by:Larm 2009

Atter et by:Larm er ved vegs ende, og groove smeller til med en omfattende oversikt over hva vi fikk med oss under festivalen.

My Little Pony av Eirik-Alexander Fallo

Det andre året på rad som by:Larm ble arrangert i hovedstaden bød på nok en milepæl i festivalens historie. I år ble det holdt om mulig enda flere konserter i løpet av en tredagersperiode, og det var mildt sagt noe for enhver smak.

groove sine utsendte forsøkte derfor å spre seg for å favne vidt og bite over så mange arrangementer som mulig. Det samme gjelder for fotografene som har levert utrolige bilder for å forsterke opplevelsen av hvordan disse tre dagene utartet seg. Alle lesere av denne konsertsammenfatningen oppfordres derfor til å klikke på et hvilket som helst bilde i reportasjen for å gå til et eget bildegalleri, hvor det er lastet opp et langt større utvalg. Ikke alle bildene samsvarer med teksten.

Fotografer som har levert bilder i år er: Christian Roth Christensen, Bjørnar Håland, Eirik Pedersen, Erik-Alexander Fallo og Tor Hernan Floor.

Skribentene står kreditert med signatur under hver enkelt tekst, mens deres fulle navn står øverst på denne siden.

Sailorine – Mono

Fredagens eneste konsert for undertegnede sto Ingunn Ringvoll alias Sailorine bak. Som medlem i bandet til Mark Olson er Larvik-jenta ingen novise, noe hun også beviste på fjorårets debutalbum, Girl in Sailor Suit. På Mono var hun backet av ståbass og alskens strenger og saker man trenger for å lage cowboy(girl)-stemning i stua.

Og det klarte jammen Sailorine og hennes tre dyktige musikere i smygende countryland. Med en kraftfull stemme, med den rette knekken, fremviste Ringvoll at hun avgjort har noe å melde, selv om hun ikke skapte den magien som da jeg så og hørte henne i bandet til Mark Olson, på tur med Salvation Blues et drøyt år tilbake.
Hyggelig var det lell.
MJ

Lama av Eirik Pedersen

I Was a King – Fisk & Vilt

Bommet med en time – den riktige veien. Var derfor tidlig ute på knøttlille Fisk & Vilt, og dermed sikret inngang til nasjonens beste innen fuzza pop. I Was a King hadde nok fylt Rockefeller med all rosen Frode Strømstad & Co hadde med seg i sekken til årets bransjefesjå. Vel, det var i alle fall riktig så eksklusivt for de rundt 200 som fikk presset seg inn.

Lyden var ikke all verden, selv om den kom seg utover et sett som etter hvert begynte å ligne på en aldri så liten hitparade. Overbevisende fra IWAK, der gitar- og vokalduellene til Stømstad og Anne Lise Frøkedal ligger i front av et band som i livetapping makter å overføre mye av studioversjonenes fiffige melodilinjer inn i en kraftfull vegg av lyd.

Jeg lot meg imponere av låter som duggfriske California og ikke minst praktfulle Norman Bleik. Det kritikerroste albumet til I Was a King holder så avgjort skansen, også på et tett og svett lokale. At bandet er bra er ikke noen hemmelighet, og de svarte da også med en av larmens aller beste konserter i skjæringspunktet mellom gitarstøyen fra Dinosaur Jr og den duggfriske kraftpopen til Teenage Fanclub.

Låtskriver og frontmann Frode Strømstad klarer, en hærskare av referanser tiltross, å sette sin egen signatur på musikk som så avgjort er med å sette Sørvestlandet og Egersund på det (inter)nasjonale indiekartet.
MJ

Kråkesølv på Mono

Kråkesølv av Christian Roth Christensen

Indierockerne fra Bodø har sannelig fått mye oppmerksomhet den siste tiden, og det på tross av at de foreløpig kun har en EP bak seg. På Mono var det smekkfullt da guttene skulle plukke opp gitaren og overbevise folket fra sør om at "Bodø va det nye Oslo".

