum?
"Frihet" og "uavhengighet" ser ut til å være et gjennomløpende tema også i Motorpsychos lyrisknarrative utfoldelse, kanskje best oppsummert gjennom linjene There's no light without darkness you'll see / but I'm free / there's no shadow over me hentet fra Sæthers You Lose (Black Hole / Blank Canvas). Jeg syns det er flott, eller forbilledlig vakkert at Sæther så genuint kan fortelle oss om en frihetsfølelse vi nok er mange som lengter etter. Scenariet mangler imidlertid f.eks. Lars Lillo Stenbergs bakkekontakt rundt det samme temaet, litteraturhistorisk flott formulert gjennom Sveve Over Byen (Hjernen Er Alene, 1989). I dagens situasjon er Sæther og resten av Motorpsycho avhengige av et betalende publikum for å finansiere plateproduksjoner, turnéer og liv. Vis meg den friheten og uavhengigheten når publikummet som omfavner bandet faller fra.
Uansett hvordan Motorpsycho måtte se det inne fra sin egen bobleverden, er bandet i historie og nåtid en delt opplevelse med publikummet. Å gå til en Motorpsycho-konsert er for eksempel en inngåelse av en uskrevet fair trade-kontrakt: Man kan gå til en sjelelig opplevelse av livsomvendende proposjoner (jeg har med interesse hørt utallige vitnemål på dette opp gjennom årene), eller man kan gå til et uinspirert fesjå med halvtimesvis av sur vokal og psykedelisk nudling – for å parafrasere David Gilmour. Jeg har selv opplevd begge deler, bandet får betalt uansett.
Jeg nekter å tro at Motorpsychos shoegazer-gen har vært så dominerende at bandet har unngått å få med seg den entusiasmen og lojaliteten som eksponeres fra deres publikum. Og jeg tror jeg snakker for mange av kjernetilhengerne når i hvert fall jeg for min del sier at det aldri har vært noe så absurd som et krav fra meg til bandets uttrykk og utvikling. Ikke det at det hadde hatt noe å si heller - bare tanken ville stått i meningsløs opposisjon til det motorpsykedeliske prosjekt, ikke sant? Hvorfor da dette nevrosepregede kravet til hvordan lyden av Motorpsycho skal oppleves for publikummet? Har vi som har hørt Motorpsycho på CD fra Lobotomizer misset hele poenget? Er det en klar dialektisk forskjell i tilbakemeldingene fra vinyl-lyttere og brukere av digitale formater? Og i så fall; ble CD-erfaringene våre med bandets musikk frarøvet den optimale zen-dimensjonen av digital-demonen?
Slik jeg oppfatter det er dette totalt sett en overdreven poengtering av Motorpsychos standpunkt i digital vs analog-debatten. Det er et utspill preget av sjåvinisme, pedantisk kontrollbehov og en mangel på respekt for en vesentlig del av publikumsflaten. Er det virkelig det bandet ønsker å projisere over et billig poeng, fullstendig i utkanten av opplevelsen av Motorpsychos musikalske kreasjoner? Kunne ikke medieflaten blitt brukt til å forfekte dette synet, uten å ta det digitalorienterte publikummet som gisler?
Hvorfor da ikke bare boikotte konsertene på den kommende turnéen? Per i dag vil jeg tippe at fordelingen av konsumenter ligger på rundt 80 prosent i det digitale formatet og kanskje opptil 20 prosent i vinyl-seksjonen. Gitt at Motorpsycho er beredt til å dyrke 20 prosent av lytterne sine, ville det være interessant å høre hvilke konklusjoner bandet kommer til når turnéen er dratt i land og tallene på framtidens realiseringsfrihet foreligger.
Bent, Kenneth, Hans Magnus; dette syns jeg virker lite gjennomtenkt.
TLRC
Daglig leder Rune Kristoffersen ved Rune Grammofon lanserer i mai sublabelen The Last Record Company, ene og alene viet langspillere på vinyl. Det er i skjæringspunktet mellom konseptet TLRC og Motorpsychos utgivelse av deres kommende album "Child of the Future" - eksklusivt på vinyl under moderlabelen Rune Grammofon - jeg finner næring til denne kommentaren. Utgangspunktet er
intervjuet gitt av Kristoffersen til ballade.no 22. april.
Opprettelsen av Rune Grammofon i 1998 var et fint tilskudd i det norske plateselskapsutbudet med dets uttalte mål å gi en distribusjonskanal for "de mest eventyrlystne og kreative norske artistene og komponistene". Dersom man har hengt med noen år i promomølla vet man at dette i stor grad er en alternativ måte å skrive "populærmusikalske marginalia" på. Jeg nevner ikke dette for å flåse bort den samtidskulturelle viktigheten i Rune Grammofons statutter – selskapet har dekket og fortsetter å dekke hull i det norske populærmusikalske lappeteppet. Men, og dette er viktig, selskapet dekker også et marked, et marked satt sammen av et broket internasjonalt publikum med ulike motiver for å oppsøke eventyrlystne og kreative artister/komponister.
Intet marked, intet Rune Grammofon.
Først og fremst vil jeg spørre: Hvorfor ønsker Rune Grammofon å marginalisere et allerede marginalt publikum gjennom tiltak som TLRC?
I intervjuet med Ballade sier Kristoffersen følgende for å tydeliggjøre de dypere iboende kvalitetene i sitt favorittformat: "Lytting på vinyl krever at du setter deg ned foran et anlegg. Når det har gått 20 minutter må du reise deg opp av stolen og fysisk vende platen hvis du har lyst til å fortsette. Det tilsier at du har satt av en slags form for tid til en relativt, vil jeg tro, konsentrert type lytting. Den dedikerte lyttingen er et aspekt som nesten har forsvunnet i dagens måte å forholde seg til musikk på, mener Kristoffersen."
Makan til elitistisk vås. Hvilken håndbok med instrukser for korrekt inntak av hermetisert musikk er dette hentet fra? Når jeg for eksempel legger meg ned med Biospheres Substrata (1997), priser jeg meg lykkelig over å slippe å gå ut av lyttetilstanden etter 20 minutter for å snu vinylkaka. Og hva er forresten det empiriske grunnlaget for uttalelsene rundt "dagens måte å forholde seg til musikk på"?
Siden introduksjonen av Sonys Walkman i 1979, via DAT, MiniDisc og nå mp3-spillere, har musikken fått et rikere og langt bredere sett av miljøer å spilles ut mot, derav også et ekspansivt sett av muligheter for å finne nye opplevelser i musikken. For egen del er det få ting jeg setter mer pris på enn å kjøre bil rundt på anonyme sideveier med Motorpsychos A Hoof to the Head som soundtrack til landskapene som passerer. Senest på vei hjem fra jobben i dag passerte jeg en ung dame med headset som gikk og danset til musikk i vårsolen. Det så ikke ut til at hun lot seg affisere av de audioteknologiske begrensingene i mp3-spilleren sin.
Og mens vi er inne på Fanden selv: "Hvem vil eie mp3-filer i fremtiden?", spør Kristoffersen retorisk, før han noen avsnitt senere begjærlig griper muligheten til å presentere sin posisjon blant de rettroende: "Kristoffersen mener også at i jungelen av formater framstår vinylen i dag som det optimale formatet for musikkgjengivelse rent lydmessig. (...) Det er mer plass å boltre seg på i forhold til CD’en, og spesielt i forhold til en digital fil som ikke er noen ting, sier Kristoffersen"
Så vinyl er audioteknologisk sett mp3-formatet overlegent? Breaking News. Litt som at Alex Ferguson høylydt skulle deklarert sin stolthet over at ManU har banket Kolbotn – jenter 12 i et privatoppgjør, er det ikke?
Hvis nå det audioteknologiske aspektet faktisk har en så sentral posisjon i TLRCs estetikk, hvorfor har ikke selskapet gjort jobben sin med å lete opp det optimale skjæringspunktet mellom lydteknologiske plattformer og publikumsdekning? Å argumentere ut fra CD og mp3 er å fokusere på relative blindgater i en strøm av hva som vil vise seg å være historiske transit-formater. Om det musikalske supermarkedet sier Kristoffersen: "Det er paradigmeskifte på gang, det har vart en stund, og det kommer til å bli tydeligere og tydeligere. Det er en positiv greie og det er ikke noen grunn til å legge seg ned å grine for det. Man må bare prøve å ta utfordringen med å finne de riktige veiene å gå, sier Kristoffersen.»"
Helt enig. Hvorfor ikke da hoppe ned fra gjerdet og løfte blikket litegrann framover? Hva med å følge for eksempel skotske Linn Records download-tilbud der blant annet "mastertapene" gjøres tilgjengelige i én til én-kopier i FLAC-formatet? Og om dere skulle bestemme dere for å gi ut TLRCs kommende verker på CD, tror dere ikke at lytterne ville være interessert i å oppgradere etter hvert som bedre digitalformater finner veien inn i musikkonsumpsjonen? Er det ingen lærdom å hente i det massive back-katalog-/remaster-markedet som vokste fram etter 1990?
I likhet med at Motorpsycho er i sin fulle artistiske rett til å gjennomføre et så komplett idiotisk og publikumsuvennlig stunt som å gi ut det kommende albumet sitt eksklusivt på vinyl, er Kristoffersen uangripelig eneveldig i sitt prosjekt om å marginalisere artistene han representerer vis a vis et allerede marginalt publikum. Jeg har ingenting i mot vinylformatet eller subkulturen som omfavner det, og jeg ønsker det all lykke som et av de tilgjengelige alternativene videre inn i framtiden.
Når alt kommer til alt blir imidlertid TLRCs vinylfetisjisme bare en personlig preferanse, og i dette tilfellet en preferanse som bygger en mur mellom artistene og et potensielt publikum. Er musikken på noen som helst måte tjent med det?
There's no light without darkness. You'll see.
Oppdatering: Les Rune Kristoffersens svar på kritikken her.
comments powered by Disqus
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang på veien
Med skamrost nytt album i ryggen gjør Vidar Vang fire konserter i Nord-Norge denne uken, resten av landet følger utover vinteren.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Først var jeg egentlig helt enig med artikkelforfatteren.
Makan til elitistisk vinylfanatisme og pietistisk holdning til musikkformater, tenkte jeg. Jeg elsker jo iPod'en min og de muligheten den gir meg. Men så kom jeg på at italiensk is, gilato, faktisk er best på en benk i en liten piazza i Bologna. Akkurat der, på den benken jeg satt for fem år siden. Sånn er det med musikk også.
Opplevelsen av musikk på vinyl er knyttet til en statisk aktivitet bestående av å sitte og lytte på et bestemt sted. Det er et valg og en prioritering av tid. Det er en øvelse i fokus som svinner i digitale medier. Det ene behøver selvfølgelig ikke utelukke det andre - men ved å tvinge kunden til å velge et bestemt, utransportabelt format, er det en form for oppdragelse jeg ikke kan se noen har noe vondt av. Det er viktig at tilgang til musikk ikke nødvendigvis skal være enkel, praktisk og flyttbar. Sett deg ned og lytt. Gå ut. Og musikken - hvis den er bra nok - vil fortsatt være med deg, være en del av deg.
Jeg kommer ikke til å kjøpe den nye motorpsycho skiva, jeg kommer til å laste den ned, etter at noen har rippet LP plata ned i mp3 format. Det er trist at det er sånn jeg må gjøre for i det hele tatt få hørt skiva. Som musiker selv vet jeg at det viktigste for meg ville vært at mest mulig folk faktisk hørte skiva, ikke at de mest dedikerte 40 åringene som faktisk har LP spiller føler seg spesielle.
LP fomatet er dødt for min del, i en travel hverdag er det deilig å kunne ha med seg musikk man liker, over på mp3 spilleren eller i bilen, ikke vente helt til man kommer hjem med å finne fram LP plata man har mest lyst å høre på. Og det er virkelig ikke så stor forskjell fra mp3 til LP, vet at folk mener det motsatte, og selvfølgelig, om man hører det ved sammenligning hører man kanskje en viss forskjell. Skulle ønske man hadde en slags blindtest for å se om folk faktisk hørte forskjell. Tviler på at de såkalte "musikkjennerne" med Bang & Olufsen anlegg egentlig hører noe som helst forskjell, bortset fra litt koselig skurring fra LP plata da, den er jo så sjarmerende.. :-P
I artikkelen det henvises til klager Rune på at musikk er blitt en forbruksvare. Jeg ser ingenting negativt i det. Jeg husker i tida på ungdomsskolen, hvor jeg sikkert hørte gjennom Pantera og Metallica skivene mine flere hundre ganger. Jeg digget de, men samtidig hadde jeg ikke penger til å kjøpe musikk på måfå for å kanskje kunne finne noe jeg likte. Nå kan man laste ned eller streame musikken man er interessert i, og oppdage massevis av ny musikk der. Dette gjør nok nødvendigvis at man ikke hører like mye på den ene skiva man elsker, men heller er ute for å finne ny interessant musikk. For min del har det vært kjempebra å være bruker av allmusic.com, og sikte seg ut musikktyper man er interessert i, få tips om hva som er den beste cden av bandet, og deretter høre på og sette seg inn i denne musikstilen. Nettsteder med musikkanmeldelser, som nettopp Groove.no hadde ikke på langt nær vært like interessante om man ikke kunne gå og sjekke ut den nye plata til f.eks. Wavves med en gang og høre selv om dette virkelig er noe som er bra. Om man bare har råd til en tre-fire cder i måneden er det ingen vits i å lese 10 musikkanmeldelser på Groove i uka.
Den digitale revolusjonen har gjort at man kan ha mange flere inspirasjonskilder, det er ikke det økonomiske som setter en stopper for hvilken musikk man kan bli interessert i, og når musikkprogrammer som Ableton Live ligger ute for nedlasting gratis, får også mange flere enn de som har jobbet i lange tider for i det hele tatt få råd til en demoinnspilling, gjort nettopp det. Det er jo dumt at de som lager disse programmene ikke får betalt like mye, men jeg er sikker på at over halvparten av norske debutplater som er egeninnspilte har brukt musikkprogrammer som er ulovlig nedlastet. Dette er jo et paradoks, at nye artister som man er så redde for at skal miste sitt inntektsgrunnlag på grunn av ulovlig nedlasting, faktisk er noen av de største forbrukerne av ulovlig nedlasting.
Motorpsycho og flere andre norske artister har nettopp har signert på en uttalelse mot ulovlig fildeling. Er det ikke da litt merkelig å slippe plata kun som LP? Den eneste praktiske muligheten for folk uten LP-spiller er jo da å laste ned plata, uten å betale for den.
Du er en sutrekopp, Øyvind Adde.
Slutt å syte. Alle nyheter om ny musikk fra Motorpsycho er gode nyheter.
Få band, om noen, har vært så avhengige av en raus fanskare som Motorpsycho. Å kjøpe en konsertbillett med bandet har vært risikosport.
At man dessuten har en fanskare med kritisk sans på linje med Elvis' ditto har vel ikke heller skada bandets nærmest mytiske tak på ett lite og hengivent publikum.
Alt fra Motorpsycho er jo som kjent bra, og absolutt ingen har noengang stilt spørsmålstegn ved hva bandet EGENTLIG presterer, hva bandet EGENTLIG kommuniserer, og hva bandet EGENTLIG vil fram til.
Tekstlig er bandet en vits, vokalprestasjonene under enhver kritikk, og musikalsk er de, i beste fall, ujevne. Det aller beste med Motorpsycho er vinylcoverne. De er helt fantastiske, og alene verdt å eie alle utgivelsene på vinyl. Støtter forøvrig fullt ut bandets avgjørelse om å gi ut plata kun på vinyl. Det er selvsagt bandets soleklare rett å gjøre dette. Litt kult også, faktisk! Dessuten, langt bedre enn Dilldallholom er de jo:)
Det hadde vært en fryd om dette album aldri ble rippet og delt på nettet. Kjøp en LP spiller, jo før jo heller. Sett deg i saccosekken og lytt.
Endel Motorpsycho låter krever mer konsentrasjon en att mann kan gå på gaten å danse. Kjempegreier at noen plater kan slippes kun på vinyl. Da er en faktisk nødt til å gå hjem for å lytte. En trenger ikke ha tilgang til alt, alltid.
Hver dag blir det gitt ut plater som bare kommer på vinyl. Og hver dag blir det gitt ut enda flere plater som bare kommer på CD. Hver dag blir det til og med utgitt musikk som bare kommer på kassett. Og hver dag gir noen ut musikk bare som nedlastinger. Heller Ikke alle plater som er utgitt på ett format for lenge siden blir gjenutgitt på et annet format.
Uansett er det mange grunner til at ett format blir valgt fremfor (eller eventuelt i tillegg til) et annet: Artistens/selskapets økonomi (det er generelt mye dyrere å trykke vinyl enn CD), lengde på utgivelsen, lydkvalitet, kundegruppe, geografisk marked, plateomslagets størrelse og muligheter, estetikk, politikk, nostalgi osv.
Dette betyr at det er veldig vanskelig å få med seg "all" musikk i verden hvis man bare sverger til ett format. Sånn er det bare. Hvis du liker et band og har alle platene deres på CD og bandet bestemmer seg for å gi ut det neste albumet sitt på vinyl, så betyr det at du må kjøpe platen på vinyl. Sånn er det bare. Hvis du da ikke er en av dem som bare laster det ned ulovlig...
Du har ikke krav på å få tilgang til all musikk du ønsker eller liker på "ditt" format, dvs. det formatet du foretrekker eller samler på. Like lite som du har krav på å få tilgang til all musikk i verden gratis ved å laste den ned ulovlig. Det vil si at dersom du ikke har platespiller, HAR du faktisk en annen mulighet enn å laste ned det kommende albumet til Motorpsycho ulovlig. Du kan kjøpe albumet på vinyl - sammen med en platespiller, Eller du kan la være å gjøre det... Å bruke en eksklusiv vinylutgivelse som forsvar for ulovlig nedlasting er bare latterlig. Motorpsycho kan faktisk både være for eksklusive vinylutgivelser og mot ulovlige nedlastinger. I likhet med en del andre.
Du har bare ikke skjønt greia! Påberoper deg etellerannetharliksompeiling på Motorpsycho, også kritiserer du dette?! Ikke skjønt noen verdens ting du....
Motorpsycho er selvfølgelig i sin fulle rett til å gi ut musikken sin på hvilket som helst format de måtte foretrekke. Men dette er å pisse på fansen. Den samme fansen som har gjort dem til det de er, og som de burde være ydmyke nok til å gjøre seg tilgjengelige for.
Smått patetisk blir det når de attpåtil melder seg på kampanjene mot ulovlig nedlasting.
Pisser de på meg, pisser jeg på dem!
Motorpsycho har en stor og trofast tilhengerskare (som inkluderer meg selv) og jeg vet at de setter pris på den. Men det er vel strengt tatt bandet selv som har gjort dem til det de er, ikke fansen. De hadde vel neppe hatt så mange fans hvis de ikke laget så bra musikk som de gjør.
Motorpsycho behøver ikke å pisse på deg - det klarer du fint selv, "karakteren". Forresten synes jeg det er nokså patetisk at du ikke kan signere innlegget ditt med fullt navn.
Det identitetsskapende formatet var tidligere gatefolds og farga sagblad trykk. Motorpsycho har såvidt jeg har fått med meg vært flinke til å variere utgivelsene sine. Å begrense hele sin nye utgivelse til vinyl er idioti. De vil nå det innerste lojale publikum som allerede har råteipen og er programforpliktet til å beundre dem. Å flykte iakttakerene har ingenting med kunstnerisk frihet å gjøre.
Om jeg ikke tar helt feil, så er vel dette ikke en 'ordentlig' ny MP LP heller, men noe de spilte inn Hos Abini når de var der. Som de velger å gi ut i anleding sitt jubileum. Altså mer i gata til Roadworks, barracuda og denslags. Oppfølgeren til LLM kommer nok på alle format skal dere se. I mellomtiden så for hardcore fansen (som meg selv, og nei, jeg liker ikke ALT de har gjort) kose seg med den kommende vinylen.
Og når det eersagt, så finnes det mp plater som kun er på CD, noe jeg syns suger, men sånn er det nå.
Det at platen er innspilt med Steve Albini som tekniker i hans studio Electrical Audio er vel muligens noe av bakgrunnen for at dette albumet bare kommer på vinyl. Albini kjører fullstendig analogt, og dermed er innspillinger gjort hos ham som skapt for å videreforedles og -distribueres analogt. Det betyr slett ikke at de høres helt jævlige ut på CD, men...
Da Steve Albini og hans band Shellac ga ut sitt glimrende tredjealbum "1000 Hurts" i 2000 kom vinylutgaven i en boks som var designet som en fin gammel spolebåndeske. I tillegg til LP-en hadde bandet slengt med CD-utgaven av albumet i boksen, uten etikett og helt uten noen form for omslag eller annen beskyttelse...
Nå er disse gutta gamle nok til å få lov til å gjøre som de vil.
Hvis de vil gi den ut på LP så synes jeg det er deres sak.
Sail On, Psychonaut!
Med kvaliteten som har vært på det seneste Motorpsycho platene er ikke en bare-se-ikke-høre plate noe stort tap. Snarere tvert imot. Bands beste kort for tida er Kim Hiortøy.