Television Personalities, Garage 10. oktober
Tapernes taper er fremdeles ikke slått, men er nede i en formidabel knestående.
Del på Facebook12.10.08
Vi rakk akkurat inn døra på Garage, før Dan Treacy begynte småpratet sitt til publikum mellom låtene. Noe som skulle bli en av kveldens virkelig vanskelige ting å forholde seg til. Allikevel var det helhetsinntrykket som gjorde at møtet med de gamle arbeiderklasseheltene skulle bli ganske så trist.
Anti-heltenes aften
Treacy som de siste årene har lidd med sterke psykiske problemer, en skakk-kjørt økonomi, og et grovt avhengighetsforhold til ulike rusmidler, virket ruset, men kvikk fra starten av konserten. Her lirte frontvokalist sammen med bandet av seg en del gode hits, som Garage-publikummet tok i mot med begge hender, bl.a. var det mulig å gjenkjenne flere godlåter som If I Could Write Poetry og I Was a Mod Before You Was a Mod. Men det var før det hele begynte å ta en ganske depressiv retning, ettersom flere og flere pilsflasker sto tomme på scenen, og Treacy ble stadig krassere i sine kommentarer til publikum.
Man kan naturligvis tåle mye rart fra disse karene, for de frammøtte denne kvelden visste definitivt hva de gikk til. Live-renommeet til gruppen de siste årene har vært mildt sagt rufsete, og med en hovedartist så i tåkeland at han (u)frivillig komisk hevder at han er fra en annen planet, og like gjerne tror på det selv, gjør konsertrammen ganske uforutsigbar. Garage-kvelden ble intet unntak dessverre, for på tross av at gruppen virket interessert i å gi sitt ytterste helt frem til slutten, ble det etterhvert så vanskelig å akseptere Treacys stadig tyngre offentlige rus, at gleden ved å høre Silly Girl og Part Time Punks forsvant nesten helt.
Kampen er ikke over!
Etter et toalettbesøk omlag halvannen time ut i konserten, virket Treacy noe mer opplagt, akkurat som om han skulle fått en vitamininnsprøyting i noen slags form der inne. Bandet forsøkte hele tiden å holde konserten og Treacy i tømmene ved å starte låter som vokalisten hoppet på og av slik de passet han. I blant måtte de stanse helt opp, for Treacy sto bare å stirret tomt ut i det stadig mer glisne lokalet, og det var i slike øyeblikk at undertegnede følte så sterk sympati med Dan Treacy, at jeg fikk følelsen av å bevitne en opptreden på en institusjon for mentalt forstyrrede.
Allikevel gikk dette en del bedre enn jeg hadde forventet. Bandet holdt på i nesten to og en halv time, og selv om mange hadde forsvunnet, og ikke minst vokalen hadde tapt seg grådig, gjorde det at jeg fikk følelsen av bandet fremdeles kan klare å holde konserter. De må bare få inn noen til å holde ting hardere i tøylene, slik at vi slipper å få følelsen av å være på en uendelig opptreden.
Ubehag og depressive tanker på tross. Dette er jo hva som gjør Television Personalities til den kuriositeten, og anti-heltene som de alltid har vært, og alltid vil være. De er vanskelige, og uforutsigbare, det er jo derfor vi elsker dem! Så selv om det var trist å få oppfylt alle mine fordommer til en liveopptreden, (som antakelig var siste mulighet til å se gruppen.) Gjorde det meg godt å vite at tapernes taper fremdeles ikke ser seg helt slått, han er bare nede i en formidabel knestående.
Alle foto: Bjørnar Håland
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Tor Hernan Floor
Jeg merker at jeg selv synes ordet taper blir litt feil i denne sammenhengen. Det virker litt overfladisk slik det står nå. Jeg vil derfor få understreket at jeg selv ikke anser Treacy som noen taper, eller ønsker å definere hva en "taper" er. Et anførselstegn ville være ved sin rett, men jeg velger å la teksten stå som den er, med ønske om at den blir lest som et forsøk på en objektiv kommentar. Poenget mitt var bare at Treacy gjennom sin musikk har vært til glede og sorg for mange vanskeligerestilte, og selv om han har hatt store vanskeligheter ikke ser ut til å ha tapt. For meg var det en seier i seg selv.
Som en kompis av meg kommenterte utafor, etter konserten:
Det går lenger og lenger mellom hver gang vi får oppleve sånne konserter. Takke meg til TVP enn en eller annen straight gig med
(yuk) Coldplay eller noe lignende straight møl.