Feilfritt gig til tross, Kråkesølv mangler det lille ekstra for å kunne smykke seg tittelen veldig spennende. Men de har noe ved uttrykket sitt som gjør at de nok kan fenge mange nye lyttere til den stadig økende indierock tilhengerskaren. For mer etablerte kan dette fort virke litt halvinteressant, men for all del, meloditeften er der, og albumet blir artig å sjekke ut.
THF

Jens Carelius i Dagbladetteltet

Sandvika fenomenet Jens Carelius har lenge vært en god skjult hemmelighet i norsk musikkliv, men har såvidt begynt å skumme opp til overflaten, og vil nok fortsette i den retningen så snart debutalbumet med arbeidstittelen The Travel vil bli sluppet.

I Dagbladet teltet overbeviste Carelius med band de frammøtte om at han innehar evnen til å gjøre en ganske ordinær singer/songwriter konsert til en knakandes fet americana-opplevelse, og alt dette bare på en halvtime. Det i seg selv er en prestasjon en notis verdig, og gir store forhåpninger til en langspiller når den tid kommer.
THF

Norma Sass på Oslo Kongressenter

De fem jentene i Norma Sass har opplevd en nesten pinlig lang kavalkade av gjetord fra norsk presse. Først her i et intervju med groove, så vant de jaggu Zoom- Urørt og ble booket til å spille hele fem konserter under by:Larm, og glemte jeg å si at de skal spille på Øyafestivalen?

Spenningen tilknyttet mitt første møtt med Norma Sass i liveformat var derfor ganske anstrengt. Og min konsertmakker forsvant etter to låter med konklusjonen "Dette var jo bare slitsomt". Og jo, det er forståelig at førsteinntrykket kan virke påfallende formelbasert, men gir du jentene litt ekstra tid begynner sannelig fordomsmurene å falle etterhvert. Vokalist Thea Glenton Raknes sin allsidige tilstedeværelse og stemme var henrivende, og jentene har snekret på plass en overraskende bra katalog å servere de nesten usannsynlig mange fremmøtte. Noe de også virket overrasket over fra scenen.
THF

My Little Pony på Oslo Kongressenter

My Little Pony av Erik-Alexander Fallo

Den snertne gjengen i My Little Pony har hatt stor suksess med sitt debutalbum Think Too Much, og legger i disse dager ut på turné som oppvarmingsband for selveste Marit Larsen. I tilegg har de vært på Lydverket og spilt et nesten urealistisk antall konserter i løpet av den siste tiden. Det har tydeligvis hatt stor effekt skulle man tro oppmøtet under konserten på Oslo Kongressenter, og indie-popperne sviktet ingen.

Ola Innsets bittersøte tekster får fritt utløp på scene, og med en så kompakt tidsramme som by:Larm tillater er det perfekt for et band som har så begrenset mengde av materiale. Det er imidlertid en sann fryd når materialet allikevel er såpass sterkt, og publikum lot seg rive med i hva som må ha vært en av de mest stemningsfulle konsertene gruppene gjorde under festivalen.
THF

The Megaphonic Thrift i Dagbladet teltet

Det har vært mye snakk om den "nye Bergensbølgen" så mye at jeg har på følelsen av at mange er forholdsvis mettet på denne merkelappen. Ikke minst artistene.

Men hvor man kommer fra har ikke så mye så, så lenge låtmaterialet er sterkt, og når det gjelder The Megaphonic Thrift så er de muligens Norges beste liveband akkurat nå, og det allerede før debutalbumet er sluppet.

De fire medlemmene i gruppen Richard Myklebust, Linn Frøkedal, Fredrik Vogsborg, Njål Clementsen medbringer seg så mye vitalitet, erfaring og spenst at undertegnede smilte så bredt at det endte med latter hele konserten i gjennom. Lydnivået og de skingrende gitarene var så samstemte og høytsvevende at jeg tror samtlige av de frammøtte hadde ståpels på armene.

