• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: 90 Day Men

2 Days w/ 90 Day Men - So What! 2/6-03 vs. Mono 3/6-03

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook04.06.03

St. Louis/Chicago kvartetten 90 Day Men landet sent på Gardermoen samme kveld som sin første konsert her til lands, og det skulle bli merkbart på So What! Her skuffet de noe ut fra forventningene som er skapt med deres to glimrende album, samt forhåndsrykter om et høyenergisk liveband. Når så lyden i den glisne kjelleren var både ubehagelig høy og buldrete ble denne kvelden en aldri så liten downer.

Som band er 90 Day Men litt av et syn, frontet av den mørke, hengslete bassisten Robert Lowe. Med pjuskete bart og sitt Kramer-høye hår med en cap balanserende på en måte som gir begrepet "lua på snei" en ny mening. Hans enorme stemmeregister står skarpt i kontrast til Brian Case' sløve drogehvisken, og de to vokalistene representerer også noe av det mangfoldige uttrykket som gjør 90 Day Men til et av dagens mest interessante band i den amerikanske undergrunnen. Rytmiske, spretne og funky Lowe, av og til med en mimikk som minner om Hendrix, og Case' sløve profil og støyende gitarbad skaper et spennende utgangspunkt. Sammen med en meget kontant og frittarbeidende trommis i Cayce Key får vi et band som er i stadig bevegelse og farer mellom støyrock, prog, hardcore og psykedelia. Andy Lansangans rullende, melodibærende pianospill er som prikken over i'en i denne heksegryta, og bidrar til bandets helt egne identitet.

Lowe ser virkelig ut til å vrenge sjela si når han synger, som på I've Got Designs On You, der både kropp, stemme og instrument smelter sammen i en forrykende helhet. Heftig er også tre minutter med ren poplykke slik de serverer på Last Night, a DJ Saved My Life. Men altfor ofte skred 90 Day Men ut i lengre prog-lignende partier der de ikke helt klarte å holde intensiteten oppe. Den skrallende lyden må også ta sin del av skylden for at det etterhvert ble ganske slitsomt å stå tett inntil scenen. Konsertens mest aparte innslag var Lansagans dramatiske vokalbidrag på en av låtene, og det er vel en grunn for at han ikke synger til vanlig. Det ble i hvert fall noe over the top for min smak.

Lowe var heller ikke særlig fornøyd etter konserten. Ikke noe søvn på 36 timer satte sitt preg på den sympatiske mannen, til tross for at han helte i seg kaffe under konserten for å våkne skikkelig til.

Jeg var derfor litt skuffet over at dette bandet ikke svarte helt opp til mine høye forventninger, men det skulle vise seg å være lys i tunnelen. Dagen etter været jeg hvileløst rundt i sentrum og sirklet meg inn på Mono - og der oppdaget jeg til min store glede en lue som hang på den ene siden av et krusete hode. Det tilhørte selvsagt en strålende opplagt Robert Lowe. Med en dag fri kunne bandet ta seg tid til en ekstrakonsert, som til alt overmål var gratis.

Lyden på Mono var strammere enn på So What! og våre venner virket også mer klare i toppen. Kaffekannen var lagt bort til fordel for et par pils, og det ble i det hele tatt en langt mer positiv opptreden, mer intens og fokusert enn gårdagen. Igjen spilte de et relativt kort sett, men denne gangen med vekt på flere nye låter. Noen kan høres allerede i oktober på en kommende EP (tredje fullengder, Panda Park, ventes først i februar 2004).

Når de avsluttet med en utrolig versjon av A National Car Crash - særlig det partiet der Case brøler "I feel like Strangeways, Here We Come..." begynte hjertet endelig å pumpe kraftig, og sammen med instrumentale Night Birds, en låt de presenterte som sin mest dansbare (...), kunne jeg endelig og meget fornøyd konstatere at mine forventinger ikke var så feilaktige likevel.