Television Personalities, Garage 10. oktober

Tapernes taper er fremdeles ikke slått, men er nede i en formidabel knestående.

Vi rakk akkurat inn døra på Garage, før Dan Treacy begynte småpratet sitt til publikum mellom låtene. Noe som skulle bli en av kveldens virkelig vanskelige ting å forholde seg til. Allikevel var det helhetsinntrykket som gjorde at møtet med de gamle arbeiderklasseheltene skulle bli ganske så trist.

Anti-heltenes aften

Treacy som de siste årene har lidd med sterke psykiske problemer, en skakk-kjørt økonomi, og et grovt avhengighetsforhold til ulike rusmidler, virket ruset, men kvikk fra starten av konserten. Her lirte frontvokalist sammen med bandet av seg en del gode hits, som Garage-publikummet tok i mot med begge hender, bl.a. var det mulig å gjenkjenne flere godlåter som If I Could Write Poetry og I Was a Mod Before You Was a Mod. Men det var før det hele begynte å ta en ganske depressiv retning, ettersom flere og flere pilsflasker sto tomme på scenen, og Treacy ble stadig krassere i sine kommentarer til publikum.

Man kan naturligvis tåle mye rart fra disse karene, for de frammøtte denne kvelden visste definitivt hva de gikk til. Live-renommeet til gruppen de siste årene har vært mildt sagt rufsete, og med en hovedartist så i tåkeland at han (u)frivillig komisk hevder at han er fra en annen planet, og like gjerne tror på det selv, gjør konsertrammen ganske uforutsigbar. Garage-kvelden ble intet unntak dessverre, for på tross av at gruppen virket interessert i å gi sitt ytterste helt frem til slutten, ble det etterhvert så vanskelig å akseptere Treacys stadig tyngre offentlige rus, at gleden ved å høre Silly Girl og Part Time Punks forsvant nesten helt.

Kampen er ikke over!

Etter et toalettbesøk omlag halvannen time ut i konserten, virket Treacy noe mer opplagt, akkurat som om han skulle fått en vitamininnsprøyting i noen slags form der inne. Bandet forsøkte hele tiden å holde konserten og Treacy i tømmene ved å starte låter som vokalisten hoppet på og av slik de passet han. I blant måtte de stanse helt opp, for Treacy sto bare å stirret tomt ut i det stadig mer glisne lokalet, og det var i slike øyeblikk at undertegnede følte så sterk sympati med Dan Treacy, at jeg fikk følelsen av å bevitne en opptreden på en institusjon for mentalt forstyrrede.

Allikevel gikk dette en del bedre enn jeg hadde forventet. Bandet holdt på i nesten to og en halv time, og selv om mange hadde forsvunnet, og ikke minst vokalen hadde tapt seg grådig, gjorde det at jeg fikk følelsen av bandet fremdeles kan klare å holde konserter. De må bare få inn noen til å holde ting hardere i tøylene, slik at vi slipper å få følelsen av å være på en uendelig opptreden.

Ubehag og depressive tanker på tross. Dette er jo hva som gjør Television Personalities til den kuriositeten, og anti-heltene som de alltid har vært, og alltid vil være. De er vanskelige, og uforutsigbare, det er jo derfor vi elsker dem! Så selv om det var trist å få oppfylt alle mine fordommer til en liveopptreden, (som antakelig var siste mulighet til å se gruppen.) Gjorde det meg godt å vite at tapernes taper fremdeles ikke ser seg helt slått, han er bare nede i en formidabel knestående.

Alle foto: Bjørnar Håland


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vidar Sandbeck - En fergemanns vise

(Normann)

En av de viktigste populærmusikkhistoriske arkivutgivelser på lang tid.

Flere:

Little Axe - Hard Grind
Philip Kane - Time: Gentlemen