Tusen takk The Megaphonic Thrift, dere er mitt nye norske favorittband!
THF

Juvelen av Bjørnar Håland

Rockettothesky på Messaninen, Folkets Hus

Jenny Hval alias Rockettothesky begynner å få riktig så kontroll for tiden, og fremstår på scenen nå mer bevisst og sikker på hva slags retning hun beveger seg i enn noen gang før. Debuten, To Sing You Apple Trees var fin nok, men det er på Medea hun har tatt steget fullt ut og laget noe helt unikt og spennende. Og det var Medea som fikk gjennomgang på torsdagens konsert på by:Larm, til stor suksess.

Det var hennes til tider altfor lekende vokal som gjorde at jeg ikke helt fikk det til å stemme i hennes gamle band, Folding For Air, men noe av det som gjør at det fungerer såpass bra nå er nettopp dette. Men så er dette i helt andre omgivelser, og kanskje viktigst av alt på hennes premisser alene. Det er dystre og skjøre saker vi snakker om her, og hun er virkelig en aldri så liten skatt her til lands.
ØR

Lars Vaular av Christian Roth Christensen

Like Rats from a Sinking Ship på Smuget

Like Rats from a Sinking Ship beviste på sin debut-EP at de er et av landets mest spennende hardcoreband. Live så beviser de at de er så mye mer enn et hardcoreband, og realiserer mye av det som var idéen bak bandet til å begynne med. De elektroniske elementene kommer til sin fulle rett, noe lyden satte en begrensning for på EP-en, og viste et svært sultent band, og har noen låter utenom de fra SXY SXY GSW som med litt øm og kjærlig studiobehandling kommer til å ta seg veldig godt ut på en kommende EP eller album.

Uansett så er Like Rats from a Sinking Ship et band som må sees. Å følge med på vokalist og effektmaker Remi S. Langseth er som å se på tennismatch midt i tykkeste Matrix, han er absolutt overalt på en gang, og skrikene til Anna Kournikova får heftig konkurranse for å si det mildt.

En av helgas store underdogs dette, bandet har blitt utrolig tight - og slik jeg ønsket meg i omtalen av EP-en, så har de lagt til noe mer dansbart til sitt repertoar også, noe som kledde sounden deres perfekt. Det kan se ut som Norge har fått sin egen fullblodse Blood Brothers/Refused/Test Icicles hybrid.
ØR

Syntax TerrOrkester av Bjørnar Håland

New Violators på Rockefeller

New Violators slipper snart sin debutskive, og det å se forvandlingsprosessen til Per Borten har vært både fascinerende og befriende. Han viste i Cadillac at han på sitt beste er en av landets beste låtskrivere, og med New Violators har han utfordret seg selv ytterligere ved å prøve å skrive gode rene poplåter.

Den første smakebiten, Burma, er et utrolig godt eksempel på dette. Og de har enda flere av samme kaliber på lur, og det er deilig å bekrefte at Borten ikke har gått seg bort ved å skifte beite litt. Og det høres bemerkelsesverdig bra ut live. Ikke bare har de greid å skrive de gode poplåtene de satte seg som mål å skrive, men de har pakket det inn på utrolig delikat vis.

Nå kan man offisielt begynne å glede seg til albumet!
ØR

The Whitest Boy Alive på Sentrum Scene

The Whitest Boy Alive har ikke mye å gå på stakkars. Bandet som har blitt Erlend Øyes hovedbeskjeftigelse slipper straks sitt andre album, Rules, og er det like ujevnt som debuten så bør vi forberede oss på et relativt stort gjesp. Første smakebiten og låta som åpnet konserten på Sentrum Scene, High On The Heels, er The Whitest Boy Alive på sitt beste, men når de insisterer på å fore oss videre med nye smakebiter som helt klart hinter mot et album som på alle måter er helt lik debuten, så blir det kjapt litt kjedelig.

Men Erlend Øye kan å underholde, og er på sitt eget nerdete vis en fascinerende frontfigur - den klassiske antihelten som har fått sin hevn - men det spørs om ikke Øye har gapt over litt mye her. Det høres veldig flott ut alt sammen, men for mange av låtene så blir det aldri noen fremgang. Dette er en monotoni, riktignok kledelig funky iblant, som skal litt til for å mestre, og i litt for mange tilfeller gjør ikke the Whitest Boy Alive det.

Nei, gi oss heller en ny Kings of Convenience skive, eller en soloskive av samme kaliber som Unrest.
ØR

Juvelen av Bjørnar Håland

Tommy Tokyo and Starving for my Gravy - Rockefeller

Årets aller beste Bylarmkonsert gikk av staben helt på tampen, da et smekkfult Rockefeller natt til søndag fikk oppleve et skjerpet band som leverte en mildt sagt imponerende halvtime. Med praktfulle Smear Your Smiles Back On i baklomma sto Tokyo og hans menn frem med gyngende folkrock, vibrerende tristesse og leken surrealisme. Bjeffende Browning 38, intense The Circle Must be Broken og flotte Derail and Demise rumlet mellom veggene og fikk et noe påseilet publikum til å gå litt vel bananas. I alle fall der jeg sto.

Tommy Tokyo har etter hvert – fortjent – fått et stort publikum, og dét viste også denne konserten til fulle. Fredrikstad-gjengen slutter så vist ikke å imponere. At Tokyo synger som en gud er ingen overraskelse, ei heller at bandet han har i bakhånd er blant nasjonens beste. Tommy Tokyo & Starving For my Gravy var blant mange på årets Bylarm vi viste var bra, og et aldri så lite prov om at festivalen i liten grad overrasker.
MJ

Fjorden Baby! på Rockefeller

Jakten på Bergensbølge nummer tre eller Loddfjordbølgen om du vil, begynte på Rockefeller torsdag kveld. I forkant av konserten var jeg lettere skeptisk. Ville bandet leve opp til alt oppstyret rundt Urørt finalen på Samfundet i Trondheim, eller ville de klare å oppføre seg? Jeg følte på meg at fallhøyden var litt stor. Men så snart bandet gikk på scenen tok det ikke lang tid før all skepsis var skubbet til side og byttet ut med en fascinasjon og overveldelse som fikk meg til å leke med tanken på å flytte tilbake igjen til Bergen.

Konserten kickstartet med Step Ut. En Reagge-inspirert låt med sans for detaljer, etterfulgt av Radio. Bandet virket drillet og det så virkelig ut som de koste seg og hadde full kontroll. Trommisen var konsertens største høydepunkt. Han var unektelig fresh, og rett og slett imponerende. I løpet av en knapp halvtimes konsert måtte han skifte trommestikker to ganger!

Bandet raste videre gjennom settet med postpunk-låter som om de var verdensvante som få. Og da gitaristen introduserer"schlageren" Pes ble det virkelig fart på sakene. Folk danset foran scenen, og rundt meg hørte jeg kommentarer som "i helsikke så fett". Ja, dette var kult.

Fjorden Baby er kule, så kule at de ikke en gang gadd å spille landeplagen Karoline.Den ble først spilt på anlegget etter de var gått av scenen. Men Fjorden baby!imponerte kraftig og variasjonene i låtene og fremførelsen viser at dette faktisk var verdt enhver hype.
Isabella Greffel

K-X-P av Bjørnar Håland

John Olav Nilsen og Gjengen i Dagbladet-teltet

John Olav kom sprettende inn på scenen og begynte straks å synge og fekte med armene. Denne mannen har mye energi, og det er rett og slett morsomt å se hvordan en av Loddefjords tidligere Hip Hop-ere nå har gått over til det han selv kaller gatepop. Bevegelsene har han fremdeles inne der han gestikulerer kjappere med hendene enn en pratesyk, hørselshemmet gutt!

