Geddonup!

Living Colour - Live Cosmopolite, Oslo 11.10.03

Dæven, det er lenge siden jeg har gleda meg så inmari til en konsert som til denne. Gamle helter er vekket til live, og med det en følelse jeg ikke har kjent på lenge - den som driver en gjennom ild og vann for å sikre deltakelse i evenementet. Det holdt imidlertid med en dusj og en lighter til sigarettene - da jeg landa på Cosmopolite rundt 22.30 ble jeg nemlig møtt av en litt under halvfull og svært glissent befolket hall. Det sporadisk befolkede tomrommet ga på sin side en god mulighet til å studere demografien i lokalet. Vi snakker hovedsakelig om en sammensetning av mennesker med drøye 30 år på nakken, temmelig balanserte i både alkoholinntak og adferd, og tilsynelatende lysskye da de fleste hadde funnet en plass i skyggene langs veggene. Joda, en og annen sjel sto vel midt ute på gulvet og vugget til den sløye space-dubben som sev ut av PAen. I tillegg kunne man se noen ekstra ivrige som hadde sikret seg en plass lengst framme ved scenen - kanskje i et håp om å få system i Vernon Reids pedaloppsett? Hva vet jeg? Ellers må jeg også nevne at arenaen så ut til å være preget av flere single sjeler enn vanlig er på slike arrangementer. Kan stemme godt med egne erfaringer - Living Colour er i sannhet et vanskelig evangelium å forfekte.

23.20: Tre rastabelagte og en korthåra blond mann tuslet stillferdig inn på scenen. Ingen pompøs intro, ingen oppildnenede gester til publikum, kun saling av instrumenter. Calhhoun ga trommeskinna en kontant hilsen godkveld, før Reid raspet i gang det skitne riffet til Go Away - et tydelig klarsignal til de ivrigste bangerene i lokalet. Åh, faan, skulle det bli en møkkete kveld i samfunnsrefsingens tegn? Nei, gudskjelov, bandet rev med resten av salen i en forrykende funky og høyhastighets Funny Vibe, og la deretter stemningen i et mer jordnært leie med den trivelige Middle Man.

Men bare midlertidig. Living Colour styrte settet over i en lengre passasje med de slemmere åpningssporene fra nyskiva CollideØscope, og med det merket jeg at ikke bare jeg, men også flere andre i salen ramla litt av lasset. I nesten en time var stemningen dessverre veldig nølende i møtet mellom sal og scene. En grunn var nok overvekten av nye låter, som ikke akkurat har den typiske umiddelbarheten og friskheten fra for eksempel Vivid. En annen var det at bandet forholdt seg temmelig avmålte til salen, og at de flere ganger unnlot å ta vare på publikummets entusiasme. Spesielt Glover så ut til å slite i denne bolken: Vokalen var god den, men han falt like fort ut av som inn i dramatiseringen av tekstene. Han forlot dessuten ved flere anledninger scenen midt under låtene, og forårsaket dermed noen lett uinspirerte instrumentale øyeblikk. Reid sto på sin side mest rolig i sitt hjørne, og så ut til å ha problemer med å komme ordentlig i stemning. Wimbish var tidvis et hederlig unntak. Med stålkontroll på basstommelen vandret han ut mot scenekanten for å hente inn publikummet i låter som Song Without Sin, A ? Of When og en like sårt tiltrengt som vakker Flying. Likevel, dette var et ganske annet band enn det som hang i lysriggen og lekte seg gjennom to timer med tungfunky aerobic-nummere på Rockefeller en juninatt i 1991.

En forventet sterk Memories Can't Wait og en overraskende inkludering av thrash-nummeret Time's Up passerte før bandet for første gang så ut til å hente fram lørdagsgodteposen. Midt under en monotont og behagelig rullende Pocket Of Tears endret Reids gitarmønster seg til noe mistenkelig kjent, men hva? En smilende, hofterullende og svakt svaiende Glover lente seg ut over publikum med svaret: "Geddonup! Get on the scene, like a Sex Machine". Heisann?! Dernest kom et kjærkomment og energisk møte mellom band og publikum i Information Overload, før Calhouns brudne rytmemønstre plasserte oss i en seig og solid leveranse av Tomorrow Never Knows. Egentlig et veldig talende trekk ved dette bandets sammensatte uttrykk: Hvor mange andre enn Living Colour kan med samme naturlighet bevege seg fra James Brown til The Beatles på bare to sanger? I likhet med på deres siste langspiller fløt Tomorrow... over i instrumentalen Nova, men live fikk den 'gulvplassen' den dessverre ikke har på albumet. Og det var i dette gylne øyeblikket Glover la inn noen svært så kjente linjer: "In another life you might have been a genious". Jess, med disse ordene fra lekre This Is The Life, kjente jeg en viss familiær prikking i nakken: Det var kveldens første gåsehud.
"Takk for oss!", sa Glover. "Åneidu!", sa vi.

Bandet fant påny plassen på scenen, og under en kort, men meget velkjent symfonisk intro kunne vi for første gang se Reid blotte tanngarden til vår overtydelige og entusiastiske lengten. Det kunne ikke gå galt; bandet luntet og lekte seg gjennom en schløy Love Rears Its Ugly Head til hver en numse i salen sto i svai. Så noen små velkjente ord fra Malcolm X før bandet og det lille publikummet overdøvet hverandre med ordene i Cult Of Personality. Sånn skal det være. Smil, latter, forbrødring og hemningsløs låvedans. Men truruikke at dem trua med å gå av scenen igjen?! Niks, nå som vi var så varme hadde de bare å levere en ny porsjon. Reid entret scenen, flankert av en herre han introduserte som 'roadien som har vært med helt siden starten'. Og ettersom det var Europa-turnéens siste kveld skulle de to hente fram en låt de sjelden har spilt live. Låta viste seg å være Broken Hearts fra Vivid, og selv om Reid sang som en hes ku så blei det jo litt kos, da. Da Reid for tredje gang luntet av scenen var vi kloke av skade og holdt jubelen i kontinuitet. Belønningen kom i form av en nesten litt for uhøytidelig og neddempet Solace Of You, og da Glover var i ferd med å forlate scenen var det Reid som stoppet ham med jive-inspirerte akkorder som sakte skrudde seg over i en allsangsmettet Glamour Boys. Greit, sirkelen var sluttet, bandet fikk endelig tillatelse til å forlate oss til fordel for dusjen.

Neida, de er ikke som før (men det er vel ikke noenting for oss gamle knærker), men jøss, som de kan levere fra den eldre avdelingen av katalogen. Jeg er litt bekymret over at det ikke var flere unge sjeler i salen. Living Colour begynner å passe litt for godt inn i en bag som teller et rikt antall andre tungrock-band med en liten, men akk så dedikert tilhengerskare. Så uaktuelle er de ikke etter min mening - i hvert fall ikke ennå. På den annen side noterer jeg meg at de gjør veldig lite for å hente inn nye og yngre sjeler til menigheten for tiden. Ingen singler, ingen videoer og i tillegg mangler det nye materialet den umiddelbarheten som i sin tid satte dem på kartet i hjembyen New York. Resultatet var i hvert fall tydelig denne kvelden: Det gamle materialet skapte fest, mens det nye skapte en avventende forvirring og lengten etter mer funky tider.

Setliste (ikke nødvendigvis kronologisk i midtpartiet):

Go Away
Funny Vibe
Middle Man
Song Without Sin
A ? Of When
Operation: Mind Control
Flying
In Your Name
Memories Can't Wait
Time's Up
Pocket Of Tears/Sex Machine
Sacred Ground
Information Overload
Tomorrow Never Knows
Nova/This Is The Life

Ekstra:
Love Rears Its Ugly Head
Cult Of Personality
Broken Hearts
Solace Of You
Glamour Boys


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

(Matador)

Dei er i alle fall ikkje redde for å utfordre deg, og ja, dei 'will beat your ass', skråsikkert.

Flere:

Ghostface Killah - Bulletproof Wallets
Silverchair - Diorama