Nattjazz, dag 7 & 8: Worldmusic... og tilbake til jazzen igjen

Nattjazzens sjuende dag bød på dansbare afrikanske rytmer fra Oumu Sangaré, før dag åtte sendte nattjazzerne tilbake igjen til jazzen og improvisasjonen.

I går var dagen for en stor improvisatorisk opplevelse, samt en amerikansk saksofon-storhet. Men først av alt, noen ord om Oumu Sangaré som besøkte Nattjazzen på tirsdag.

Oumu Sangaré med band
Jeg hadde gledet meg til denne konserten. Ikke fordi jeg kjenner hverken Sangaré eller den sjangeren hun opererer innenfor særlig godt, men fordi hun virket som en fantastisk sangerinne ut fra det lille jeg hadde hørt på forhånd. Og det ble også en opplevelse utenom det vanlige i Røkeriet denne kvelden, selv om den kanskje ikke står helt til toppkarakter. Det mest fascinerende denne kvelden var faktisk sceneshowet og de folkene Sangaré hadde med seg på scenen. Med åtte-ni stykker på scenen til enhver tid ble det et forrykende show. Spesielt var de to (totalt forskjellige) kordamene fantastiske. De danset likye mye som de koret, og skapte en forrykende stemning.

Når det gjaldt det musikalske handlet det i stor grad om høye tempi og fascinerende rytmikk. Når rytmeseksjonen, som besto av tre til fem mann, virkelig tok av var det særdeles vanskelig å stille! De virkelig vakre øyeblikkene inntraff imidlertid da bandet roet det ned, og Sangarés vokal fikk stå i sentrum. Disse sangene introduserte sangerinnen på fransk. Med min ganske tilårskomne fransk forsto jeg ikke mye av hva hun sa, noe jeg tror var tifelle for mange i salen. Synd, fordi jeg tror Sangarés sanger hadde gjort enda større inntrykk hvis vi hadde forstått språket hennes. Men, for all del, musikken sto fjellstøt på egne ben denne kvelden.

Joe Lovano og US5
Spol fram 24 timer. På Sardinens scene står Bluenote-artisten Joe Lovano backet av et ungt helamerikansk band. Dette ble heldigvis langt bedre enn Miroslav Vitous noen dager tidligere, og ingrediensene var da også ganske så forskjellige fra hva Vitous vartet opp med. Med to trommeslagere på scenen ble det skapt en herlig dynamikk, og Lovano fulgte opp. Han vartet opp med soloer som var både høylytte og vare, både på saksofon og klarinett. Den unge bassisten Eseperanza Spalding var også et hyggelig bekjentskap. Både som en del av rytmeseksjonen og som solist vartet hun opp med virtuost og inspirert spill.

Hovedproblemet mitt med Joe Lovano og bandet hans denne kvelden er at det aldri hever seg over å være koselig. Det var velspilt, flinkt og til tider morsomt å høre på. Det var lett å like. Som mye annen amerikansk jazz (bortsett fra avantgardescenen i Chicago) drev denne konstellasjonen med konservering av den jazzen som ble skapt av svarte musikere på 50- og 60-takket. Det er ikke noe galt i det, det er bare litt kjedelig og uspennende. Men fint i små doser. 45 minutter var egentlig akkurat passe.

Eldbjørg Raknes / Stian Westerhus / Eirik Hegdal
Nesten ingen av konsertene jeg har fått med meg så langt på Nattjazz har hatt noe bevisst bruk av lys eller andre visuelle virkemidler. Gårsdagens konsert med Raknes, Westerhus og Hegdal skulle forandre dette. De hadde fått med seg Pekka Stokke fra Trondheim som, i tillegg til å styre lyset i dunkle toner, også jobbet med videosnutter som ble forvridd og mikset sammen, noe som var svært effektfult. Stokke, sammen med de tre musikerne Westerhus, Raknes og Hegdal skapte en fantastisk seanse på Scene USF i går kveld. Og, interessant nok, ble konserten ikke dominert av utagerende støying og fuzzgitarer. Snarere var konserten så stille at man i store deler av den timen de spilte sammmen kunne høre den minste nyanse i det de enkelte musikerne bidro med. I de sekundene det var helt stille, fantes det alltid en spenning i forhold til hva som skulle skje hernest.

I likhet med denne konstellasjonens debutplate var også liveshowet preget av en slags bleik, post-apokalyptisk stemning. Friheten fra sedvanlig tonalitet og de forvridde vokale bidragene fra Raknes bidro til en skummel, distansert og kald steming, som i går grep meg voldsomt. Jeg vet ikke riktig hva som skjedde, men jeg ble filleristet av det musikalske bildet de tre musikerne malte opp. Den forvridde musikken, sammen med bildene av barnehender og forvrengte bybilder som ble projisert på bakveggen utgjorde en helhet som ble veldig kraftfull. Tankene mine ble slynget i alle mulige retninger: Barnemishandlingen i Fanny & Alexander. Den absurd psykedeliske oppløsningen mot slutten av Kubricks 2001: A Space Odyssey. Klarinetten til Eirik Hegdal skapte linker til Olivier Messiaens mest nedbrutte øyeblikk, som i hans Kvartett til tidens ende.

Jeg kan tenke meg at mange syntes at gårdagens forestilling var pretensiøs, retningsløs, kanskje til og med plagsom. For meg viste imidlertid denne konserten hvor kraftfull improvisert musikk kan være når den virkelig fungerer.

Alle bilder: Øyvind Zahl / Nattjazz


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paganus - Kalla

(Earthwood)

Paganus ivrer for at vi på nytt skal ikle oss skogspelsen og ikke bryte en kontinuitet som har vart i titusener av år.

Flere:

Devendra Banhart - Niño Rojo
Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970