Konsert: Oasis

På rett sted til feil tid - Oslo Spektrum, 25. januar 2006

Under sitt forrige Norgesbesøk stod bare "halvparten" av Oasis på scenen. Denne gangen kunne det norske publikum endelig få en fullverdig konsert av et band som en gang på midten av 90-tallet var store, ja, ifølge dem selv, verdens største rockeband.

Hadde dette vært for ti år siden, ville ikke svartebørshaiene fått problemer med å selge billettene sine for det dobbelte. Men denne januarkvelden slet de med å selge dem til halv pris. Tre dager før konserten melder Stereophonics seg av som oppvarmingsband, og Serena Maneesh blir kastet inn. De norske nykommerne varmer opp foran et halvfullt Spektrum, uten tegn til å engasjere publikum.

Det er Oasis folk har kommet for å se, og når Liam Gallagher endelig kommer slentrende på scenen, våkner salen til live. Bandet åpner med Turn Up the Sun, som også er første spor på det aktuelle sjettealbumet Don't Believe The Truth.

Oasis er som vi kjenner dem på konsert, de tyr verken til publikumsfrieri eller sceneshow. Liam står krokrygget med hendene bak ryggen. Han trekker seg fra mikrofonen etter hver strofe, slik at man aldri hører de siste ordene han synger. Han vandrer energisk rundt, spytter, banner og gir mer eller mindre blaffen i de ivrigste sjelene foran scenen. Full av uvaner. Men vi liker det vi hører.

Ikke uventet høster klassikerne størst jubel og mest allsang. Det første høydepunktet når gutta med Cigarettes & Alcohol fra debutalbumet Definitely Maybe. Ringo Starrs sønn, Zak Starkey, sørger for en respektabel trommeavslutning før Liam overlater scenen til storebror Noel for en liten stund. Resten av bandet, som til nå bare har gjemt seg bak lillebror Gallagher, får sjansen til å vise at de er mer enn spillende statister, men den er det ingen som griper. Noel spiller singelen The Importance of Being Idle og den ukjente låten The Masterplan for fansen, før Liam inntar sin karakteristiske positur foran mikrofonen igjen. Han kaster tamburinen til publikummet, som svarer med å kaste en sko tilbake.

Men det er fortsatt sangene som Oasis slo igjennom med, folk husker best. Med Live Forever, Wonderwall og Champagne Supernova klarer britene å skru tilbake tiden ti år tilbake. De øvrige låtene blir bare fyllstoff. På ekstranummeret Don't Look Back In Anger, reiser folk seg på tribunene og roper. Det er nesten nostalgisk og tragisk på en gang. Oasis har blitt dinosaurer, og det bekrefter bandet selv når de avslutter med en coverversjon av The Whos My Generation.

SETLIST
Fuckin' In the Bushes
Turn Up the Sun
Lyla
Bring It On Down
Morning Glory
Cigarettes & Alcohol
The Importance of Being Idle
The Masterplan
Songbird
A Bell Will Ring
Acquisce
Live Forever
Mucky Fingers
Wonderwall
Champagne Supernova
Rock N' Roll Star

Ekstranummer:
Guess God Thinks I'm Abel
The Meaning of Soul
Don't Look Back In Anger
My Generation


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion

(RIR)

En nesten perfekt plate som er fullstendig skamløs på absolutt alle de riktige måtene.

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
Röyksopp - Senior