Konsert: John Vanderslice

Blå, søndag 12.november 2006: John Vanderslice bergtok og forførte 29 tilskuere.

Du er nødt til å gi John Vanderslice kreditt for å holde hodet kaldt, og ikke la seg påvirke av det faktum at hver og én av publikum nesten kunne slått opp telt inne på Blå denne søndagskvelden.

Så mye plass var det nemlig, og mindre ydmyke artister ville ploget seg gjennom førti minutter og latt det bli med det. Så ikke med John Vanderslice fra San Fransisco.

Foran knappe tretti sjeler spilte Vanderslice m/band opp mot halvannen time, inviterte etter hvert alle opp på scenen, hadde flere publikummere opp for å bidra på perkusjon og koring, og gikk til slutt tom for innøvde låter, noe som sørget for at enkelte numre etter oppfordring ble framført to ganger. Kontakten med publikum var av det sjeldent nære slaget, bandet pludret og lo, t-skjorter ble byttet mellom artist og én av de klokt frammøte, og løftet gikk man ut i den kalde novembernatten etterpå.

Kvelden ble sparket i gang med de to innledende låtene fra fjorårets styggvakre Pixel Revolt, henholdsvis Letter to the East Coast og Plymouth Rock. Spesielt sistnevnte satt der den skulle, altså i publikums ryggmarg, ettersom låten steg og utfoldet seg i en uhyggelig og tordnende avslutning. En beinhard Underneath the Leaves ble fulgt av en nesten like grelt skjærende You Were My Fiji, i skjæringspunktet mellom hamrende gitarkaskader fra Vanderslice, og eteriske klanger fra Bjornstads tangenter, alt satt mot Douglas harde, insisterende beat. Ikke veldig ulikt det man får på plate, men Vanderslices sound er et sammensatt og komplekst et, som ikke oppmuntrer til alt for mye fri improvisasjon, og låtstrukturene gir heller ikke de største åpningene for å slenge innom ukjente stier, da det i hovedsak er nøye oppbygde historier som berettes, med en definert begynnelse, midte og slutt.

Med seg til Oslo hadde Vanderslice bassist David Broecker, trommis Dave Douglas og tangentmaestro Ian Bjornstad, som i fellesskap mante fram det ene soniske landskapet lekrere enn det andre. På plate har Vanderslice i en årrekke nå fortalt de mest angstfylte historier i et forstyrrende melodiøst lydbilde, lik en Stephen King eller David Lynch dersom disse skulle slått seg på musikken.

Følelser av paranoia og fortettet angst har ligget lagvis, og dannet en vidunderlig og uhyggelig besnærende kontrast til den lyse vokalen og de underskjønne melodiene.

Konsertforløpet videre vekslet mellom harde og lette partier. Truende Up Above the Sea, denne besnærende låten om en paranoid mann hvis eksistens med ett trues av en ravns daglige besøk i treet i hagen (underlig tematisk beslektet med og-mannen-han-gikk-seg-i-vedaskog-hei-fara!-i-ve-eeda-skog, kom jeg nå til å tenke på), ble fulgt av de mer optimistiske Keep the Dream Alive og Promising Actress, før ting tetnet seg til igjen med de skyggetunge Cool Purple Mist og They Won't Let Me In. En suggererende Pale Horse ble fulgt av Exodus Damage med ekstra perkusjonister fra publikum, til dags dato fortsatt en av de mer uhyggelige beretninger fra 9/11, og Vanderslice holdt sitt vesle publikum fanget.

Time Travel is Lonely var hva undertegnede fant å være kveldens fineste øyeblikk, tilført tre ekstra korister fra publikum, altså et aldri så lite stykke magi, før Angela: a Song About a Rabbit- stilltiende rundet av første del av konserten.

- Vi kommer ikke til å spille ekstranumre, da vi syns det er pretensiøst, smalt det etterpå, før det samlede publikum ble bedt om å finne veien opp på scenen til en felles Me and My 424 og Mansion. En ny låt Tower - bar bud om ytterligere mer frykt og beven på neste års planlagte album, før Trance Manual og My Old Flame åpenbarte seg i all sin heslige, absorberende prakt.

Deretter kom det til noe så uhyre sjelden som utdeling av øl til publikum, med nesten nok til alle. That's true democracy, strålte Vanderslice ironisk. America brings democracy.

Do You Remember the Man fulgte, tror jeg, før de avsluttet settet med en kort, men fullstendig nakkehårsreisende versjon av Radiant With Terror. Med det var det faktisk ikke flere innøvde låter å ta av, uten at det skulle være grunn god nok til å takke for seg. Publikum fikk således valget mellom Exodus Damage og Me and My 424 én gang til. Håndsopprekinga endte i dødt løp. Bandet dro selvsagt begge.

En strålende aften, altså; en annerledes aften, med en av klodens mer begavede singer-songwriters. Selvsagt er det en aldri så liten skandale at ikke flere var tilstede på Blå denne kvelden; men om ikke annet har vi fåtallige andre noe å leve en liten stund på. Tidvis falt interessen og intensiteten i settet noe, og enkelte låter var selvsagt mindre engasjerende enn andre, men det som måtte mangle i den avdelingen ble behørig oppveiet av en strålende opplagt og takknemlig Vanderslice, som gledet seg over samtlige 29, og spilte som om hver og én hadde blitt spesielt invitert.


comments powered by Disqus

 



Arne
2006-11-16Så enig, så enig

Ja, det var faktisk akkurat så bra. Tror samtlige publikummere dro hjem med Vanderslice-skjorter og/eller Vanderslice-plater. Stort!

Per Gunnar
2006-11-19Takk!

Ein heilt fantastisk konsert! Eg håper John tok godt vare på t-skjorta eg gav han, for eg skal sannelig ta godt vare på den eg fekk av han.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo