Christian Fennesz & Thomas Strønen, USF Sardinen 11. september

Visse musikalske konstellasjoner kan se bra ut på papiret, men kan mislykkes i møtet med publikum. Dette var tilfellet for Christian Fennesz og Thomas Strønen denne kvelden i Bergen.

Bergen Jazzforum stiller denne høsten med et variert og spennende program, med både ufordrende og mer konservative jazzartister. På papiret så konserten med Christian Fennesz og Thomas Strønen svært interessant ut, men den ble ikke noen høydare, selv om premissene var tilstede.

Både Christian Fennesz og Thomas Strønen er musikere som jeg i utgangspunktet har sansen for. I løpet av flere album har Fennesz perfeksjonert noe som jeg oppfatter som en form for støyete ambient. Laptop-manipulerte gitarklanger danner et stort, mektig og karakteristisk lydbilde som flyter langsomt forbi. Noen ganger kan det virke hypnotiserende, andre ganger monotont og stillestående. Strønen på sin side har gjennom flere ulike prosjekter jobbet med å forene elektronikk og slagverk, spesielt gjennom sitt soloprosjekt Pohlitz. Det var med andre ord to musikere med distinkt egenart som denne kvelden skulle forene krefter, og jeg var derfor spent på hvordan samarbeidet skulle slå ut.

Etter et par minutters rolig romling bygger Strønen og Fennesz seg i fellesskap opp mot kveldens første høydepunkt. Tunge basstrommeslag fra Strønen setter Fennesz´ vage gitarakkorder i et tydelig rytmisk relieff, samtidig som trommeslageren krydrer lydbildet med samplede lyder. Etter hvert blir Strønen mer og mer aktiv, og fyller ut lydbildet ved hjelp av uventet enkle og nærmest banale rockeinspirerte trommemønstre. Mot slutten av klimakset drukner Fennesz gitar fullstendig i Stønens ivrige cymbalslag, før volumet og intensiteten bygges ned.

Denne beskrivelsen av konsertens første femten minutter er gyldig for konserten i sin helhet. I beste postrock-stil bølget konserten mellom det bråkete og det stille. Denne statiske formen er ikke problematisk i og for seg, men Fennesz og Strønen maktet ikke å fylle den med noe særlig interessant innhold. Gitaristen virket ukomfortabel i den improviserte settingen og maktet ikke å ta tak i de musikalske forløpene. De samme klangene og mønstrene kom tilbake gang etter gang, og det hele ble til slutt kjedelig. Strønen gjorde sitt for å stimulere til forandring og dynamikk, og vekslet hele veien mellom ulike virkemidler. Noen ganger var det stille og forsiktige cymbal-slag, mens det i andre forløp var voldsom polyrytmisk tromming i beste Supersilent-stil. Dette kunne imidlertid ikke bøte på det ikke-fungerende samspillet. Først i det korte ekstranummeret synes jeg duoen kom noen vei, med en eksplosiv dynamikk og et lyttende samspill, men da var det egentlig allerede for seint. Jeg hadde for lengst mistet interessen.

Foto: Øyvind Zahl / Bergen Jazzforum


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Noxagt - Turning It Down Since 2001

(Safe as Milk)

The Nor Wave slår over oss som en knyttneve langt inn i ryggmargen.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Haust - Powers Of Horror