Øya, 9. august: De merkelige bandenes dag

Avsindige sigøynerpunkere, alvemusikk fra to veiarbeidere og skittenfunk fra Frankrike på Øyas andre dag.

Dag to av Øyafestivalen. Sola skinner fra tilnærmet skyfri himmel, og det er varmt. Veldig varmt. The Real Ones sparker dagen i gang på Enga-scenen, med særdeles hyggelig, melodiøs Bergens-rock, og dermed er alt klart for enda en fantastisk dag i Middelalderparken.

Torsdagen begynner sterkt, da det viser seg at et av dagens første band også skal bli et av festivalens absolutte høydepunkt. Et fyrverkeri av et band, med navnet Gogol Bordello entrer Enga-scenen, og med det er festen i gang. I følge festivalavisen er bandet "en ildfull beruselse som tar opp i seg sigøynersk vandring og punkens urbane opprør og trang til fornyelse." Selv kunne jeg ha sagt mye om Gogol Bordello. Jeg kunne sagt at disse folkene er fullstendig gale. (Noe jeg for øvrig er ganske sikker på stemmer.) Jeg kunne sagt at de spiller en vanvittig sigøyner-punk hybrid man må oppleve for å tro eksisterer. Jeg kunne sagt at det er lenge siden jeg har hatt det så gøy foran en konsertscene. Noensinne! Jeg kunne sagt at hvis du noen gang er i nærheten av en Gogol Bordello konsert, kommer du til å angre resten av livet hvis du ikke stiller. Jeg kunne ha sagt alt dette, men jeg velger i stedet for å bruke bare tre ord: Avsindig, avsindig, avsindig!!!!

I dag er tydeligvis dagen da Øyafestivalen har bestemt seg for å vise publikum de mer underlige stjernene på populærmusikkhimmelen. Neste band ut, CocoRosie, følger i så måte opp løpet lagt av Gogol Bordello. Søstrene Casady entrer scenen kledd som merkelige transvestitt veiarbeidere, komplett med særdeles dristig gullbadedrakt, styrthjelm og refleksvest, og i dette antrekket fremfører de sin høyst egne overjordiske, beat-drevne alvemusikk. Deres talent for å finne frem til spesielle instrument preger lydbildet, så vel som scenebildet, og ulike barneleker, bjeller samt en harpe i miniatyr har alle fått sin plass på scenen. Når man setter dette sammen med de to søstrenes vidt forskjellige vokale talenter (Den ene synger opera, mens den andre rapper.) får vi her en høyst fascinerende og uvirkelig styggvakker konsert, som sitter i deg lenge etter at siste tone er blitt spilt.

Den über-hippe parisiske labelen Ed Banger Records har satt sitt klare stempel på årets Øyafestival, blant annet med et eget Label Party under Øyanatt. Ed Bangers store showcase er for øyeblikket duoen Justice, en av de store snakkisene i år, mye på grunn av monsterhiten D.A.N.C.E. Og, når Justice inntar Øya, er det nettopp det vi gjør. Det er nemlig helt umulig å la være, og bare så det er sagt, det å se svartkledde metal-folk, som egentlig bare ligger i vent på Tool slå seg løs til fransk dance er et veldig, veldig fint syn. Justice har blitt kalt det neste Daft Punk, men skal de nå opp dit har de enda langt igjen og mye å bevise. Imidlertid er det duoen presterte i middelalderparken en fantastisk begynnelse. En av deres store styrke som band, er å lete frem de beste og mest skitten-funky elementene av 70-talls discoen, og servere det i sin helt egen, mørke støpning. Dette er det jeg ser for meg ville ha vært resultatet skulle Donna Summer og Michael Jackson i Thriller-modus lagd soundtracket til en middelmådig vampyrfilm. Støyende, fantastisk catchy, detaljrikt, dirty og lett overstrødd med glitter.

Dansebølgen på Torsdags-Øya vil tilsynelatende ingen ende ta, og amerikanske New Young Pony Club tar opp tråden der Justice slapp. Jeg innrømmer det gjerne. Noe av det som først tiltrakk meg med NYPC var navnet, som i mitt nostalgiske sinn skapte fine assosiasjoner til barndommens My Little Pony. Det at jeg fortsatte å høre på dem har derimot svært lite med navnet å gjøre, men beror desto mer på deres lekne, synth-infiserte versjon av new rave. Et NYPC på sitt beste, tvinger umiddelbart publikum ut på dansegulvet. Imidlertid preges de i dag av litt startproblemer, antageligvis på grunn av lydsøl fra en ikke enda helt avsluttet Justice-konsert, og det er ikke før den tredje låten Grey er i gang, at ting virkelig begynner å ta av. En stor del av æren for dette tilfaller Thaita Bulmer, NYPC gudbenådete frontkvinne, som simpelthen nekter å akseptere noen form for unnasluntring på dansefronten fra noen av oss. Etter noen låter til begynner settet virkelig å sitte, og når vi også får servert NYPC første hit Ice Cream, er seieren sikra.

Kontrasten kunne knapt vært større mellom NYPCs new rave disco og en av kveldens siste artister ut, nærmere bestemt Sivert Høyem and the Volunteers. Frekvensen av 5-åringer og babyer med de obligatoriske rosa og gule øreklokkene er her langt høyere enn den har vært på de andre konsertene så langt, muligens betinget av at dette også er den konserten som har størst foreldrefaktor. Sivert Høyem and the Volunteers er med andre ord musikk for mor og far. Det er ikke vanskelig å forstå, for Høyem som soloartist har valgt å legge vekk de tyngste rockefaktene fra Madrugada, og fremstår her som den litt dystre og desperate sønnen til Cornelis Vreeswijk og Leadbelly. Dette burde i og for seg være et kvalitetsstempel, men dessverre har Høyem valgt et litt for trygt lydbilde, som gjør at han fra tid til annen fremstår som noe traust.

Høyem var en naturlig del av gårsdagens minnekonsert for Robert Burås, og også i dag velger han å hylle sin nylig avdøde venn med å dedikere balladen I’ve Been Meaning toSing You This Song til nettopp ham Litt senere skal vi også få Høyems kanskje største hit som soloartist, dramatiske Into the Sea, der han virkelig får vist frem hvilket fantastisk instrument den mørke stemmen hans faktisk er. Mye spalteplass har blitt brukt på å beskrive denne, og det burde nå være hevet over en hver tvil at mannen står i en særstilling blant norske vokalister. Høyems stemme er i besittelse av en rå styrke og en tilbakelent intensitet som sammen med et imponerende spenn utgjør hans største styrke som artist.

Allikevel, dette til tross blir dette en konsert som aldri tar helt av. Allerede eksisterende fans av Høyem fikk helt sikkert sitt, men jeg tviler på at han fikk noen nye fans med dette settet. Til det var det hakket for trygt og snilt. Publikum kommer talende nok ikke ordentlig i gang før helt siste sang, da Høyem og hans Volunteers overraskende nok får selskap på scenen av en av de hardest arbeidene trønderne i det norske rockemiljøet, Åge Aleksandersen. Sammen gjør de Prudence-låta 14 Pages fra 1972, noe som også skal vise seg å bli settets beste låt. Det er også Aleksandersen publikum roper på, når de blir igjen foran scenen i håp om ekstranummer. Imidlertid har Sivert Høyem, The Volunteers og Åge Aleksandersen allerede gått hjem, og ikke lenge etter gjør vi det samme.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Orb - Bicycles & Tricycles

(The Hexus / Cooking Vinyl)

The Orb er tilbake fra en kort dvale, denne gangen med et fokusert album bestående av merkevarebeskyttet dub, ambient house og flytende stemninger.

Flere:

Haust - Powers Of Horror
The Knife - Tomorrow, In a Year