Ghostface Killah, Rockefeller 28.mai

På audiens hos en av hip-hopens fremste konger.

You know what i want to hear right? What do you wanna hear? I want to hear that Wu Tang joint. Wu Tang again? Again and again!

Det har kommet så mangt ut av hip-hop kollektivet Wu Tang Clan. Klanens evne til å utfylle hverandre er mildt sagt imponerende. Debutalbumet Enter The Wu-Tang (36 Chambers), er - og vil alltid forbli - på enhver topp 10 liste over hip-hop utgivelser. Og Ghostface er absolutt en av grunnene til at skiva har den statusen den har den dag i dag.

Post 36 Chambers, og pre Wu-Tang Forever, slapp Ghostface Killah plata Ironman, og jaggu var Ghost dugelig som soloartist også. Hvor solo han egentlig var kan man jo spørre seg om, for bor man i et kollektiv, så gjør man jo det. Og etter Ironman kom det seks nye album, og vi har mye mer i vente. Summa summarum kan man si at Ghost har sjukt mange låter å ta av.

Kvelden på Rockefeller var allerede i gang da vi entret lokalet, og vi hadde ikke forventet at en hip-hop act skulle starte såpass tidlig. Rockefellergulvet hadde en befolkningstetthet ikke ulik kongeriket Norge: overraskende, men ikke avskrekkende. Skyttergraven foran scenen hadde blitt trykt helt inn. Kanskje ingen fikk lov til å forevige konserten fordi Ghost ville ha publikum nærmere seg? Dette vites ikke, men avstanden var borte, slik at fansen kunne dele ut knuckels til helten fra Brooklyn.

Scenen ble fylt opp av fem rappere, inkudert Ghostface, og en DJ, somhadde gjort om bua si til bar for annledningen. Hvem entouragen hans besto av, er fremdeles uvisst, men de gjorde hvertfall jobben. Noen bra, andre helt ok.

Ghostface pløyet rolig gjennom tre låter før han tok frem kruttønna. Det kom som en foss mot oss, og jeg tror det var et par haker som subbet borti gulvet. Wu-Tang klassikere på rekke og rad, coverlåter og samtidig Ghost sitt eget materiale. Tidsmaskina spant tilbake til 90 tallet, til den tiden jeg oppdaget Wu-Tang for første gang. Jeg ble lamslått, apatisk og tilfreds, samtidig. Hendene reiste seg i affekt, skoene spratt opp og ned, og min lite brukte sangstemme fikk lufta seg. Det var veldig befriende å være på en hip-hop konsert som holdt dette nivået. Musikken var i fokus, ikke dollar, pupper eller biler. Dette var rett og slett klassisk vil jeg påstå.

MC-ene på scenen ble også revet med, og det ble tid til en liten vannkrig. De hoppet, løp frem og tilbake, og fikk virkelig med seg publikum. Vannkrigen var som amerikanske marinejegere mot danske alpejegere, rått parti, men opplevelsen var god, også med tanke på musikken.

Det Ghostface gjør riktig, er å holde seg til mid-school hip-hop. Det er nok av tragiske tilfeller av at gamle helter nekter å bli gamle, de vil være unge og hippe, og lage musikk lik dagens ungdom. Resultatet er som en gryterett bestående av gammelt og nytt, det smaker ikke godt.

Men når festen var på sitt høydepunkt, ble vi vitne til en pinlighet i særklasse: Where are the girls at? lurte Ghostface. Og opp på scenen spratt det en håndfull med hunkjønn som var villige til å riste litt på rumpa for de oppmøtte. Det hele tok litt tid og konserten mistet momentet. Jeg vet ikke helt hvorfor det var så flaut, for jeg har jo vært vitne til dette flere ganger. Muligens fordi det er rimelig å vente seg at Ghost dropper denslags og heller fokuserer på låtene sine.

Det ble som et svalestup på 20cm dybde, og her var egentlig kvelden over. Ironman fremførte noen låter til, før han gikk
backstage, uten ekstranummer. Lysene ble kjapt slått på, og det siste man kunne gjøre før man dro var å kjøpe t-shirts av den ene sidekicken til Ghostface.

Kjip avsluttning på en kveld som tidvis var top notch, fra det som fremdeles må sies å være en av verdens fremste rappere; mannen, myten og Wu-Tangeren Ghostface Killah.

Alle bilder er hentet fra Def Jam sine hjemmesider


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Pow Pow - Last Days On Earth

(Fysisk Format)

Pow Pow har blitt helelektronisk, og gjennomfører forvandlingen med stor stil og kosmisk eleganse.

Flere:

Devendra Banhart - Cripple Crow
Funeral Diner - The Underdark