Konsert: Doktor Kosmos

SoWhat! 2/4-2003

”Er det några punks här i kväll?” spør Doktor Kosmos ti minutter ut i konserten. So What! virker ganske så nølende på spørsmålet, etter at man har ropt og skreket bekreftende til alle andre utsagn fra doktoren, aka Uje Brandelius. Etter opptelling viser det seg at punkere finnes kun i fåtall på gulvet foran scenen. Unge og lett røde popelskere, derimot, har stilt opp ganske så tallrike og entusiastiske. Klar for en femmerbande av kulturjournalister og kunstnere som i en alder av 30+ har gjort popstjerner av seg under navnet Doktor Kosmos.

Stockholmsbandet startet kvelden med en eller annen subtil spøk i retning Hulen, Bergen, før de kjørte i gang med Dåliga Stället. Fan-sonen de nærmeste fem metrene foran scenen, var med fra første stund - peking i været, knytting av never, falsk høylydt synging og dansing. En ellers halvtreig onsdagskveld hadde på femten sekund brutt ut i en seanse av sosialsurrealisme, umiddelbare melodier og lekne keyboards. Doktor Kosmos visste å sette pris på den nærmest ukritiske entusiasmen blant publikum, og skrøt av folket både en og to ganger før halve settet var unnagjort. En annen mottakelse ville nok vært ganske så upassende. Bandmedlemmene var tydelig spillekåte etter et lite år i dvale. Spesielt doktoren og det kvinnelige medlem Twiggy Pop spratt rundt på scenen og smilte mens de sang. Til tross for mange måneders turnépause var alle låtene tight som lemenrumper, og gitarist Stålispojken stod på sitt sedvanlige dandy vis litt i bakgrunnen, og drysset smakfulle riff over komp og Ujes Casiohamring.

Det vil alltid være typisk for slike kultband å ha en gjeng takknemlige gutter og jenter som jubler med uansett hva som blir prestert. Lenger bak på So What! er det verre å få folk inn i dansemodus på en hverdag. Så også med denne konserten. Folk koste seg sikkert, men de færreste viste tegn til impulsiv euforia. Humring og smil over de originale tekstene var også vanskelig å få øye på blant disse nysgjerrige lenger bak. En åpenbar forklaring på dette ligger i at det meste av lyrikken drukner i energien og innbitt vilje til å underholde. Når svenskene kjører på live går det i et rasende tempo og hele seansen minner mer om punk enn pop. Det er jo alltids gøy for de som har øvd tekster og ledd om hverandre flere titalls ganger i egen hybel.

For de som har hanket inn mange av platene til Doktor Kosmos ble kvelden en slags Greatest Hits. Flest låter ble selvsagt plukket fra fjorårets Reportage. Blåhvita Flingor, en gammel klassiker der sosial elendighet gjøres til komedie, var det heldigvis ryddet plass til. Meldinger fra scenen der mangel på utdanning og oljebyen Stavanger på merkverdig vis ble kombinert, passet godt inn foran Utbildningen. En mer åpenbar kobling var da Kapitalist! Nu skall du dö! ble dedisert George ”Dubia” Bush. Og da bandet for andre gang ble klappet og sunget inn til Slaget i Gøteborg-klassikeren Eurovision Song Contest, var det vel egentlig ingen tvil om at publikum var punks i popklær. Et poeng doktoren hadde gjennomskuet for lengst.


comments powered by Disqus