Arve Henriksen Trio, Bergen Jazzforum 6. februar

Arve Henriksen og venner kommer til Bergen denne februarkvelden uten låter, men har med seg en god dose fantasi, humor samt et lite lass med instrumenter. Sånt kan det bli magi av.

Improvisert musikk kan være mye forskjellig. Det kan være utagerende akustisk frijazz; freeform deathjazz eller langsom, intelektuell samtidsimproviasjon som rødvindsnippende morgenbladfetisjister kan nikke annerkjennende til. I alle tilfellene er veien fra interessante musikalske forløp til de utroligste banale og kjedelige partier være fascinerende og farlig kort.

Arve Henriksen har i en årrekke virket innenfor improvisert musikk og er på mange måter blitt en nestor i det norske miljøet. Hans unike tone har kunnet høres i mange ulike konstellasjoner, men mest kjent er han nok fra improvisasjonsensemblet Supersilent. De siste åra har han også gjort seg bemerket som soloartist.

Denne kvelden på Bergen Jazzforum spilte han imidlertid i en ny konstellasjon som hadde sin debutkonsert i Oslo på mandag. Denne gangen hadde Henriksen alliert seg med Morten Qvenild (kjent fra band som Susanna & The Magical Orchestra og In the Country) samt Martin Horntveth (Jaga Jazzist, Kill samt opphavsmannen bak musikken til Himmeblå). Allsidige karer på scenen denne kvelden, med andre ord. Jeg var litt i tvil hva jeg kunne vente meg når jeg hastet inn fra den litt hustrige og hvite Bergens-vinteren: Skulle det være nedpå, artisk popjazz eller noise-improv med en agressiv Horntveth bak trommene, eller kanskje aller helst noe helt annet? Og det var noe helt annet det ble.

Det første overraskelsen fikk jeg allerede når jeg entret lokalet og tok scenen i øyesyn. Trommesettet var svært begrenset; det fantes eksempelvis ingen cymbaler, bare en enslig high-hat. I stedet tok Horntveth plass bak et utrolig arsenal av eletroniske duppedingser og ulike perkussive instrumenter. Qvenilds og Henriksen instrumentarium var litt mer konvensjonelt, med flygel, synther, knapper, pedaler og naturligvis trompet.

Trioen begynte rolig; nesten helt stille. Qvenild tok ledelsen i samspillet, med noen forsiktige klanger på pianoet. Henriksen, med sin karakteristiske myke, syngende trompetklang la seg over flygelet og sammen bygget de opp en lyttende improvisasjon. Horntveth var forsiktig, nikket rolig på hodet, vred og trykket på litt knotter; la til litt knitter. Det som om Susanna & The Magical Orchestra hadde mistet Susanna og Arve Henriksen hadde tatt hennes plass. På mange måter ganske uinteressant. Lydbildet forandret seg og utviklet seg heldigvis etterhvert.

Det er en konsentrasjon over scenen på USF Verfet denne kvelden, men samtidig åpenhet, fantasi og humor. Idéer kastes fram, forkastes, tas frem igjen, vris og forandres på. Og Arve Henriksen er i sedvanlig storslag. Mannen er et unikum på scenen, og serverer på sedvanlig vis solide doser festligheter underveis. Mot slutten av det tredje improvisasjonen, eksempelvis, begynner han plutselig med noen vokale forløp som ligner mistenkelig på arabiske bønnerop, for å så skli over i noe som aller mest lignet en joik (for å feire samefolkets dag). Fullstendig hårreisende malplassert, og derfor så utrolig riktig. I en sjanger som så utrolig lett kan framstå som pretensiøs er det forløsende å ha en musiker som Henriksen som ikke tar seg selv på så fryktelig stort alvor.

Fylt av energi og humor er også en av de siste "låtene". Dedikert til ZZ Top (!) domineres den av Horntveths rytmemaskineri, og djevelske synthstøt fra Henriksen. Over dette peiser Morten Qvenild på med en hysterisk vrengt synthsolo, som kunne vært hentet rett fra Herbie Hancocks Headhunters-periode.

Alt var imidlertid ikke preget av energi og humoristiske innfall, eksempelvis avsluttet trioen med en stille meditasjon mellom Qvenild og Henriksen. Sorgtungt og vakkert. Og det var nettopp disse kontrastene mellom det hysterisk morsomme og det tungsindige og ettertenksomme som gjorde denne kvelden interessant for min del.

Alle foto: Øyvind Zahl


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Twilight Singers - Dynamite Steps

(Sub Pop)

Oi, her har det skjedd ting! Neida. Egentlig ikke. Bare at Dulli & Co har laget nok et knallbra album.

Flere:

Tord Gustavsen Trio - Being There
Rosanne Cash - Black Cadillac