Stemmen fra vest

John Dee, 16. februar 2007: Intim og vakker stund med Molina.

Det rådet en svak eim av forventning over John Dees fullstappede lokaler denne sure vinterkvelden. Da Jason Molina ankom lokalet etter å ha tilbrakt det meste av ettermiddagen på nærliggende Cafe Mono, var Seven Door Hostel allerede i ferd med å pakke sammen sin gitar, og publikum hadde forlengst flokket seg rundt scenen i lavmælt spenning.

Stearinlysene ble tent som signal på at dette ikke skulle bli en kveld av elektriske kvaliteter. Jason Molina troppet opp kun med kassegitaren sin, med et mildt smil bukket han til folket. Han har et ganske anonymt vesen, som står i skarp kontrast til hans sterke tekster og brennende melodier.

Molina har tidligere redgjort for at han foretrekker å prøve ut nytt materiale på publikum, så det var ikke uventet å høre en del nye låter også denne kvelden. Men en artist som starter med fire strake nykommere vitner om en som både er kompromissløs, egenrådig og ikke minst trygg på seg selv. Det var likevel rett arena å gjøre dette på, for på John Dee kom Molina hjem til sine egne. Det er en nytelse å stå i et fullt lokale der stemningen er så god. Det var et stille, andektig lyttende publikum som hadde betalt seg inn, og bare den voldsomme applausen mellom låtene avslørte vår hengivenhet. Molina sanset nok også at han opptrådde blant venner, og tødde etterhvert litt opp ettersom konserten skred frem - dog uten å direkte kaste bort tiden med småprat og denslags.

Jubelen steg ytterligere da mer velkjent materiale ble plukket ut av hans sterke låtregister. Leave the City, I've Been Riding With the Ghost, Dark Don't Hide It og Memphis Moon taper seg ikke nevneverdig i akustisk drakt. Molina kunne likevel gjerne fremført noe fra sitt siste soloalbum - jeg regner uansett med å høre Magnolia-låtene i fullformat på Rockefeller den 1. mai.

Brannalarmen ble utløst på huset etter en snau time, og den lille pausen fikk markere skillet mellom hovedsett og ekstranummer. Da vi kom oss inn i varmen igjen serverte Molina en nydelig versjon av Hard to Love a Man, og tross god respons og høy stemning satte han med den endelig punktum på en fin, kort og intim konsert, blåste ut lysene, tok med seg gitaren og spankulerte tilbake til mørket.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Chiaroscuro

(Rune Grammofon)

Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Et stort fremskritt for norsk jazz.

Flere:

Kaospilot - Shadows
Samara Lubelski - The Fleeting Skies