Konsert: Tone Åse/Supersonic Rocketship

Dobbelkonsert på Trondheim Jazzfestival, Blæst, 29. mai 2007: Tone Åse/Bol og Supersonic Rocketship.

Improvisasjon som sjanger sto i fokus denne kvelden. Tone Åse leverte sin hovedfagseksamenskonsert og kvartetten Supersonic Rocketship avsluttet i et heidundranes tempo.

Vokalist Tone Åse har de siste årene vært både artist og lærer med Trondheim som base, og avsluttet tirsdag kveld sin hovedfagsoppgave ved NTNU, ved å gi en eksamenskonsert som en del av trioen Bol. Det var ikke direkte Bols konsert, men både Ståle Storløkken og Tor Haugerud var med på henholdsvis keyboards/elektronikk og trommer, de er de to siste medlemmene i trioen.

Åse selv vekslet mellom vokal og elektronikk. Det er jo ganske vanlig, særlig innen improvisert musikk, å ha en liten mikser eller laptop ved siden av seg i tillegg til sitt hovedinstrument, og det fine på denne konserten var hvordan det hele smeltet sammen. Åse sang og Storløkken trykte på tangenter, men det de gjorde med hvert sitt ekstrautstyr, ble et ekstra element i lydbildet.

Konsertens første halvdel var et strekk på en halvtime med helt frie tøyler, bortsett fra tekster av Rolf Jacobsen oversatt til engelsk. Neste del var to kortere låter med klarere melodi og struktur, skrevet av Åse. De er alle tre erfarne impromusikere som viste trygghet både individuelt og kollektivt, og jeg kan jo benytte anledningen til å gratulere Tone Åse med vel bestått eksamen.

Videre var det klart for den unge kvartetten Supersonic Rocketship, bestående av Jørgen Mathisen på saksofon, Even Hermansen på gitar, Ola Høyer på bass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer. Men selv om gjennomsnittsalderen i bandet ikke er særlig høy, er derimot kvaliteten nettopp det, og uttrykket velvoksent.

Det var med full overbevisning de fire musikerne veltet ut vrælende lyder i det grissgrendte lokalet. Hermansen er bandets rockalibi og dominerte nokså mye med tung vreng og sterk lyd, men viste stor ydmykhet overfor sine medkompanjonger og spilte på alle måter sammen med dem, ikke over dem.

Mathisen lirte sindig av seg både brutale utblåsninger og snedige fraser, og bandets yngstemann viste ettertrykkelig hvorfor han høster lovord fra stadig flere hold i musikk-Norge. At lignende saksofonister har vokst frem i løpet av de siste årene er tydelig, per i dag ligger uttrykket ganske nært mange av disse, og det er nok også derfor mange trekker referanser mot nettopp de mer etablerte musikerne. Mathisens ess i ermet er nemlig hvor han står akkurat nå og hvor han har mulighet til å komme, alderen tatt i betraktning. For oss i publikum er det bare å vente i spenning og se hva som vil skje, Mathisen har fremdeles en stund igjen på jazzlinja i Trondheim.

Knedal Andersen slo også godt fra seg bak trommene, som kanskje kan sies å være et bindeledd mellom Mathisens jazz og Hermansens rock. Moro var det uansett å høre den personlige blandingen av frijazztrommelyd og småskranglete rock. Bassist Høyer hørte vi på sin side nesten ikke noe til, dessverre druknet lyden av kontrabassen i kaoset skapt av de tre øvrige. Men dette er et problem man støter på også hos andre band innenfor sjangeren.

Selv om begge band gir lyd fra seg på forskjellige konserter og festivalet rundt om i landet, fremsto denne dobbeltkonserten kanskje som nok en hyllest til jazzlinja ved NTNU, men mer direkte at også Trondheim sitter på gode improvisasjonsmusikere.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo