Konsert: The Cynics

Gamla, 18/10-2003

Det var svært hyggelig å se at den første Cynics-konserten i byen etter comebacket var såpass godt besøkt. Omtrent 250 personer hadde stua seg inn på Gamla. Da jeg kom var oppvarmingsbandet The Launderettes holdt på en liten stund og på grunn av bar og dobesøk fikk jeg bare med meg litt av opptredenen deres, og den virka helt OK.

Spenningen var i større grad knytta til hvorvidt de halvgamle herrene i hovedattraksjonen var i form (jeg har enda ikke hørt comebackalbumet Living Is the Best Revenge). Gregg Kostelich og Michael Kastelic har drevet The Cynics i omtrent tjue år. De var et av de virkelig gode banda i den amerikanske garagerock-revivalen på 80-tallet. Deres store høydepunkt var albumet Rock'n'Roll fra 1989, en skive som burde være i et hvert godt rockehjem.

På Gamla fikk vi servert en god blanding av gammelt og nytt. Showet ble sparket i gang med gamle godbiter som Baby, What's Wrong?, Girl, You're On My Mind og Get My Way. Michael Kastelic viste seg å være kjempegira og en flott frontfigur der han spratt rundt på Gamlas scene. Han sto i sterk kontrast til gitaristen og bassisten som sto så stille de bare kunne. Kastelic hadde ingen problemer med å oppildne de frammøtte. Deler av publikum var nærmest ekstatiske. Det var tendenser til både syrete hippiedans og poging.

Ikke bare var dette en særdeles underholdene konsert, det låt også fantastisk fett. Gregg Kostelich reiv det ene riffet etter det andre ut av strengene. Bandet er tro mot sine 60-tallsrøtter, samtidig som de låter friskere enn man kanskje kunne forvente. Michael Kastelic kan fortsatt skrike like herlig som han kunne for 15 år sida.

Bandet leverte låt etter låt. Nå fulgte jeg ikke med på klokka, men tror de både spilte lenge og mye. Blant låtene som frambrakte glis i mitt tryne var perlene No Friend of Mine, Cry, Cry, Cry og Last Time Around, i tillegg til deres egne Hand In Hand og Blue Train Station. De betalende var både svette og fornøyde da konserten ebba ut med noen få ekstranumre. Det er mulig bandet hadde følt kvelden som en påkjenning også. Da jeg forsøkte å slå av en prat med Michael Kastelic etterpå, klarte han såvidt å mumle fram "Gregg" som svar på hvor det blei av Tears Are Coming.

Dette var uten tvil årets garagerockshow i Oslo. Natta var prega av breie smil, godt humør og eksplosiv rock. Cynics fyrte av alt det kruttet de hadde på lager og hadde publikum i sin hule hånd hele veien. Det var ikke kjedelig et sekund. Hva mer kan man be om?



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos

(Hooj Choons Ltd.)

Hvis du bare skal kjøpe én miksskive i år er Tom Middletons rundreise i house og chillout i løpet tre CDer det rette valget.

Flere:

The Shins - Chutes Too Narrow
Salvatore - Tempo