Konsert: The Roots

Rockefeller, 30. november 2004

Det er ekstremt imponerende av et band som The Roots å selge ut Rockefeller på en ellers nitrist tirsdag i november-Norge. Uten så mye som en eneste hitsingel å skilte med (riktig nok var The Seed på B-lista til Petre i 2003, men det faktum selger ingen billetter i 2004) og uten egentlig å ha et hitalbum under beltet. Phrenology (2002) har allerede fått klassikerstatus, men The Tipping Point (2004), fikk en heller lunken mottakelse i pressen. Så da er det vel ryktet om et killer livband som har fått 1400 sjeler til å bruke ukepengene på The Roots. Gjett om de fikk igjen for det!

Rockefeller eksploderte da huslysene ble slukket og de seks medlemmene i The Roots slentret inn på scenen. Ledet an av den mektige ?uestlove (med oldskool afro intakt) og master of ceremony Black Thought angrep bandet med en heseblesende åpningsrekke. Det første som slo meg var hvor ekstremt godt samspilte bandet er. Låtene sitter som et skudd og glir over i hverandre uten pauser eller småprat. Det er fult kjør fra første beat, og
?uestlove holder et solid grep om det hele fra trommesettet.



I løpet av den to timer lange konserten dreide det musikalske uttrykket fra hip hop til reggae, hard rock, soul og improviserende jazz. Fullstendig frigjort fra samples var det instrumentalistene i bandet som fikk mye av fokuset. Låtene var omarrangert i forhold til CD-versjonene og det hele låt friskt og funky gjennom begge timene. Det var ingen tvil om at folkene på scenen og blant publikum koste seg.

I mine ører var det låtene fra Phrenology som fikk best gehør blant publikum. Når Black Thought dro i gang Thought @ Work og Rhymes and Ammo var det med perfekt timing og imponerende innsats bak mikrofonen. Mot slutten av første sett gjorde bandet en Prince og introduserer en rocka versjon av Zeppelin-klassikeren Whole Lotta Love, og det låt steintøft! Denne delen av konserten ble avsluttet av monsterbassist Hub, som kjørte et massivt basshow til stor begeistring fra salen.

Gutta kjørte karusell med sjangerkonvensjonene og i fraværet av trøtte samples gjorde de heller partier fra kjente låter: De startet med et Black Sabbath-riff som gikk over i Beyoncés Crazy In Love som gikk over i riffet fra Afrika Bambaataas Planet Rock (evt. Kraftwerks Trans-Europe Express) som gikk over i Salt'N'Pepas Push It for så å ende i Groove Armadas I See You Baby. Det var hoderystende imponerende, på grensen til flinkis, men gjort med åpenbar glede og musikalsk kunnskap.

Andre sett ble innledet av en omarrangert, nesten til det ugjenkjennelige, versjon av The Seed. Det var tendenser til allsang og det kokte godt foran scenen. Så gjorde The Roots en u-sving som ikke mange andre artister tør å gjøre etter dem - når de hadde publikum i sin hule hånd fortsatte de ikke med frieriet - isteden startet ?uestlove og perkusjonisten en 10 minutters seanse som avsluttet konserten. Om ikke annet sendte det et tydelig signal om at The Roots handler om musikk fra ekte musikere, og at de våger å fri seg fra hip hop-konvensjonene.
Oppsummeringsmessig en stor kveld for musikkelskere.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Broadway Project - The Vessel

(Memphis Industries)

Vinylens knitren, kjølige rytmers gyngen, smakfulle arrangementer. Sans + Sampling = Sant.

Flere:

The Thing - Garage
Tom Waits - Blood Money