• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: John Zorn

Peer Gynt-salen, Grieghallen, 18. oktober 2008: The Dreamers, Essential Cinema, Electric Masada. - Det ble en kveld med "Madness, Love and Mysticism", melder vår mann i Bergen.

Magnus Kjærstad 

Del på Facebook24.10.08

Hat-trick
Det var et høytidsstemt publikum som tok imot John Zorn da han for første gang skulle stå på en scene i Bergen. Og da med intet mindre enn en trippelkonsert på plakaten.

BergArt som er en årlig paraplyfestival for kunst, film, teater, og musikkliv, hadde denne gangen New York som tema. I denne sammenhengen skulle John Zorn fungere som kurator for Bergen Jazzforum.

Man kan jo spørre seg om hvorvidt kurator var en særlig presis betegnelse, ettersom det var musikere tilhørende hans innerste krets som ble presentert. På en annen side så kunne ikke utvalget vært særlig mye bedre. Disse var med:

John Zorn – saksofon
Marc Ribot – gitar
Joey Baron – trommer
Kenny Wollesen – vibrafon
Jamie Saft – keyboard
Cyro Baptista – perkusjon
Trevor Dunn – bass
Ikue Mori – elektronikk

Flere av disse har gjestet vestlandsbyen tidligere. Marc Ribot tolket Albert Ayler på Sardinen USF i februar, mens Jamie Saft (med Chris Speed Trio) og Ikue Mori begge har holdt konserter på Landmark.

Zorn har i de senere år besøkt Norge ved to anledninger. Med Masada på Kongsberg Jazzfestival og Electric Masada på Moldejazz.

The Dreamers
Kvelden åpnet med Mow Mow, og første sett var kort sagt en gjennomgang av plata The Dreamers som ble gitt ut tidligere i år. En plate som kan sees på som en slags oppfølger til The Gift fra 2001, med tilgjengelige og melodiske låter inspirert av surf-rock, jazz, filmmusikk og eksotisk easy-listening. Fremføringen var tight og tett opptil albumet, kanskje med unntak av A Ride on Cottonfair som Jamie Saft for anledningen spilte på orgel istedenfor piano.

John Zorn spilte kun sax på en låt, Toys, i løpet av første sett. Utover dette fungerte han mest som dirigent. Og i måten han opptrer som bandleder på, kan man godt trekke paralleller til auteurer som Miles Davis og Frank Zappa. Sjangeroverskridene artister som opererer i skjæringspunktet mellom komposisjon og improvisasjon, og som omgir seg med musikere med et svært høyt ferdighetsnivå, allerhelst virtuose. I tillegg kan jo nevnes en hyppighet av plateutgivelser som kan få selv den mest garvete komplettist til å føle seg maktesløs.

Essential Cinema
Salen, inkludert scenen, ble mørklagt i andre sett. Publikum ble dermed pent nødt til å fokusere på lerretet og kveldens utvalgte kortfilmer. Av disse var det Aleph (Wallace Berman, 1966) som tydeligst hadde en estetikk man kunne føle hadde påvirket den cinephile Zorn. Abstrakt, cut-up og med referanser til jødisk kultur. (Det første albumet til Masada heter for øvrig Alef).

Man skulle på forhånd tro at dette settet skulle ta for seg musikk fra de utallige Film Works-platene. Slik ble det ikke. Det var bl.a. en gledelig overraskelse å få høre live-versjoner av låter fra det mystiske IAO-albumet. Invocation etterfulgt av Sex Magick var bakteppe for filmen Oz: The Tin Woodman's Dream (Harry Smith, 1967), der skjermbildet deles opp og gir en nærmest kaleidoskopisk effekt, som igjen bidro til å forsterke denne musikkens forførende, men noe uhyggelige mystikk.

Vi fikk også se Rose Hobart (Joseph Cornell, 1936), og Ritual in Transfigured Time (Maya Deren, 1946)

Electric Masada
Man sparer gjerne det beste til slutt, og støst forventninger var det kanskje til tredje sett. I Electric Masada var det tilsynelatende større rom for improvisasjon, og særlig Marc Ribot utmerket seg her. Det store show-off nummeret var Hath-Arob, der John Zorn dirigerte musikerne gjennom en fingerbrekkende komposisjon med stor presisjon.

Den store utblåsningen kom i form av Idalah-Abal, som avsluttet settet. Og med Makaahaa fra The Gift som ekstranummer, skulle vel alle være tilfredsstilt.

Det var i det hele tatt den mer tilgjengelige siden av Zorn vi fikk oppleve i Bergen. Som en slags oppsummering er det fristende å bruke en av Zorns egne albumtitler: Madness, Love and Mysticism.

Gratulerer og takk til Bergen Jazzforum for strålende booking.