• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Atomic

Champagne i taket! Releasekonsert, Blå, 15. august 2005

Audun Reithaug Rasmussen 

Del på Facebook17.08.05

Atomic feiret sin utgivelse av Bikini Tapes med en gratis releasekonsert og champagne på Blå 15 august. Bikini Tapes er en 3-CD boks med liveopptak fra Atomics konserter i inn og utland de siste årene. For de uinvidde er Atomic å regne for jazzens nye norsk-svenske supergruppe, med den svenske saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist i front sammen med landsbror Magnus Broo på trompet og akkompagnert av supertrioen Håvard Wiik, Ingebrigt Flaten og Paal Nilssen-Love bak på henholdsvis piano, bass og trommer.

Atomic kom på scenen i tydelig storform, skålte i champagne og koste seg på scenen. Salen var stappfull av musikere, bransjefolk og fans. Alt lå til rette for en heidundrende konsert og de åpnet friskt med et knippe nye låter. Disse var ikke like melodifokuserte som tidligere atomic-låter, men rytmiske mønstre kunne istedet være det bærende element i komposisjonene. En låt skilte seg imidlertid ut, den vakre balladen Sooner or Later. Et bassriff doblet av piano la grunnlaget for en melodisk og gripende trompetsolo fra Magnus Broo. Mange av de nye låtene denne kvelden gjorde ikke særlig inntrykk, for de hadde ingen sterk identitet. Mulig at den oppfattelsen er et resultat av at det var første gang man ble presentert for disse låtene, og derfor ikke evnet å gripe låtenes fulle bredde.

Det som imidlertid gjorde inntrykk var de individuelle prestasjonene og soliene. Ingebrigt Flaten har blitt mer ekstrem i basskorene sine, han røsker å river i tarmstrengene, med en energi og intensitet som vitner om at han blir 100% prosent oppslukt av musikken. Og det er disse outrerte basskor han gjør best, selv om han også glimtet til med noen fine melodiske fraser er er ihvertfall ikke strykekor hans sterke side.

Paal Nilssen-Love går tidivs nesten amok bak sitt cymbalbekledde trommesett. Med hans energiske spill, fremstår trommesettet som en konstant buldremaskin, og selv ikke når han bøyer seg ned for å hente noen aksessoarer til trommesettet sitt, mister han denne buldreeffekten. Håvard Wiik var uvanlig anonym denne kvelden, men med Ljungkvist og Broo i slaget er det ikke nødvendig med en mer plasskrevende pianist.

Med et unntak spilte Atomic bare nye låter denne kvelden, det unntaket var
hiten og tittellåta fra forrige plata, Boom Boom, som også ble konsertens høydepunkt. Om rytmeseksjonen galloperer avgårde i høyt tempo på studioversjonen av denne låta, så beinflydde de i denne konsertens versjon. Det geniale klatrende bassriffet og melodien som svever over grooven, med sine lange toner og frie rytmiske frasering, er og blir Atomics råeste låt. Både Broo og Ljungkvist var tydelig tent i sine kor, og de boblet over av idéer som Wiik og Nilssen-Love kommenterte på fortreffelig vis, mens Flaten nesten ble sliten av å spille bassriffet så lenge at solistene fikk rast fra seg.

Låtene var ikke bare nye for publikum, men også for bandet. Derfor måtte samtlige musikere tidvis se mer ned i notestativet enn ut på publikum. I tillegg var man også vitne til leder Ljungkvists hektiske dirigering, for å få alle innsatser og avslutninger kontante og presise, men det var bare sjarmererende.

Siden det var en gratiskonsert følte nok også bandet seg berettiget til å ikke fri til publikum med å spille gamle låter eller å gi et entusiastisk publikum mer enn et ekstranummer. Atomic er beryktet for sine kokende konserter, og forventningene til kveldens konsert var skyhøye. Antagelig derfor ble ikke forventningene innfridd denne kvelden, selv om Atomic leverte, bare ikke like mye som de har gjort før og som man kunne håpet på.