Roskilde 2009: Høydepunkter

På en festival som Roskilde så er det nesten uungåelig at noen favoritter kan skuffe og andre ukjente kan overraske positivt. Her er grooves favoritter fra årets festival.

Foto: Chris Erlbeck

PETTER

Ti år etter at Sveriges rap-konge og 90-talls-helt debuterte på Roskilde, var han tilbake. Denne gangen hadde han æren av å offisielt åpne Roskildefestivalen 2009 fra den Orange Scene. I seg selv et åpningsnummer som har fått mye oppmerksomhet, siden Roskilde har hatt for vane å gi nettopp denne æren kun til danske artister.

Med seg hadde Petter DJ Sleepy, og fra første stund ble det slengt ut beats som satte ivrige festivaldeltakere i full fyr. I sommersolen var det ikke noe å si på stemningen og da han allerede etter et par låter overøste de fremmøtte med Vinden Har Vänt, var listen lagt. I løpet av konserten fikk han flere gjester på besøk. Allikevel tok konserten seg først opp på et akseptabelt nivå til Orange Scene å være, da Petters trofaste sidekick Eye N'I entret og viste seg som en skikkelig entertainer. Han hadde en helt egen evne til å drasse med seg publikum på både humor og allsang.

Sammen lagde Petter og Eye N`I liv og røre med blant annet Mikrofonkåt før de avsluttet med Så Klart!. Med det var årets Roskildefestival for alvor i gang – og hvilken ære for kanskje en av skandiavias beste rapartister gjennom tidene!

IG

FUCKED UP

Bandet leverte en av fjorårets beste konserter i hovedstaden da de gjestet Garage i forbindelse med Øya Open. At canadierne mestret et større format var det liten tvil om helt fra begynnelsen. Det tok nemlig bare sekunder før vokalist Pink Eyes hadde knust en colaboks i panna si og blodet rant nedover et innbitt ansikt.

Da var det egentlig allerede klart hva vi hadde i vente. Pink Eyes hadde fått spesiell tillatelse til å komme ned til publikum, hvor han var under det meste av konserten. At det er mulig å opprettholde et energinivå som det der i en drøy time er uforståelig for meg, men det gjør de altså uten at det ser smertefullt ut.

Fucked Up har så definitivt låtene, men det er ingen tvil at esset deres er og blir Pink Eyes. Mister sympatisk og klovn og gorilla på en og samme tid – et konstant skue hvor enn han er og hva enn han gjør. Han er sikkert knall på en dårlig dag til og med. Noen dårlig dag hadde han nok uansett ikke på Roskilde, for dette var en nesten like fabelaktig konsert som den på Garage i november.

ØR

ST. VINCENT

St. Vincent er en artist som absolutt ikke har gått upåaktet hen her på groove; ikke bare fikk siste platen; Actor, 6 av 7, men den fikk også æren av å være ukens album.

Det hele begynte rolig og tilbakelent - og kanskje litt for tamt, med flotte arrangementer av strykere og blåsere. Men etter hvert som godbiter som The Strangers, Save Me From What I Want og Actor Out Of Work ble servert på sølvfat tok konserten seg opp, og rockeren i St.Vincent kom mer og tydeligere fram.

Med seg over Atlanteren hadde hun for anledningen fire herremenn, og disse fremstod som et band med flere strenger å spille på; de traktet alt fra klarinetter, saksofoner og fløyter, til fiolin og keyboard. Selv viste St.Vincent at hun absolutt er en habil gitarist, og tidvis ble jeg overrasket over hennes evne til å dra store deler av låtene inn i en mer indierock-preget setting enn det man kanskje får inntrykk av på albumet. Det var så absolutt velfungerende og gjorde sitt til at publikum fikk stifte bekjentskap med enda et element av St.Vincents musikalske formidlingsevne. Selv da hun stod alene på scenen var det trykk og gyv, og til tider kunne St.Vincent minne mye om en ung PJ Harvey.

Innen konserten - med tilhørende ekstranummer - var over, hadde denne timelange opptredenen beveget seg fra det harmoniske og vakre til å bli et massivt orkestrert inferno av vellyd og feelgood. Toppet med et prangende lysshow, og et solid antall lysekroner i taket som til stadighet skiftet farge, stod St.Vincent i spissen for en konsert som var minst like behagelig for øyet som den var for ørene.

IG

FAITH NO MORE

Faith No More var å finne på Orange Scene da solen stod bortimot høyest på himmelen på fredag – en dag som var Roskildes store rockedag. Det var med andre ord en stekende og svett opplevelse å få med seg en del av Faith No Mores gjenforeningsturné. Passende nok startet Mike Patton - for anledningen ikledd en aprikosfarget dress - og kompani konserten med en coverversjon av Peaches & Herbs Reunited.

Faith No More viste at det ikke er grodd rust i verken fingre eller tær denne ettermiddagen, og særlig Patton var i storslag. Han tullet og tøyset, leverte en strofe eller to fra Lady Gagas Pokerface til latter fra publikum, snakket om at det måtte være minst 40 grader på scenen, og beviste at han fremdeles er en meget dyktig vokalist.

Men det var ikke bare tull og latter fra Faith No More, publikum ble selvsagt ikke snytt for hiter heller. Da deres kanskje mest kjente låt; Easy, ble spilt, stod folk og holdt rundt hverandre mens Orange Scene eksploderte i allsang. Etter hvert ruvet også Epic og Ashes to Ashes fra det største anlegget på Roskilde – og sistnevnte kunne godt vart to minutter ekstra for min del.

Faith No More er tilbake, og jeg håper de vet å melke kua – for det er få personer i denne verden jeg ikke unner å få oppleve disse legendene live!

IG

THE DEADLY GENTLEMEN

Et firemannsstort folkband fra New York fikk æren av å underholde grooves utsendte i en times pause fra solen, og det ble absolutt en riktig så minnerik avkobling.

The Deadly Gentlemen er fire forholdsvis unge gutter - den ene feiret faktisk sin 20-årsdag denne dagen - som blander rap, folk og rock utelukkende på akustiske instrumenter. Gitarer og trommer var totalt fraværende og byttet ut med en fele, en banjo, en kontrabass og en mandolin. I stedet for å jamre avgårde som de gjorde i amerika i fordumstid, traktet guttene instrumentene som om de skulle være elementer i et hvilket som helst rockeband. Banjoen ble tidvis behandlet som en elgitar, med rivende soloer helt nede på banjohalsen over suggerende felespilling. Akkompagnert av en vokal som grenset mot rap, men som allikevel havnet et eller annet sted i nærheten av Woodie Guthries snakkesynging, kunne vi ikke annet enn å la oss sjarmere.

Referansene til The Deadly Gentlemen strekker seg fra nevnte Woodie Guthrie, innom Bob Dylan og til Eminem(!). En underlig blanding i seg selv, men disse fire unge guttene fra USA viste at bortimot grove sjangeroverskridelser faktisk kan fungere, og når guttene i tillegg så absolutt levde opp til bandnavnet sitt, fikk The Deadly Gentlemen i hvert fall en ny tilhenger denne ettermiddagen!

IG

THE PAINS OF BEING PURE AT HEART

Det er sjelden at jeg forlater en konsert med den følelsen jeg hadde etter The Pains of Being Pure at Heart – følelsen av å ha sett noe som stemte på alle mulige måter.

Ungdommelig overmot og usikkerhet blandet med en hel drøss støy og catchy melodier – javisst har vi hørt det før, men når slike ting er såpass velgjorte så blir det aldri gammelt. Man kunne faktisk risikere å få flash av både nostalgi, forelskelse og dansefot samtidig. Det skulle ikke mye til heller, det er ikke akkurat kompliserte saker det er snakk om. Men når lørdagskvelden på Roskilde fungerer som en fullendt sirkel på ypperste måte med knallåta Come Saturday, så kan man lite annet gjøre enn å smile fra øre til øre.

Debuten til The Pains of Being Pure at Heart var veldig flott altså, men den greide på ingen måte å få frem hvor bra bandet egentlig er. Dette er virkelig et band som vi på ett eller annet vis må få hentet til Norge snarest – koste hva det koste vil!

ØR

PETER DOHERTY

Det er alltid knyttet en viss spenning til om Peter Doherty i det hele tatt dukker opp når han skal, og hvis han i så tilfelle gjør; om han i det hele tatt er oppegående. Den største overraskelsen på Roskilde må derfor ha vært at Doherty startet sin konsert hele et minutt før skjema, og at den tidligere The Libertines og Babyshambles vokalisten faktisk var meget fresh.

Peter Doherty og en gitar på scenen viste seg å bli en riktig så fornøyelig affære. Allerede tidlig i settet slo han til med singelen; Last Of The English Roses, fra hans første solo-plate; Grace/Wastelands, og viste at han absolutt kan ta hånd om et publikum tellende et flertallstusen, alene. Den eneste gangen det gikk skeis for Doherty denne dagen var da han med gjentatte forsøk prøvde å covre Billie Jean som en liten hyllest til Michal Jackson – noen forsøk som bør ha fått MJ til å vri seg i graven av smerte. Doherty hadde heldigvis selvinnsikt nok til hver gang å gi seg før det ble en riktig skandale ut av det hele.

Konklusjonen ble dermed at en gladfull Peter Doherty er bedre enn Pete Doherty, og at han kom sjarmerende og overraskende velberget i land på tross av noen smått kjedelige pickingpartier og et litt ujevnt låtmateriale.

IG

I’M FROM BARCELONA

28 kompiser, 28 bandmedlemmer, 28 grunner til å glede seg til neste mulighet til å se Sveriges flotteste gladkollektiv. Bandet fikk æren av å levere årets avslutningskonsert for undertegnede, og gjorde det på den beste måten jeg har sett selv siden Björk gjorde det i 2003.

Referansene til The Polyphonic Spree er selvfølgelig konstant der, men det er noe spesielt med det svenskene gjør. Noe litt mindre religiøst kanskje? Ikke vet jeg. Kanskje er det fordi frontfigur Emanuel Lundgren startet bandet som en direkte årsak av at han har rødt hår? Vi snakket med Lundgren før bandet gikk på scenen for å finne ut mer:

- Jeg kunne ikke være ute i solen for jeg ble solbrent så lett, så jeg endte opp med å samle en drøss av mine venner inne, og vi bestemte oss for å starte et band. Så det var starten på alt.

De er utvilsomt det største bandet på årets Roskildeplakat, og man ser nesten for seg barnehagetendenser når et slikt band legger ut på turné. Er det like vanskelig som det ser ut som?

- Det skjer ofte at vi går på scenen og oppdager at vi mangler noen. Men det er da det er greit å ha en intro, slik at de som mangler skjønner at nå må de komme seg på plass på scenen. De dukker som regel opp, ler Lundgren.

Bandet jobber for tiden med hele to nye album, det ene er et prosjekt som de har kalt ”28 songs by I’m From Barcelona”, hvor hver og en av medlemmene har laget en egen låt. Prosjektet er planlagt som en gratis nedlasting, og blir i følge Lundgren ”kanskje tidenes verste samlealbum, med alt fra jazz til hardcore.”

Vi gleder oss uansett, for man skal være ganske hjerteløs om man ikke får litt sommerfugler av et show som dette. Gigantiske røde ballonger og en hel drøss smilende fjes overalt. Enda et av årets største positive overraskelser, og en avslutning bedre enn man noen gang kunne drømt om. Det var faktisk helt greit å bare tusle forbi Coldplay, stoppe litt iblant, for så å gå videre og fortsatt smile av det I’m From Barcelona nettopp hadde levert.

ØR

Se bildeserie fra festivalen her. Les om de norske artistene på Roskilde i egen artikkel. Årets skuffelser kommer i egen artikkel i morgen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Father John Misty - I Love You, Honeybear

(Bella Union)

Uvanlige kjærleikssongar i eit faderlig sterkt folkpopmelodisk famntak.

Flere:

Terje Isungset - Middle of Mist
Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir