Bukta - Tromsø Open Air Festival 2005

En oppsummering av årets Buktafestival av Øyvind Rones.

For andre gang har tiltaksfulle Tromsøfolk klart å fylle Telegrafbukta i Tromsø med solide navn og ikke minst et festivalsugent publikum. Fordelt på to dager kunne man få med seg band som The Soundtrack of Our Lives, Phoenix, Supersuckers og 22 Pistepirkko.

Det vil jo alltid være en viss ekstra risiko ved å arrangere en festival som dette i Nord-Norge med tanke på det noe ustabile sommerværet, men det kunne nok blitt mye verre enn det vi endte opp med. Litt utpå kveldene ble det forferdelig kjølig, selv om alle banda gjorde en iherdig innsats for å få varmen tilbake i folk. Men kulde er jo noe nordlendingene er vante til, så det var ingen som klaget på det. Det skulle også bare mangle, det er sårt tiltrengt med en slik festival i området, det er det gode oppmøtet et klart og tydelig bevis på. Og det skal sies at det var svært sjarm når man kunne skimte regnbuen like bak scenen på lørdagskvelden! Da gjør det ikke så mye at det drypper litt.

Fredag 22. Juli:
Det ble kanskje litt for tidlig for enkelte på Buktas første dag i år, for det var ikke alt for mange som hadde tatt turen ned til åpningskonserten i Bukta denne gangen. Men det brydde CATO SALSA EXPERIENCE seg lite eller ingenting om når de satte igang settet sitt med Awaiting the Bash fra sin forrige skive, The Fruit Is Still Fresh. Og den låta gir i bunn og grunn et godt bilde av hva bandet har å by på, nemlig funky og soulinspirert retrorock stappet med blodcatchy riff fra ende til annen. Og nå som låtene fra deres siste skive, No. 3, har plantet seg godt inn i hodet på forhånd, er det lite som kan gå feil. Cato Salsa plukket litt fra alle deler av karrieren sin, som vanskelig kan sies å inneholde særlig svake øyeblikk. De skuffet heller ikke i Bukta, og sørget for en solid åpning av festivalen. Her skulle jeg egentlig skrevet om det kanadiske poppunk bandet Chixdiggit, men grunnet sykdom måtte de avlyse Bukta. Erstatningen kom i form av våre egne HOPALONG KNUT. Ska på trøndersk må sies å være noe utenom det vanlige, og det fikk vi understreket her. Selv om jeg personlig trekker litt unna når det er snakk om ska, er det vanskelig å ikke la seg rive med av det vokalist og energibombe Kristin Jensen presterer. Hun har unektelig ustråling, herfra og kanskje halvveis til månen, og backet av et knippe raske og catchy låter fra Feilkalibrert Tidsmaskin (2005), var det som om det kokte i Bukta en liten stund. Selv om undertegnede ikke falt for trønderne, ga de Bukta et løft stemningsmessig. Og det er igjen jo et tegn på at trønderne slo an hos Tromsøværingene.

Kristiansund var neste stopp på programmet, med fjorårets Zoom vinnere THE BEAUTIFUL PEOPLE. Selv om bandet nok er for spesielt interesserte, var det et kult og stilfullt show de leverte på sin egen måte. Bandet er inspirert av mye av det bra som er å finne på åttitallet, og er i så måte et friskt pust i norsk musikk. Men etter at de dro knallåta So This Is Suicide tidlig i settet, klarte de ikke å prestere noe som toppet den. Etter det var det altså begrenset hvor interessant det var, men jeg velger å tro at dette skyldes at det også er begrenset hvor mye materiale de har å ta av. Det er enda et svært ungt band, og jeg er sikker på at vi kommer til å f'e5 høre mye fra den kanten i framtiden. Bra levert synes nå jeg uansett!

TUCO'S LOUNGE skrudde tempoet ned noen hakk, på mange måter egentlig. At Bukta virket så og si uinteressert i hvilket band som stod på scenen akkurat da ville vært en underdrivelse. Tuco fortjente absolutt bedre, særlig når de kjørte There Ain't No God In Tuco's Lounge, en usedvanlig sjarmerende og intens låt. Men som liveband har de nok en del å hente før de kan seile inn som en naturlig del av et festivalprogram.

At Quentin Tarantino falt for sjarmen til de tre jentene i THE 5,6,7,8's har jeg ingen problemer med å skjønne. De japanske damene presenterte seg på gebrokkent engelsk, før de satte igang et show som gjorde at folket helt glemte at det var småkjølig og at sola var fraværende. Med litt hjelp av en viss Tarantino film, så ble Woo Hoo det naturlige høydepunktet i et sett som dro stemningsnivået i Bukta til nye høyder denne kvelden.

Så var det finnene i 22 PISTEPIRKKO som stod for tur, og med sin siste utgivelse, noe middelmådige Drops & Kicks, i baklomma ble det en noe tam konsert vi var vitne til. Vi kunne godt hørt mer fra tidligere utgivelser som Rally of Love eller Eleven i stedet for mye av dette nye materialet spør du meg, men slik ble det altså ikke. Nå skal det sies at de kunne spilt stort sett hva som helst, det er ganske så kult å høre komiske fraseringer på finskpreget engelsk uansett. Så selv om skuffelsen lå litt og ruget i underbevisstheten var det morsomt at de hadde tatt turen til Bukta.

Det har aldri vært noen hemmelighet at Tromsø er svak for THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES, og de skuffet da heller ikke da de fikk avslutte første dag. Ebbot Lundberg var i storform som vanlig, men traff nok toppformen litt senere under Buktanachspiel på Driv litt senere. De dansetrinnene jeg var vitne til der skulle jeg av hele mitt hjerte ønske at jeg kunne gjøre like bra som han, og det var veldig koselig å se på at han hang og dinglet fra takbjelkene som et lite barn. Men før det var det konsert i Bukta, og Ebbot & Co skuffet heller ikke denne gangen. Nå må det jo sies at TSOOL er et sånt band som passer svært bra sammen med øl, og derfor er min hukommelse når det gjelder settliste ikke helt på topp. Det jeg vet er i alle fall at det er få band som sparker mer rompe enn TSOOL når de smeller til med låter som Sister Surround, Bigtime eller Mother One Track Mind. Det gjør heller aldri noe at de roer ned for å ta Century Child.

Lørdag 23. Juli - dag
På kveldene er Bukta en festival kun for de som har passert 18 og har skaffet seg billetter. Som et ekstra tilbud til lokalbefolkningen åpnet de portene for alle som hadde tid og lyst til å stikke innom, og presenterte et knippe band helt gratis. Foran over 4000 mennesker åpnet MADRUGADA lørdagens program. Men med en settliste som i så stor grad er basert på deres siste skive, The Deep End, ble denne formiddagskonserten noe langdryg og rett og slett litt kjedelig. Industrial Silence er fremdeles en god skive, og noe derfra hadde ikke vært å forakte. Neste på lista, 19 år gamle JOHANNE BALLOVARRE, ble dessverre bare bakgrunnsmusikk for min del, ikke fordi det var dårlig, men fordi turen måtte gå et annet sted akkurat da. Jeg fikk likevel med meg begynnelsen av settet hennes, og det er unektelig enormt mye sjarm i stemmen til den unge dama fra Tromsø. Flere lokale helter stod på programmet, og neste var TURDUS MUSICUS. Med skiva Here Goes med seg, slår de vanligvis hardt ifra seg n'e5r de spiller live, og gjorde for så vidt det også denne gangen. Likevel føler jeg at det ble litt halvveis med dem denne gangen, selv om smakebiten vi fikk fra deres kommende skive virket ganske lovende. MINOR MAJORITY skrudde tempoet ned betraktelig, og det var som om hele Bukta gikk i sakte film så snart Pål Angelskår åpnet med tittellåta fra Up For You & I. De avsluttet formiddagsprogrammet, men samme bandet skulle på scenen senere på kvelden, og når settet var over sa Angelskår at de måtte avslutte for å spare noen av låtene sine til senere. Og det kan vel ikke være letteste oppgave å forandre settet for mye, noen låter må de bare ha med på begge konsertene. Formiddagsprogrammet er uansett et ypperlig tilbud til Tromsøfolk, slik at flere får en mulighet til å få med seg det som skjer.par par b

Lørdag 23. Juli - Kveld
WE sørget for at jeg gjorde mitt beste for å rekke ned i Bukta i tide til kveldsprogrammet, og jeg var solgt allerede da jeg kom dit og We var midt i åpningslåta, tittelsporet fra deres siste skive Smugglers. Når de etter det pøser på med fete riff i låter som Catch Electrique, Crawling Out of the Wreckage, Sulphur Roast Stomp og ikke minst Carefree fra skiva Dinosauric Futurobic. På Crawling Out of the Wreckage fikk de litt hjelp fra et par av gutta fra Ralph Myerz. WE-vokalist Thomas Felberg delte med publikum at We røyker dem under bordet, men at gutta fra Ralph Myerz klarer å spise mer burgere enn dem. Hvert sitt talent, men at We innehar plenty av talent når det kommer til å spille live er det ingen tvil om! Det virket til og med som om de hadde noe å gjøre med at "den kosmiske balansen" lurte frem sola, og det tok såpass av på We-konsert, at jeg tror at det hørtes logisk ut hos alle som var der.

ANNELI DRECKER stod på scenen kort tid etter, og sørget for et basstunget diskoshow i skarp kontrast til We. Drecker innehar en stor mengde sjarm, og har absolutt et medfødt talent når det gjelder sceneopptredener. Hun skulle bare hatt litt mer interessante låter til å backe det opp, for noen ganger snakker vi nesten om det som kan høres ut som billig tyggegummipop. Likevel har hun en stemmeprakt og utstråling som gjør at det blir en hyggelig konsert. par par For andre gang på samme dag fikk vi se MINOR MAJORITY, og selv om Angelskår tidligere samme dag avsluttet med å si at noen av låtene måtte spares til kvelden var det ikke mye som var byttet ut, selv om rekkefølgen var litt endret. Denne gangen kom i alle fall den som må være det nærmeste de har kommet en hit, nemlig Dancing in the Backyard. Minor Majority er jo alltid svært hyggelige, så jeg tror de fleste koste seg med dem for andre gang på samme dag.

Så til et band som er kjent for et forrykende liveshow, nemlig RALPH MYERZ & THE JACK HERREN BAND. Nå har de et publikumstekke som mange band må misunne dem, og det er jo et av kjennetegnene på et godt liveband. Det kan likevel virke som om Ralph Myerz har falt litt i sin egen felle på denne måten, for det er mest show og lite innhold. Men for all del, det er show og det er eksplosivt. Med andre ord et ganske perfekt festivalband litt utpå kvelden, for det er tydelig at folk har det kult. Ikke bare publikum, men også bandet. Likevel, på tide med noe nytt kanskje?

Tromsø er en by som er glad i rock, noe som har fått flere band til å legge sin elsk på byen. Av kjente Tromsøvenner kan jeg nevne Gluecifer, Danko Jones, The Hives og The Hellacopters. SUPERSUCKERS ville ikke vært et upassende navn i den lista, og gjorde en god jobb i Bukta. De fikk kanskje ikke den mottakelsen de fortjente, men kjørte et show som inneholdt noe av den streiteste rocken som fins. Det er ment som et kompliment, for de gjør det bedre enn de fleste. Det ble etterhvert en litt forslitt vits i Bukta at bandet hette Supersuckers, fordi de sugde jo sånn. Den kom fra mange kanter, men gir man Supersuckers en sjanse får man raskt noe igjen for det. Det blir bare litt feil når det står en mengde folk som sikkert ventet på bandet som kom etterpå, nemlig Phoenix.

PHOENIX var altså øverst på plakaten i år. De har ikke vært smålige når det gjelder antallet konserter i Norge siden deres Alphabetical ble sluppet tidlig i fjor. Norgesvenner som de har blitt, var det nå på tide at Tromsø fikk en liten bit av de franske popsnekkerne. Og det er vanskelig å ikke falle for mye av det Phoenix leverer, for det er til tider svært fengende popmusikk. I alle fall når de går løs på I'm An Actor, Everything Is Everything, Funky Squaredance og selvfølgelig üfcbercatchy If I Ever Feel Better. Selv om de på skive er svært myke, røsker det litt mer når de spiller live.

Phoenix rundet av en vellykket festival på en verdig måte, og neste sommer er jeg sikker på at Bukta kommer tilbake sterkere enn noen gang.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo