The Samuel Jackson Five, Hulen 20. januar

The Samuel Jackson Five er ett av de norske banda som aldri får den oppmerksomheten de fortjener. På Hulen viste de muskler, med en voldsom dynamikk og fine melodier.

Relaterte sider:

The Samuel Jackson Five

En gang for lenge siden sto jeg å søkte etter gjemte skatter i Platekompaniets hylle for plater de aldri får solgt. Samuel Jacksons andreplate Easily Misunderstood plukket jeg opp, først og fremst på grunn av et pent omslag og at Ingebrigt Håker-Flaten var oppført som gjestemusiker. I årene som har gått siden den gang har denne plata vokst enormt. Blandinga av fengende melodier og voldsomme, nærmest punkaktige, gitarvegger som avløser hverandre er fascinerende og overveldende. The Samuel Jackson Five har rett og slett blitt et av mine definitive favorittband innenfor postrock-sjangeren, en posisjon de ytterligere befestet med Goodbye Melody Mountain fra 2008.

Det var derfor med stor spenning jeg gikk til konsert denne kvelden på Hulen. På plate har gutta hjelp fra mange ulike musikere; og spesielt fiolinen er en viktig del av Samuel Jackson Fives platelyd. På scenen er imidlertid situasjonen en ganske annen. Melodiene og dynamikken blir ivaretatt, men soundet er hardere og grovere takket være besetningen med to gitarer, keyboards, bass og trommer. Åpningssekvensen Skinflick Dress Rehersal som sklir over i kanonlåta If you show off the milk, who's gonna buy the cow? setter standarden for kvelden. Rolige sirkulære gitar-riff avløses av romlende bassganger før alt eksploderer i knallharde gitarvegger med tordnende bass som får hele Hulen til å vibrere. En deilig opplevelse!

Konserten fortsetter på samme måte. Fokuset ligger stort sett på Easily Misunderstood, kanskje fordi låtene derfra er lettest å arrangere for livebesetningen. De mer komplekse og breiere låtene fra sisteskiva blir stort sett forbigått i stillhet. Kveldens høydepunkt nås når bandet spiller en av sine mer episke låter; Michael Collins Autograph. Et enslig piano åpner låta med en lengtende, sorgtung melodi, som etterhvert avløses av sirklende, skimrende gitarer. Snart dukker de harde gitarene opp, og tankene mine vandrer mot Isis' drønnende gitarkaskader. Etter en stund dukker et nytt tema opp, og etter hvert som låta utvikler seg så veksler melodiene mellom de ulike instrumentene og stemningene. Noen ganger ligger de godt gjemt inne i all fuzzen, andre ganger får de stå alene. Det er denne dynamikken og variasjonen som gjør bandet så fengende.

Oppmøtet på Hulen denne kvelden var så som så, og et kikk på de forvirra ansiktsuttrykkene til mange av dem tilstede tilsa at mange var kommet for å se Scaramanga Six som skulle spille seinere på kvelden. For min del var det imidlertid Samuel Jackson Five som var stjernene denne kvelden, og hodet mitt vibrerte av lykke i det den siste fuzzdryppende akkorden ble slengt ut gjennom lokalet.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo