• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: KRS-One

Rockefeller, 10. juni, 2006: "Vi har fått servert mye halvbra i det siste; Raekwon virket uopplagt og umotivert, Gurus konsert var egentlig ganske døll, Smooth virket direkte sliten. Så hva gjorde KRS riktig?, spør grooves utsendte Tor Hernan Floor.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook11.06.06

Jeg har den siste tiden fått ett nytt favorittuttrykk: "Old school experience". Jeg vet ikke om dette er et resultat av retro-samfunnet vi lever i, eller om det er noe jeg alltid har likt. De som møtte opp på Rockefeller lørdag 10. juni fikk iallefall nettopp dette.

KRS-One hadde med seg den legendariske MC Busy Bee og DJ Cochese. Busy Bee er mest kjent for å ha spilt seg selv i filmen Wild Style og skrevet hiphop-historie med beefen med Kool Moe Dee på 80-tallet. KRS-One var den sultne freestylerapperen som sammen med DJ Scott La Rock skrev et nytt kapittel i hiphop gjennom albumet Criminal Minded. Og Criminal Minded lagde god stemning for hiphop-kjennere, men KRS fylte crowden med mye annet også Blant annet fra Return of the Boom Bap og By All Means Necessary. Beskjedent lite nytt materiale, heldigvis.

Finurlig er det, når konserter bærer preg av artisten har et stort repertoar av låter. Da slipper man å tenke på at de gode låtene blir oppbrukt for tidlig. DJ Cochese spant igang konserten med minuttlange snutter av Black Cop, MC Act Like They Don't Know og en freestyle-cover av Gangstarrs Above the Clouds. Alle steinfete låter som virkelig gav publikum noe å bounce til.

Og bouncing var det mye av denne kvelden. KRS vekslet mellom freestyles, honnør til den opphengte plakaten Hip-hop Declaration of Peace, personlige budskap til publikum, som for eksempel: "Have the courage to be you"! og Black Panthers tributes. Sistnevnte, hva er greia med det? Hvorfor i all verden står en crowd av hvite mennesker og gir honnør til et rasistisk ideal, dere ser bare utrolig dustete ut. (Det artige er å observere hvor få mørkhudede som faktisk følger disse instruksjonene fra artistene).

Oppvarmingen sto Tee productions for. Tommy Tee og Son of Light representerte. Virkelig midt på treet, publikum virket uengasjert og lyden var så feiljustert at man såvidt kunne høre rappingen. Å lage tunge beats er en ting, å matche stemmen til er noe helt annet. Og hva i alle dager var poenget med de gutta som sto med Phantom of the Opera-masker og fakkel? Oppvarmingen var ikke så lang, og KRS kom på umiddelbart etter at de hadde pakket sammen.

Justeringen i lyd var atskillig mer profesjonell og stemningen var elektrisk fra første beat traff publikum. Jeg snakket med en del hiphop-hoder utenfor. Du kunne se folk kysse hverandre på kinnet og prate om idealet: "One love". Folk beatboxa og forsøkte noen egne freestyles, men mest av alt var det et kaos av lovord om hvor viktig denne konserten egentlig var for oss hiphop-elskere. Vi har fått servert mye halvbra i det siste; Raekwon virket uopplagt og umotivert (Ikke rart med glissent John Dee), Gurus konsert var egentlig ganske døll, da han holdt tilbake de virkelige crowdpleaserne for å gi shout-outs til sin produsent Solar. C.L. Smooth virket direkte sliten, og med et halvtomt Blå var heller ikke dette magisk. Så hva gjorde KRS riktig?

I teater prater man om hvordan man skal fjerne veggen mellom publikum og skuespillerne slik at det blir kommunikativt og dialektisk, fremfor deklamatorisk og voyeuristisk. Hiphop er kanskje den musikkgenren som har flest teatralske elementer, ikke minst fordi imaget ser ut til å være i et retromodus, samtidig som det stadig fornyes. Dette har kanskje med lengden på hiphopens levetid som musikkgenre.

KRS fjernet denne veggen, på sett og vis var vi alle på scenen til tider, og en mer energisk og elektrisk 41-åring skal du lete en stund etter. Etter at KRS stagediva seg veg gjennom Rockefeller, og rappet seg veg tilbake (med crowden hengende over seg hele veien), var stemningen til å ta å føle på. DJ Cochese kjørte et forrykende scratcheshow, mens KRS var backstage for å lade de siste låtene: Jimm og The Bridge is Over, begge elementær Boogie Down Productions-materiale. Til da hadde vi blitt pumpet full av klassikere som South Bronx, 9mm Goes BANG, Sound of tha Police, I`m a blunt getting smoked og Higher Level.

Stadige referanser til hiphops fem elementer er obligatorisk for en old school experience. En session hvor KRS lot folk komme opp på scenen med, en session hvor han kritiserer måten man lager beats i dagens samfunn og visstnok spytta på en improvisert beat: Hiphop is about having fun! Visst faen. Busy Bee slapp til, men var ikke like tett på mikken og innen denne tid i konserten begynte han å virkelig merke årene, men nå var allerede klassiker-stemplet satt og dette gikk rett hjem som pure show.

Don Martin, som representerte Stress denne kvelden, hevder at han skal slutte å hilse på folk som ikke var på denne konserten. Jeg velger istedet hilse på alle de som var en av "the teacher" sine studenter denne kvelden. Det kan bli langt til neste opplevelse i dette formatet, eller kanskje Wu-Tang kommer, og leverer? Blir Terror Squad fett? "Are you tired of lyrical liars, passing fliers Wannabe MC's, but really good triers. Tripping over mic cords, getting you bored A total fraud, this kind of thing I can't afford.."

Virkelig ikke, la oss håpe på flere magiske konsertopplevelser.