The Fleshtones: Legender i anmarsj

The Fleshtones starter sin Blast of Cold Air-turne denne uka. Espen Rønning guider oss gjennom bandets historie.

Folk i byer som Oslo, Bergen og Tromsø har tilgang til et imponerende kulturtilbud; filmfestivaler, musikkfestivaler, spennende teatermiljøer, utstillinger og et vell av konserter er bare noen av ingrediensene. At det også er et rikt utvalg av ypperlige utesteder gjør bildet enda mer tiltalende.

Midt oppi alt dette kan det være grunn til å spørre: Blir man litt blasert? Mister man litt oversikt av og til? Kan det tenkes at store opplevelser – det som virkelig er verdt å se - av og til glipper i mylderet av tilbud? Det skjer utvilsomt fra tid til annen at mestere innenfor sin sjanger opptrer for et altfor lite publikum

Torsdag 4. februar starter the Fleshtones sin Blast of Cold Air-turne som bringer dem til København, Tromsø, Moss, Bergen, Oslo og Stockholm. Bandet har vært i Norge flere ganger før, men jeg synes at de i stor grad er blitt neglisjert av media under tidligere besøk. Som langvarig og fanatisk fan av bandet, føler jeg det derfor som min fordømte plikt å bidra til at de får den oppmerksomhet de fortjener denne gang.

The Fleshtones er fra Brooklyn, New York. De startet bandet på slutten av 70-tallet og var en del av den utrolig vitale bølgen rundt den legendariske klubben CBGB's, hvor også artister som The Cramps, The Ramones, Blondie, Television, Talking Heads og Patti Smith var hyppig å se. I mine ører står ikke The Fleshtones tilbake for noen av disse. Det som skiller dem fra sine åndsfrender fra den tida er at The Fleshtones er like oppegående og vitale den dag i dag.

Dette er et band som har laget en strøm av ypperlige plater helt fra debuten Roman Gods i 1981, via klassikeren Hexbreaker i 1983 og til fjorårets Take a Good Look. Faktisk er det senere stoffet helt på høyde med de myteomspunnede første utgivelsene (som er ekstremt vanskelige å få tak i nå).

Video: Soul City, 1977:



Fleshtones er dessverre også bandet som har vært beheftet med den sannsynligvis mest kroniske uflaksen i hele rockehistorien. Stod de foran et mulig gjennombrudd, brakk gitaristen armen før turneen, fikk de en radiohit som karrieren kunne bygges videre på så gikk plateselskapet konkurs, etc., etc. (Det nærmeste de har vært en større hit var American Beat som toppet soundtracket til den kvalitetsmessig tvilsomme filmen Bachelor Party med Tom Hanks i 1984).

Resultat? I 30 år har de turnert jevnlig i USA og Europa, og spilt på en endeløs rekke av rocke-klubber for å tjene til livets opphold. Ikke overraskende har de lært seg et og annet om entertainment i denne tiden. Gutta elsker fremdeles å spille, og the Fleshtones er den dag i dag intet mindre enn et formidabelt liveband, og liveshowet deres er en mer garantert lykkepille enn hva en hvilken som helst doktor eller pusher har sjanse til å trylle frem gjennom et helt liv.

Bandets opp- og nedturer er ypperlig beskrevet i biografien Sweat av Joe Bonomo. Her gir Peter Buck fra REM sin treffende vurdering av The Fleshtones som liveband:

På en spesiell kveld kan et hvilket som helst band være fantastisk, om så bare i 10 minutter. Det utrolige med the Fleshtones er at de hver kveld i de siste 30 årene konsekvent har vært det beste live-bandet på kloden. År etter år har de personifisert selve essensen av rock`n`roll.

Musikalsk har The Fleshtones på ingen måte funnet opp kruttet, de bare gjør greiene sine bedre enn alle andre. Gutta ble sannsynligvis foret med Louie Louie daglig fra toårsalderen. Musikken deres er en eksplosiv heksegryte hvor bl.a. rock'n'roll, soul, garasjerock, disco og surf er mikset sammen og avlevert stilig og aggressivt. Som viktige inspirasjonskilder nevner de selv Elvis, James Brown, Stooges, Sonics, Donna Summer, Chuck Berry, Ramones, Jackson Five og Kinks.

The Fleshtones har aldri tatt hensyn til hva som har vært hipt eller ligget på listene. Ved siden av salige The Cramps er vel The Fleshtones det rock'n'roll-bandet som har vært mest standhaftige og trofaste mot sin musikalske formel helt siden starten. Siden 1983 har de konsekvent omtalt musikken sin kort og godt som ”Super Rock”. Vokalist Peter Zaremba forklarer ”Super Rock”-konseptet slik:

Super Rock er alle de herlige elementene som gjør rock'n'roll vital og pirrende for folk. Alle disse elementene sammen uten å si ”dette er disco” eller ”dette er garasjerock” – mikset, rørt og rullet til en stor magisk ball – det er Super Rock.

The Fleshtones handler ikke om politikk, kunst eller livets dystre sider. The Fleshtones dreier seg om ren, uforfalsket moro, om å få folk til å danse, om å oppnå det magiske øyeblikket der band og publikum smelter sammen til en lykkelig, svett og dansende/hoppende enhet, øyeblikket der verden utenfor ikke eksisterer.

The Fleshtones gir alltid alt, enten det er 5 eller 5000 i lokalet. Biografien Sweat er full av hysterisk morsomme historier fra bandets live-opptredener; som da en snøstorm hadde rammet byen med det resultat at de gjennomførte et fullt sett for kun klubbeieren og hans kone, eller som da de dro med hele publikum ut etter stengetid og fortsatte konserten ute på gata. Vi som så dem forrige gang i Tromsø ble utfordret til push-up konkurranse som ble gjennomført med stor intensitet fra både bandmedlemmer og publikummere mens bassisten holdt groovet i gang.

Har du ikke hørt dette fantastiske bandet? Gå inn på Spotify og Fleshtones - Super Rock . Her ligger en brillefin og representativ spilleliste.

The Fleshtones er vaskeekte legender. Jeg elsker dem. Gjør deg selv en tjeneste ved å se dem i deres rette element; live på en klubb. Det kommer til å gjøre deg til et lykkeligere menneske.

Espen Rønning er musikk-entusiast og hobby-DJ med noen
tusen plater, og ikke minst; stor, stor fan av The Fleshtones.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo