John Williams-tribute, Oslo konserthus 23. april

Verdenskjent filmmusikk ble fremført for et utsolgt konserthus torsdag, men hvordan klarte de seg uten lerretet?

Relaterte sider:

John Williams

Alle bilder: Irene Tausvik, flere finner du i galleriet.

John Williams er for lengst blitt et eget kapittel i filmmusikkhistoriebøkene med en opusliste som huser noen av de viktigste filmproduksjonene i nyere tid. Komponisten hylles verden over i rikt monn av både kritikere og en fanskare som vet å verdsette alle sider ved en film. Som kjent kan musikken ofte være halve filmopplevelsen, og kanskje har spesielt Williams gjort det til sin signatur å komponere musikk som bestandig bare er der, hvert sekund, for å fylle alle kriker og kroker og snev av tomrom.

Williams er blant dagens mest tilbakeskuende komponister, som akkompagnerer storslagne filmer med tilsvarende storslagen musikk skrevet for orkestre som vanligvis gjør fremføringer fra det såkalte standardrepertoaret – som den symfoniske fløyen innen klassisk musikk gjerne kalles – i en stil som kan spores tilbake til 1900-tallskomponister som Sjostakovitsj og Prokofjev. Dette er en urokkelig match i science fiction- og eventyrfilmer og er med på å forsterke det tidløse aspektet ved historien som fortelles, og det er vel noe av dette som gjør at Williams har oppnådd en slik anerkjennelse.

Oslo-Filharmoniens faste torsdagskonsert var utsolgt til randen da det ble invitert til en hyllest av den amerikanske komponisten i Oslo konserthus, og det kunne nesten minne om populærmusikktilstander i den konservative situasjonen et slikt sted byr på. Jeg må innrømme det er med en betenkt mine jeg nå sitter og nøster opp torsdagens konsert, for ikke bare var jeg spent på å se utfallet av møtet mellom disse to kulturene, jeg var samtidig opptatt av en stadig tilbakevendende problemstilling; hvordan fungerer egentlig musikken utenfor filmen?

Dirigenten som skulle lede oss gjennom konserten heter Frank Strobel, en etter hvert nokså anerkjent filmmusikkdirigent som reiser verden rundt og gjør produksjoner som dette, og som har jobbet mye med Oslo-Filharmonien tidligere. Det var tydelig at han gikk løs på oppgaven med stor respekt for grunnmaterialet, og formet orkesteret til ett samlet instrument som virkelig fikk frem Williams' symfoniske spenn gjennom både sterke, svake, rytmiske og ikke minst legato og varme modi.

For dette var en nonvisuell konsert, vi fikk kun høre et orkester fremføre en sammensatt rekke komposisjoner. De representerte filmene var Jurassic Park, Nærkontakt av tredje grad, Schindlers liste, Harry Potter og Star Wars, samt det frittstående verket Konsert for tuba, fremført på basstrombone.

Jeg trodde jeg kom til å savne filmlerretet i langt større grad, men i stedet var de programmessige svakhetene tydeligere. Ikke bare var andre avdeling for lang og ensformig sammenlignet med den første, vi fikk også høre de to forhåndsannonserte solistene på et altfor tidlig tidspunkt. André Orviks fiolinsolo fra Schindlers liste og Eirik Devolds fremførelse av tubakonserten var store øyeblikk i konserten, men å plassere dem rett etter hverandre som nummer to og tre ut, var kruttsløseri.

Inntoget av en liten hær stormtroopers og en Darth Vader i full mundur mistet dessuten nesten all sin slagkraft etter at de først gjorde entré tidlig i andre avdeling, for så å stille seg opp på sidene og bare stå der resten av konserten. Det som kunne vært et mildt sagt fantastisk ekstranummer fremsto mer som en halvhjertet show off.

Når dette er sagt, må jeg påpeke at å høre et selvstendig verk skrevet for musikkens og ikke filmens skyld, faktisk trakk det hele opp. Selv om konserten for tuba kan ha en vekslende kvalitet i løpet av sine tre satser, kom det nokså tydelig frem at dette skulle formidles uten bilder til, noe jeg synes fungerte rett og slett bedre her.

Likevel skal jeg være ydmyk nok til å vedgå min distanse i denne saken, salen var nok fylt av et knippe Williams-tilhengere som antakeligvis fikk en strålende konsertopplevelse. Akkurat dette synes jeg gjør det vanskelig å gi en universell bedømmelse av hvordan musikken både fremsto og hvilke kvaliteter den faktisk hadde, nettopp fordi den er skrevet i en populærkulturell kontekst og her ble fremført innenfor mer konservative rammer, derfor vil jeg også tro graden av subjektivitet hos hver enkelt lytter antakelig var svært varierende.

I mine ører klinger imidlertid kinematografenes slagord best her, film er best på kino.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo