FESTIVAL: Roskilde 2008, del I

grooves Lars Øgreid guider oss gjennom årets Roskildefestival, der høydepunktene stod tett. På de to første dagene trekker han frem blant andre Sidi Goma, Mogwai, Degnue Fever (bildet) og Holy Fuck som høydepunkter.

Det var med stor spenning i kropp og sinn at man dro til Danmark for årets Roskildefestival. Fjorårets festival ble lyst i bann av værgudene og resultatet var omsetningssvikt og publikumsfrafall i løpet av festivaluken. De norske avisenes obligatoriske "skandaleoppslag" om narko og nakenløp ble erstattet med nedbørsrekorder og drukningsvarsel fra det lokale helsepersonalet.

Det var flere elementer ved 2008-utgaven av Roskilde som var uvisse. Hvordan ville fjorårets tildels katastrofale vær prege potensielle festivalgjengere? Ville Hoves fremmarsj i Norge resultere i færre nordmenn på Roskilde? Det aller mest spennende for min del var om årets program var sterkt nok til å fenge de genuint musikkinteresserte i tillegg til dem som drar på Roskilde fortrinnsvis for camplivet.

For 2008-utgaven av Roskilde hadde et musikalsk utvalg som var svakere enn noe annet enn de 4 foregående årene jeg har vært der (04-07). Headlinerene i form av Neil Young, Slayer og Radiohead var sterke, det samme var mellomsjiktet med My Bloody Valentine, Mogwai og Bonnie Prince Billy. Derimot var det en stor manko på fremadstormende band i divisjonen under disse, det manglet den håndfullen artister som er i ferd med å slå igjennom med et brak.

Torsdag
Det er virkelig ikke mye vondt som kan sies om de første fire dagene med campliv på Roskilde. Spesielt ikke når været forholder seg slik det gjorde på årets festival. Likevel er det når festivalområdet åpner på torsdagen at festivalen virkelig tiltar. Torsdagen pleier tradisjonelt sett ikke være den mest spennende dagen på Roskilde. I år var intet unntak.

Clutch fikk æren av å åpne Odeon-scenen på årets festival. Amerikanerne har gjennom en lang karriere bygget seg opp en solid skare fans, og det var trangt om plassen under teltduken denne ettermiddagen. Jeg hadde i utgangspunktet særs lite kjennskap til bandet, foruten venner og kritikeres gjetord om eksplosiv og hard bluesrock. Det de leverte denne torsdagen stod ikke i stil med beskrivelsene jeg hørte på forhånd. Det var hardt og tidvis drivende og bra, men musikken manglet både trøkk og potens i lengden, samt at variasjonen og dybden var minimal.

Enda verre var at den messende vokalisten til tider sendte tankene i retning nu-metalen som herjet på begynnelsen av 00-tallet, noe jeg regner med er antitesen av det de ønsker å fremstå som. Selv om de kastet seg inn i noen lange og halsbrekkende soloer utover i settet, var det kun avmålt respons fra publikum.

Dette var ikke bare en dårlig start på konsertdagen, Clutch skulle vise seg å være en av de klart mest skuffende konsertene på Roskilde08.

Etter tre kvarter fant jeg ut at nok var nok, og hastet de 40 meterne det var mellom Odeon og Astoria. Astoriascenen hadde fått en real oppussing for året og var fantastisk flott utsmykket, i tillegg til røykeloven hadde trådt i kraft der. Herlig! På denne scenen kom man 20 minutter ut i settet til amerikansk/kambodsjanske Dengue Fever.

Det som ble levert i løpet av de neste 35 minuttene fikk meg til å angre bittert på at jeg ble såpass lenge som jeg gjorde på Clutch. På den andre siden var det vanskelig å forutse at dette ville bli strålende når man kun hadde årets Venus On Earth-plate å ta i betraktning på forhånd. Live-versjonen av bandet var virkelig sprudlende og plasserte seg midt i skjæringspunktene mellom Bollywood, Asobi Seksu og The Go! Team. Et virkelig interessant tilskudd til den delen av indiescenen som for tiden farges veldig av world music.

Da de som ekstranummer fyrte løs med 60-tallsrock på asiatisk vis med full blåserrekke var det bare til å gi seg ende over. Et av festivalens klart mest sjarmerende bekjentskaper, dette må de som skal på Øya få med seg!

Etter dette tuslet man tilbake til Odeon for å få med seg litt av MGMT, noe som skulle vise seg å være dønn umulig. Elektropopen deres har tydeligvis virkelig fenget massene, for større publikumstilstrømning til en Odeon-konsert har jeg aldri vært borti. Det var ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til Astoria og se 3-4 sanger av The Dø istedet. Det viste seg å være en veldig middelmådig blanding av Beach House, Thunderbirds Are Now og Yeah Yeah Yeahs.

Lupe Fiasco var derimot noe man hadde gledet seg lenge til å se. God "positive Role Model Hip Hop" er akkurat dusinvare for tiden. Selv om historiene han forteller ofte er vel banale og hip hop ikke akkurat er preget av skandaler for tiden, må Lupe Fiasco sies å være et friskt pust i sjangeren. På Roskilde stilte han med et 8 personer stort band komplett med kordame som virkelig blåste liv i sangene hans. Livet i publikum var det ingenting å si på, det var taktfaste brøl på "Lupe, Lupe, Lupe!" lenge før de kom på scenen, og den gode stemningen vedvarte så lenge jeg var på konserten. Lupe Fiasco leverte gode høydepunkter, som da han var nær å sette hele teltet i fyr og flamme med Beautiful Day. Det var herlig intensitet fra både bandet og Lupe selv, likevel klarte ikke konserten ta steget fra å være bra til å være super. Til det er katalogen til Lupe Fiasco enda for dårlig, det ble litt for mye fyllmasse mellom høydepunktene.

En time Lupe Fiasco fikk være nok, for man hadde store planer om å få seg en ok plass på Radiohead. Da Hellacopters var eneste reelle konkurrent denne kvelden, ble det fort folksomt foran Orange.

På sekundet klokken 22:00 stilte Oxford-gjengen på scenen og kastet seg rett inn i 15 Steps. De neste to timene bevitnet vi et konsentrert og uaffisert Radiohead som spilte et variert utvalg fra katalogen sin. Versjonene av Nude, The Pyramid Song, 2+2=5 og The National Anthem viste et band i storform. Likevel sto jeg med følelsen av at de ikke var så massive og medrivende som de er på plate. Så er det vel kanskje ikke bare bare å følge skulle følge opp platene live. Å kritisere Radiohead for å innadvente på scenen blir som å kalle paven katolsk, men det manglet litt sisu i fremføringen. Men bevares, det var på alle måter mektig. Da de avsluttet med Paranoid Android og Karma Police var det komplett med allsang og en liten klump kjempet seg frem i halsen. I seg selv en strålende konsert, selv om man hadde håpet på litt mer trøkk.

Med det var den første dagen av årets konsertprogram over. En god blanding av store band som leverte og ukjente som både skuffet og overrasket. En perfekt start, med andre ord.

Fredag
Fredagens konsertaktiviteter startet tidlig for undertegnedes del, klokken tolv tuslet man til Pavillion-teltet for å få med seg Job for a Cowboy. I og med at Dillinger Escape Plan kræsjet med My Bloody Valentine, fikk dette fylle kvoten for kaos-/døds-/trashmetal for i år.

Hoveaktuelle Job for a Cowboy la på ingen måte fingrene imellom da de meislet på med sin knallharde hybrid av beksvart speed- og trashmetal. Til tross for at det var overraskende godt oppmøte tidspunktet på dagen tatt i betraktning, var responsen fra publikum veldig avmålt. Kanskje bandet burde blitt plassert et par timer senere på dagen? Job for a Cowboy lot seg ikke affisere av dette da de balanserte på den syltynne linjen mellom rånete og tøft. Til tider havnet de på feil side, oftest grunnet vokalistens innfall om å growle og kakle høylytt mumling om hverandre. Om ikke en fullgod erstatning for DEP viste ihvertfall Job for a Cowboy tidvis gode takter, selv om intensiteten falt litt utover settet. En ok og brutal start på en lang konsertdag.

Det neste som stod på programmet var Band of Horses på Roskildes nest største scene, Arena. Imidlertid skulle det vise seg at det var langt flere enn forventet som delte denne planen, for publikumskapasiteten var mildt sagt sprengt da man ankom ti minutter før konsertstart. Ben Bridwell og kompaniet leverte en god konsert i Stavanger i vår, men ikke spektakulær nok til å stå i sild i tønne for. Man slumpet heller til Astoria for å se Sidi Goma, noe som skulle vise seg å vise å være et lykketreff av dimensjoner.

På samme måte som Tinariwen representerer Sidi Goma etnisk egenart omsatt i en pakke som innebærer både musikk, dans og tradisjonelle drakter. Gruppen består av medlemmer fra en afrikansk minoritet bosatt i India, og bød på en forestilling helt utenom det vanlige.

Den første delen av forestillingen satt 10 menn og trommet og brølte på stammeaktig vis med enkelte tilløp til dansing. Sangene varte godt over 5 minutter med en stadig økende intensitet og larme i både tromming og rop. Tankene fløy til tider til et Animal Collective anno 2004 ikledd tradisjonelle afrikanske drakter.

Den andre delen av forestillingen besto av rituell dansing kombinert med blåseinstrumenter laget av konkylier, steel pans og et instrument som så ut som en mellomting av en bue og harpe. Det var ikke bare tempoet og intensiteten som var eskalerende, det kom stadig høyere brøl og andre utbrudd. Sidi Goma er noe av det absolutt mest interessante jeg har sett på en scene, og den musikalske kvaliteten stod ikke tilbake for mye på årets festival. Forhåpentligvis får blir det norske publikum introdusert for denne fascinerende gjengen før enn senere.

Etter bakoversveisen Sidi Goma hadde pådratt meg fortonte den neste halvtimen med Kings of Leon som knapt nok middelmådig. I løpet av tre album har de gått fra å være ubehøvlede sørstatsrockere til å drive med mer raffinert og oppbygd poprock. Om ikke annet stakk de av med seieren for lavest gjennomsnittsalder foran Orange i år. De skal ha pluss i margen for en bra sammensatt setliste, men de evnet ikke å fenge nevneverdig. Det hele ble en temposvak og uforløst affære med en forferdelig laber vokal.

Man stakk heller tilbake på scenen som hadde bydd på flest positive opplevelser til nå, Astoria, hvor Sunburned Hand of the Man spilte.

Grunnet ønske om god plass på Mogwai ble det med et kvarters beskuelse av Sunburned. Det var ikke tilstrekkelig til å fullt absorbere den relativt ugjennomtrengelige veggen av lyd som ble manet frem på scenen. Det hele låt kantete og flyktende, men absolutt interessant. Ved neste korsvei skal man ofre langt mer tid til denne gjengen.

For det var skottene i Mogwai som var hovedprioriteten denne kvelden. De støyende post-rockerne har lenge vært favoritter hos undertegnede, men dette var første møte med live-utgaven. Og om forhåpningene var høye, sprengte Mogwai dem i fillebiter med sitt triumferende sett som var massivt i alle ordets betydninger. Arena har før vist seg å være en ypperlig scene for konserter man i utgangspunktet ville tro det kunne oppstå dårlig lyd på (Sigur Rós i 2006), men både Mogwai og My Bloody Valentine hadde framifrå lyd i år.

Mogwai hadde satt sammen en setliste som bød på både harmoni og larm. Især Like Herod og Glasgow Mega-Snake var høydepunkter og stod som monolitter av gitarstøy som fikk pelsen til å reise seg til det ytterste. De eneste ankepunktene var at keyboardlyden var litt cheesy, at bandet var litt vel innadvendte og mer enn gjerne kunne spilt lengre.

Det ryktes om Norgesturné i november i anledning nytt album og reutgivelsen av Young Team, i så fall er det bare til å begynne å kjøpe gode ørepropper og glede seg.

Etterpå satt man seg ned med en porsjon av den beste maten Roskilde kan by på, en Penne Pesto, og så litt av Grinderman sin konsert. Den kjappe konklusjonen var at Nick Cave er en av de definitivt tøffeste mennene i rocken i dag, og leverte solid på Orange denne kvelden.

Holy Fuck var dagens siste post på programmet. Kvartetten fra Toronto høstet mye skryt for platen sin LP, uten at den helt overbeviste meg. Denne kvelden sørget de for dansefest i Pavillion-teltet. For der hvor albumet blir repetitivt og kjedelig var live-utgaven av bandet langt skarpere og suggererende. De satset tungt på rytmer og elektronikk og var særdeles samspilte, mer intense og syrete enn på plate. Den drøye timen de holdt det gående var det knapt en pustepause, det var glidende overganger mellom sangene og full intensitet.

Da de avsluttet settet med Broken Social Scene-kloningen Lovely Allen var det enkelt å greit bare til å konstantere at fredagen på årets Roskilde hadde vært en helt fantastisk konsertdag, og absolutt en av de aller beste i løpet av mine hittil 5 år på festivalen.

Del II av årets Roskilde-gjennomgang publiseres i morgen..

Alle fotos: Øystein Rasmussen/Lars Øgreid


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.