Konsert: Bloc Party, Sentrum Scene 23. februar

Bloc Party prøver og feiler, for de kan aldri gjenvende til de høydene de nådde allerede på sin debut-EP.

Relaterte sider:

Bloc Party

Alle bilder: Christian Roth Christensen

Sjelden er man på en konsert som kan gå så til de grader begge veier som når det gjelder Bloc Party. Snakk om band som kanskje har verdensrekord i ujevne album, men samtidig har noen ess i ermet hele veien allikevel. De har likevel ingenting som har toppet sin selvtitulerte debut-EPn fra 2004 – en EP som inneholdt det som fortsatt er bandets to beste låter, Banquet og She’s Hearing Voices. Sistnevnte blir dessverre utelatt fra settet deres for tiden virker det som, noe jeg ikke har sjangs til å finne en god grunn for.

Det er nesten en litt merkelig følelse å være på Bloc Party konsert i 2009, det virker nesten som vi har med et band å gjøre som hele veien har vært klar over at de aldri kom til å lage noe som var i nærheten av debuten.

Deres tredje og foreløpig siste album, Intimacy (2008), er og blir et sant sammensurium av desperate forsøk på hooks og overivrige effekter. I begynnelsen så ble jeg nesten lurt til å tro at dette var en floke som kom til å løse seg opp etter noen gjennomhøringer, men før floka løste seg så ble det bare plagsomt. Men selv Intimacy har et par slags høydepunkter, sånn som Talons og Trojan Horse, som egentlig var de eneste av de nye som fungerte denne kvelden. Men også de er langt unna bragder som fra den nevnte EP.

I et øyeblikk er de Coldplay og i det neste er de Muse. Men de skal ha for at de har greid å etablere en egen sound midt i mellom der et sted. Og en annen ting de nevnte band har til felles med Bloc Party er en usedvanlig karismatisk og særegen frontfigur. Kele Okereke trenger ikke anstrenge seg særlig for at det skal ha en effekt blant publikum, og hans smittende personlighet er flere ganger under denne konserten det som redder Bloc Party fra lavmål. Bassist Gordon Moakes hadde helt klart ikke kvelden denne gangen, og virket bare totalt uinteressert i å være der – koringen hans var helt ubrukelig og ødela flere låter, og hans lille forsøk på å være publikumsvennlig og engasjerende hadde i beste fall tragikomisk verdi.

Nei, de skal være glade for at de har Okereke i frontlinja, og en spinkel klovn av en nerd til trommis i Matt Tong, som på The Prayer dukker frem fra trommesettet i bar overkropp og viser frem sine flotte gule badeshorts og tar en dans. Ellers så er det jo ting som fungerer her, bedre enn noen av de andre gangene jeg har sett dette bandet live. Like Eating Glass og Positive Tension fra debuten, Silent Alarm, var også blant kveldens høydepunkter. Og selv om også debuten var ujevn, så er det bidragene derfra som gjør Bloc Party et band som fortsatt kan være verdt å få med seg live.

Og selv om det er billig, så er det effektivt når Okereke setter i gang en miniversjon av a-has The Sun Always Shines On TV under ekstranummeret. Men ingenting makter å overskygge det største problemet til Bloc Party, nemlig at de skriver færre og færre bra låter for hvert album. En konsert med Bloc Party flyter fortsatt på Banquet, Helicopter og Positive Tension, og sånn bør det strengt tatt ikke være tre album på vei.

”In two more years my sweetheart, we will see another view,” synger Okereke på mellom-album-singelen Two More Years, og i stedet for å kjøre ut to album på litt over to år så håper jeg det blir minst to år til neste gang vi ser Bloc Party, og at de da utnytter det at mange av oss lar tvilen komme dem til gode – kanskje litt for mange ganger.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955

(Normann)

Det er med et visst vemod man lytter til denne kavalkaden, vel vitende om at dette tonegull representerer et toppunkt som aldri siden er blitt nådd.

Flere:

Humanoid - Sessions 84-88
Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy