Yo La Tengo, Cosmopolite 15. november

Ellevill feiring av YLTs eminente katalog. Det var til inspirasjon, frustrasjon og fascinasjon, men aller mest var det et minne for livet.

Relaterte sider:

Yo La Tengo

Foto: Bjørnar Håland

Etikettene hype og undergrunnsband er ikke alltid benevnelser som tjener verken artistene eller musikken spesielt godt i det lengre løp. Man ser ofte at band innen disse kategoriene blåses opp til ufortjente proporsjoner, for å så lande med noen solide mageplask allerede på sitt andre og tredje album.

Det finnes imidlertid en rekke band som er unntak som ikke bekrefter regelen, og flesteparten av disse har sin storhetstid i undergrunnsmiljøet på 90-tallet. Band som Dinosaur Jr., Sonic Youth og Built to Spill gjenfødte alternativ-rocken og gitarrocken i all sin pompøse prakt. Og jo mer på utsiden de kunne gå av den standaristerte popformelen, jo flere visninger fikk de på MTV2.

Her er Yo La Tengo (YLT) i sin egen klasse. For selv om 90-tallet var fullt av band som var forkledde popartister i rutete skjorter med lavt hengende gitarer, så var det svært få band som tålte å bevege seg såpass langt ut mot grensene innen ulike sjangere som YLT. Med 6 av sine 12 album utgitt i perioden fra 1990 til 2000 var YLT selve symbolet på hva ekte og usminkede musikere kunne få til med enorm faglig presisjon og stor referansedatabase. Se bare på spennvidden i materialet de seks albumene representerer, og det vil være vanskelig å argumentere mot at Yo La Tengo ikke bare var et av 90-tallets beste band innen alternativ rock, de var kanskje det aller beste bandet, punktum.

Noen år hadde gått siden sist visitt fra Ira, James og Georgia, noe Ira passet på å utmerke ved å hylle Bruce Springsteens hilsning til feil stat under en turné i Usa. Vi vet tross alt hvor vi er var budskapet.

Og det rører ved noe essensielt ved denne kvelden. For ikke bare var samtlig av de oppmøtte fryktlig heldige siden de hadde tatt turen ut i det sure høstregnet i Oslo, Yo La Tengo var virkelig på plass i sitt rette element og humør. Og de gav menneskeskikkelser i alle aldre en påminnelse om hvorfor en stadig voksende prosentandel av nye band nipugger deres uforutsigbare indierock til grunnvollene.

Settet åpnet med den smått komiske, smått paranoide og defintivt kaotiske Nuclear War (pt 3) fra 2002. Etter nesten 15 minutter med orgasmisk freakout, så var stemningen satt. Og påtross av anslag om litt dårlig lyd innledningsvis, så virket både publikum og bandet klare for å ha en av årets absolutte beste konsertkvelder. Hvis ikke den aller beste.

Scenen var rigget som et øvingslokale, med en rekke gitarer, synther, trommer og mikrofoner. Det var som om Yo La Tengo ønsket å ta oss med inn i det kreative studioet hvor de har frembrakt sine mesterverk de siste 25 årene. Noe som ble understreket av en upretensiøs og godt komisk timet kommunikasjon med publikum. Da repertoaret besto av album som And Then Nothing Turned Itself Inside-Out, I Can Hear the Heart Beating as One, Condo Fucks, Electr-O-Pura og I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass for å nevne en brøkdel, så ble det rett og slett veldig lite å trekke for denne eventyrlige aftenen for nostalgikere, nyfrelste og fanatikere. Det ble snarere en konstantering av det faktum mange allerede visste, Yo La Tengo har i seg kraften og kunnskapen til å levere alt en konsert bør ha, og mer.

Gjennom hele musikkhistorien har band kommet og gått, noen av de har levert store debutplater, store enkeltspor eller fantastiske konserter. Svært få kan imidlertid matche den følelsen av noe så komplett som Yo La Tengo leverte over to hele timer på Cosmopolite denne søndagskvelden. Det var en feiring av deres eminente katalog som var til inspirasjon, frustrasjon og fascinasjon, men aller mest så var det et minne jeg tror mange av oss vil ha med oss resten av livet.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Watch - Vacuum

(Lizard)

Førsteklasses progrock som svinger fra det skjønneste og mest henrivende vakre til de mørkeste og mest skremmende understrømmene i følelsesregisteret.

Flere:

Serena Maneesh - Serena Maneesh
North Mississippi Allstars - 51 Phantom