Vokalen til John Olav kommer aldri til å bli vakker, men egentlig så passer den litt såre stemmen låtene godt. Bandet er det litt mer så som så med. Live fungerer det ikke optimalt, men hører du etter finner du et potensiale i låtmaterialet det ikke er verdt å overse! Kanskje John Olav bare skal ditche Gjengen og finne seg et litt mer profesjonelt band!?
Isabella Greffel

Mattias Telléz på Rockefeller

Mattias Tellez konserten var skuffende. Urørt-vinneren fra 2008 sliter med å fange oppmerksomheten til publikum, og de første ti minuttene var Rockefeller en altfor stor scene for Mattias. Begynnelsen av konserten var en vegg av fuzz. Her skortet det rett og slett på låtmaterialet.

Personlig forstår jeg ikke hvorfor unge herr Telléz drar på gitaren som han skulle vært vokalisten i et punkband. Med de to siste låtene, urørtvinneren fra 2008 Brand New Kicks, og den nye "hiten" Hello viser han hva han kan. Vær så snill å leke mer med gitaren fremover Mattias. Du kan det, du kan det veldig godt. Men det er bare så irriterende lenge mellom hver gang det høres bra ut!
Isabella Greffel

First Aid Kit av Tor Hernan Floor

Sissy Wish på Smuget

Sissy spilte allerede på By:larm i Bergen i 04. Siden har hun bevist at hun er en mangfoldig artist (nå skal jeg være første til å innrømme at Sissy er østlending, men vi i Bergen har jo skrytt på oss Ida Maria også, så jeg fortsetter trenden). Musikken er fengende, lekende og lett. Fra debutplaten og frem til idag har Sissy Wish flørtet litt med de fleste sjangrene som har vært in i tiden. Men, Sissy bruker sjangerne som element i sitt eget uttrykk, og ikke sitt eget uttrykk som element i sjangerne.

Debuten kan karakteriseres som en poppete singer/songwriter plate, mens oppfølgeren er en countryinspirert gladplate. Nå har Sissy tatt en ny vei, eletronica! Elektronicasettet er med i bagasjen fra fjorårets USA-turne, og denne kvelden på By:larm er første gang hun prøver ut konseptet i Norge. Gitaren er nesten borte og byttet ut med en Mac. Men, dette er kult! Damen avsluttet med The Six Feet Tall (låten hun slo gjennom med for ca fem år siden) i en ny elektronica wrap-in, og jeg kan ikke annet enn si at konserten var veldig, veldig bra.
Isabella Greffel




comments powered by Disqus

 



Hammers
2009-02-25by:larm-favoritter

Her er mine beste konsertopplevelser under årets larm, i noenlunde prioritert rekkefølge:

Årabrot, Revolver
Haust, Garage
Trinity, Folkets hus
Center of the Universe, Mono
Svarte Greiner, Revolver
Jenny Wilson, Dagbladteltet
Now We've Got Members, Folkets hus
Frida Hyvönen, Folkets hus
First Aid Kit, Dagbladteltet

2009-02-26Lørdagens larm

Jeg vil benytte andledningen til å gi litt love til Jarle Bernhoft som JamesBrownifiserte Rockefeller fullstendig og viste at det går an å drive med andre ting enn skranglete indierock og post-postmodernistisk sjangerblanding. Funky som faen.

2009-02-26de beste

De beste by:larm-konsertene jeg fikk med meg:

Ólafur Arnalds i Folkets Hus
Hjaltalín i Folkets Hus
The Low Frequency In Stereo, Stortinget
Tommy Tokyo & Starving For My Gravy, Rockefeller
Frida Hyvönen i Folkets Hus
Jens Carelius på Rockefeller
Harrys Gym på Sentrum Scene
The Captain & Me i VG-teltet

I tillegg var det en god del dritt. Hellsongs var vel kanskje verst, men Heroes & Zeroes og Martin Hagfors var heller ikke bra. I det hele tatt.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo