And You Will Know Us By the Trail of Dead

Intervju med Neil Busch

I en tidsalder med mer og mer kunstig gjødslede musikalske grønnsaker og ugress, og bare et fåtall blomster, er Austin, Texas-bandet And You Will Know Us By the Trail of Dead en viltvoksende orkide. Deres.musikk fremstår både annerledes og uregjerlig, en kompromissløs blanding av finstemte, dvelende harmonier og suggerende mantraer tilsatt ukontrollert energi, affeksjon og kraft. Bandets musikalske oppgjør med vår tidsalders idoldyrking og utforsking av vår system- og tallfesting av alt og alle vekker overstrømmende sterke reaksjoner. Akkurat som deres vanvittig kaotiske utfordringer av liveuttrykkket og oppgjøret med de mer og mer tafatte og kontrollerte rockeforestillingene både sjokkerer og fascinerer.

De er aktuelle med sitt tredje album, Source Tags & Codes, og trommeslager, gitarist, effektmaker og tidvis vokalist Neil Busch befinner seg av alle steder i Groningen, Nederland. Han forklarer her noe av bakgrunnen for den musikalske malstrømmen.

- Vi er på en klubb, uten at jeg har noen som helst anelse om hvorfor vi befinner oss akkurat her. Vi skal ikke spille eller noe. Plateselskapet vårt har bare puttet oss her. I morgen derimot kommer vi til å gjøre en radiokonsert i Amsterdam, forteller Busch.

- Vi er alle ganske individualistiske i dette bandet. Den samlede summen av helheten er større enn de delene hver enkelt kommer med. En person kan komme med et skjelett eller grunnide til en låt, sluttresultatet etter at alle de andre har kommet med sitt skaper et helt annerledes resultat. Ingen kan si at en låt eller noe sluttresultat er sitt eget. Det er heller ikke slik at noen av personene passer inn i enkle og definerte roller. Jeg mener, det går ikke an som med The Beatles å dele inn i en Paul McCartney som var poprientert, George Harrison som var åndelig og spirituell, eller en kunstnerisk John Lennon-type. Man kan heller ikke overføre The Who’s persongalleri med en gal visjonær og en intelligent kunstner. Vi er alle alt dette og mer til på en og samme tid. Vi har både sprø visjonære tanker og mer ettertenksomme og innadvendte sider. Det blir heller ikke altfor mange konflikter ettersom helheten synest å gå bra sammen.

Mange undrer seg over bandnavnets herkomst. Noen henviser til gammel indiansk mytologi og maya-kultur. Andre vil ha det til at det er en sammenheng med inntrykket og gjetordene de stedene bandet har gjestet. Texanernes opptreden på Oslo-klubben So What påsken 2000 var en av de mest minneverdige livefremtredener undertegnede har vært vitne til de siste årene. Sjelden har jeg sett så mye dynamikk, glede, drifter, aggresjon og oppsamlet frustrasjon uttrykt på en og samme gang.

- Jeg kan ikke berette noe om bakgrunnen for navnevalget vårt. Du vet vi befinner oss midt i en rettsak i Malaysia og om vi gjør noen kompromisser i forhold til dette og forteller dere noe om bakgrunnen for navnet vårt vil vi forringe våre muligheter i denne rettsaken, fleiper mytologen.

Vi forundres over hvor unnvikende men samtidig medievant og veltalende den
ellers ganske så beskjedne og innadvente mannen er i en intervjusammenheng. Svarene hans tar vi ikke på alt for stort alvor. Slik vi heller ikke helt kunne ta på alvor bandets historie om en påstått slåsskamp med lokalbefolkningen på en konsert hjemme i Austin, Texas, hvor bandet visstnok måtte beskytte liv og helse med sine egne instrumenter. Publikum hadde angrepet dem mens de stod på scenen, og de kunne derfor ikke komme til Europa på grunn av politiforhør. Andre historier går om deres evne til å destruere egne og andres instrumenter. Dette er mest historier som bidrar til å bygge opp myten om bandet som av mange ses som en av de fremste utfordrerene til rocketronen. Men at bandets musikk og liveopptredener balanserer mellom tanatos og eros, og kan ses som det nærmeste man i dag kan komme The Birthday Party og Einstürzende Neubautens forestillinger på liv og død hersker det svært lite tvil om. Vi går derfor over til å snakke om mer håndgripelige saker:

- Denne skiven har blitt spilt inn på den måten vi alltid har ønsket å gjøre våre innspillinger. På de to tidligere skivene våre har vi vært nødt til å gjøre en stor del av opptakene i løpet av noen stjålne timer, oftest i nattens mulm og mørke når sjefen til studioet vi har benyttet ikke har vært der, og ellers når vi har klart å skaffe til veie nok penger til noen få studiotimer. Som du vet er ikke våre lommer spesielt dype. Denne gangen hadde vi muligheten til å befinne oss i studio over en lengre periode sammenhengende.

Platen låter veldig velprodusert og er sammenlignet med den selvtitulerte energibomben som var førstealbumet på labelen Trance Syndicate eller den
suggerende, drivende Madonna (Merge, 1999). Samtidig er den preget av en sterk atmosfære og et unikt patos. Vi vil vite hvordan kvartetten lyktes med å skape disse episke taburettene.

- Innspillingene er gjort med samme produsent som vi alltid har jobbet med, samme fyren som gjorde innspillingene til Madonna-albumet. Mike McCarthy er litt av en trollmann og som et femte medlem av bandet. Hans innspill bringer frem de okkulte sidene. Han står for inkarnasjonene og ritualene rundt innspillingen. Han holder rede på numerologi og hvilke dager man må ofre til de hellige åndene. Han kjenner til midnattsrytmen, til sommersolverv, og sørger for at vi får tak i lammeblod og ofre og andre ting som spiller en åndelig rolle som må til for at alt skal virke i vår retning. Musikalsk har han en slik rolle at han ofte utøver og fremskaffer de lydene som vi hører i våre hoder.

- Siden sist har vi i mye sterkere grad lært oss å manipulere studioet til å gjøre det som vi ønsker. Vi klarer mye mer å få studioutstyret til å gjøre det som vi ønsker og å "brekke" ting ned slik at det smelter sammen til den skapningen vi vil ha. Denne platen er opplagt den beste vi har gjort. Den er mye mer som en hel roman enn den er som en samling av noveller. Det er som flere sammenbundne kapitler i en og samme bok som forteller en større historie og utgjør en ultimat estetikk. De andre platene låter i mye større grad slik de har kunnet gjøre med de ressursene vi har hatt til rådighet. De måtte bli spilt inn veldig kvikt og med ganske "ullen" lyd. De ville også vært annerledes om vi hadde hatt mulighetene til det den gangen. Våre visjoner nå er i stor grad de samme som de var den gang.

Oppskriften til bandets vekst kan stå som en lærdom til kommende rockere.

- Det er en sammenheng mellom det faktum at vi har hatt mer tid til å jobbe med platen, men det skyldest også at vi som band er mye mer samkjørte og finstemte i forhold til hvordan vi best kan skape akkurat den nødvendige energi og toning som hver enkelt låt behøver. Etter flere år med nesten konstant turnering er vi et bedre band og en mye mer samkjørt musikalsk enhet. Konsept og helhet er blitt tydeligere og klarere. Utviklingen vi har hatt fra å være et lokalt Austin-band til å turnere verden over de siste par årene har påvirket hele innholdet og følelsen på den nye utgivelsen.

Amerikaneren har, i likhet med mange av sine landsmenn i frontrekka blant nye amerikanske band med opprinnelse på små klubber og punkscenen, tro på at musikken er i ferd med å bevege seg mot et mer ærlig og oppriktig uttrykk.

- Det kan se ut som det er et lys i enden av tunnelen på det som lenge så ut til å være mørke tider for rocken. Nå kommer det en masse spennende nye band frem. Vi har fått The Strokes, The White Stripes, The Vines med flere som gir oss håpefull rockmusikk med et menneskelig ansikt. Dette handler om virkelige mennesker som uttrykker ekte følelser. Mye av den rytmedrevne musikken er ganske så intetsigende og har lite og ingenting å tilføre eller å si om våre liv som mennesker. Jeg vil likevel ikke si at vi er motstandere av såkalt beat-drevet musikk. Vi tar gjerne til oss elementer derfra og lytter også til en del av denne typen musikk. Det går i bølger hvilke former for musikk som er på bølgelengde med folket. Hip-hopen var i sterkere grad dette tidligere.

Det siste hører man tydelig i bandet, som foruten uante mengder gitarstøy, feedback og dvelende, suggestive riff også bæres frem av effekter og samplinger fra hiphop, filmmusikk, skrekkfilmer og en rekke andre kilder.

I etterkant av terrorbombingene ifjor høst har USA beveget seg inn i nye tider av mistenksomhet og sterk patriotisme a la det vi så etter Cuba-krisen og under McCarthy-regimet. And You Will Know Us By the Trail of Dead nekter å være med på dette spillet.

- Albumet vårt ble spilt inn i forkant av hendelsene i New York 11.september i fjor, så vi har i liten grad latt oss påvirke av dette musikalsk i denne omgang. Vi prøver å ikke la oss stoppe av denne typen ting, og spilte i New York bare tre uker etter hendelsen. Vi følte at folk trengte litt moro og noe som kunne ta bort alvoret og redselene som preget dem da. Vi fløy også til Brasil for å opptre like etter. Jeg har ingen forståelse for de artistene som ikke ville fly i etterkant av 11. september. Du kan simpelthen bare fortsette med det du holder på med. Alt annet vil være en form for nederlag og bidra til å skape mørkere tider.

Det hersker ingen tvil om at texanerenes musikk er både original og egensindig, men all musikk reflekterer og er en videreføring av annen musikk. Av alle band minner kanskje ...Trail of Dead aller mest om New Yorks støypionerer Sonic Youth

-Jeg ser på Sonic Youth som et skapende band som vil påvirke all musikk som kommer etter dem, på lik linje med Jimi Hendrix og hvordan han forandret gitarestetikken, eller som Duke Ellington gjorde for jazz og klassisk musikk ved å føre de to sammen til ett. Det er naturlig at man er påvirket av en slik kraft, samtidig er det ikke bare vårt band som er det men alle band etter dem. De gjorde veldig mye for å omstrukturere popkulturen og dens broer mellom forskjellige akkorder.

Det som først og fremst har gjort at gjetordene om And You Will Know Us By the Trail of Dead har løpt som ild i tørrt gress, er deres frenetiske og energifylte liveopptredener, hvor medlemmene, løpende fra instrument til instrument kontinuerlig skiftende mellom instrumenter og vokal fra låt til låt, har oppvist ustoppelig pågåenhet, handlekraft og følsomhet. Busch trives i begge situasjoner, uansett hvor uforenlige og annerledes de er.

- En liveopptreden er bare det den er. Det er en måte å eksponere dine innsikter til andre, og å få frem ditt indre for andre mennesker. Noen ganger kan det representere noe vakkert, andre ganger er det noe stygt og avskyelig. Det er ekstremt forskjellig fra en studiosituasjon hvor du kan ta en masse nye tagninger av vokal eller hva det nå måtte være, avslutter Busch, som vi kanskje får gleden av å se på en norsk festival senere i sommer....




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.