Ekstranummer #58: Nostalgi i slengbuksas tidsalder II: Den norske retrobølgen på 70-tallet (2)

Post-slager, den nye vinen? Golden Cock-rock eller Eu de Vie-pop? Et nytt dykk i søttiåras retromani. Denne gang snuser vi bl.a på Gammalrock, gla’jazz og snøfteviser fra parafinlampas tid. Dette er andre del.

Første del finner du du HER.

En glad jazz
Mens 35-åringene i baby boomer-sjiktet gikk på dansekurs og lærte seg swing, rock, twist, bop, shake, bugg, Lindy Hop, hølligølli og The Fruit, var en parallell retrobølge under oppseiling. Den nye dillen hadde bakgrunn i at filmen Bonnie and Clyde (1968) fikk tjue og tredvetallets popmusikk på moten igjen. Den innflytelsesrike (når det gjelder vold på lerettet) men overvurderte filmen (den bærer dårlig ved gjensyn i dag, tilstrebet symbolistisk, innhul og “kunstnerisk” dvelende), initierte en hel bøtteballet av filmer med motiver fra depresjonens USA. En mengde dårligere (enn Bonnie and Clyde) og et halvt dusin bedre filmer skodd over samme lest fulgte i årene etter. Felles for de fleste var bruken av ragtime og honkytonk på musikksida. Feiende friske og hurtige rags på piano akkompagnerte bankrøveres ville flukt i T-Forder der gangsterne skjøt ut av vinduene med maskinpistoler (“kulesprøyter” i norsk oversettelse). Samtidskoloritten ble spikret i disse filmene ved at “Brother, can You Spare a Dime” ble spilt på fele mens kameraet panorerte over nedslitte bygninger mens magre og tannlause typer i kjeledress lusket forbi og en bunt tubleweed rullet av gårde i vinden.

Det var som særlig i form av lavpris-LP’er at samleplater med rags og honkytonk skiftet hender i milliontall. Mange ble importert til Norge og utgjør ennå i dag et markant innslag i bruktbutikkenes tikronersbinger og loppemarkedenes leftovers. I dag virker det temmelig fjernt at denne nokså arkaiske popmusikkformen fra 20 og 30-tallet gjorde furore i quadrofoniens tiår. Men hei, dette foregikk samtidig som Ernst Rolf (død 1932) danket ut Ulf Lundell på svenske hit-lister.

Ragtime var en av jazzmusikkens røtter, og veien var på syttitallet kort til en fullskala nylansering av den enkle og likeframme jazzen fra gullalderen, altså New Orleans og Kansas City på 20-tallet. Det var helt logisk, liksom. Dette var den enkle, melodibaserte jazzen, den som regjerte før bebop og frijazz, altså “gammaljazz” som “vanlige folk” kunne forstå. Og glede seg over.

Innviklingen i musikkformen jazz hadde særlig skutt fart på 50 og 60-tallet. Hvem, utenom en liten lyttende elite, klarte å stikke hull på John Coltranes OM eller norske utgivelser som Min Bul og Finnerud Trio? Dette var gresselig pling-plong og angstmusikk som godtfolk holdt seg langt unna. Hvor var det blitt av Øivind Berghs Salongorkester? Forklaringen på jazzens manglende breddeappell var nok - akk! - å finne i musikken selv, dens innadvendte, ekskluderende karakter. Genial men smal.

Den nye populariteten for gammel jazz, med korte låter, nynnbare melodilinjer og optimistiske stemninger, førte til et skisme i jazzresepsjonen. Den improvisasjonsbaserte frijazzen ble høyformen, “Gla’jazzen” den deklasserte populærutgaven. Snart gjorde glad jazz seg gjeldende på VG-lista og delte rampelyset med Book-Jenssen og New Jordal Swingers i NRK’s lørdagsunderholdning.

Gjennombruddet i platesalget sto LP’en Happy Jazz med Ytre Suløen for, utgitt 1974. New Orleans-jazzens glade rytmer og oppkvikkende melodiganger satt som et skudd mot de dystre gespenster som hjemsøkte velferdsstaten: Dyrtid, inflasjon, rivninger by - land, fraflytningsspøkelset, oljekrise... LP-omslaget til Happy Jazz forestilte et smilende blomsterbarn som legger hodet i kosevinkel, lukker øynene og ny-y-y-yter tonene fra bestemors sveivegrammofon. Tidas trøst var å finne i den knitrende lyden av fortidas enkle, ukompliserte og glade musikk. Budskapet var klart: Veldig mye var, tross alt, bedre før.

I rask rekkefølge ble det utgitt et par dusin old style jazz-LP’er. Betegnelsen “Gla’jazz” festet seg fort og lød ikke nedsettende annet enn i frijazzfeinschmeckernes munn. I engere kretser ble betegnelsen gitt en negativ valør, en nedsettende karakteristikk på musikken som fortrengte “seriøse” jazzverker fra plateselskapenes repertoar og konsertarrangørenes programmer. Gla’jazz var sikker programmering, Finnerud Trio ble henvist til studentkroa. Kunstnerisk ambisiøse norske jazznavn rømte til Sverige (Egil “Bop” Johansen) eller Tyskland. “Bop” medvirket på dusinvis av svenske jazzplater gjennom syttitallet, mens Garbarek, Rypdal, og Arild Andersen utga en lang rekke LP på Manfred Eichers kjente etikett ECM. Selv om mange av ECM-platene ble innspilt i norske lydstudio, var det fra sitt tyske “eksil” særlig Garbarek bygget sitt rennome. Han kom med en til to LP i året på ECM, deltok i diverse ensembler som utga plater og bygget i løpet av søttiåra den mest imponerende back katalog noen norsk jazzutøver hadde maktet til da.

Gla’jazzen ble fort en klisje. Den ble assosiert med dampbåter, veteranbiler, ompamusikk i offentlige paviljonger, sjamisglass, damer oppspjåket i tyll og krinoliner, småbrisne herrer i sjakett og sigaretter med munnstykke. Klisje nummer en ble “jazzparader”, kopiert etter opptrinnet som åpner karnevalet i New Orleans. Fenomenet var like unorsk som det ble komisk i norsk tapning. Såkalte “jazzbestemødre”, kledd i tjuetallets “flapper”-mote, oppstaset med morohatter og små paraplyer, vraltet med eksalterte ansiktsuttrykk nedover hovedgatene i jazzfestivalbyene med et ompaorkester hakk i hælene. Snart fikk man importert autentiske jazzgubber fra “Nu’ålins”, syltynne, tannlause negere på åtti år dresset opp i fem nummer for store Chaplin-kostymer og bulkete flosshatter. Disse ekte vare-typene blåste i trompeter og trekkbasuner mens sjampiseksalterte jazzbestemødre vrikket på skinkene og brakk skohæler i ujamnt asfalterte bygater.
Fenomenet har vist seg seiglivet, og arrangeres årlig under både Oslos og Moldes jazzfestivaler. Etter hvert ble offisiøse størrelser som ordførere og rikspolitikere dratt inn i pinlighetene. Mang en pompøs politisk størrelse, som Bondevik, har i årenes løp blamert seg med stiv og keitete “spontanitet”, usynkrone hoftevrikk og skinkeristing i norske jazzparader. Synd ikke Europarådet arrangerer jazzparade, så hadde vi hatt fornøyelsen av å se Thorbjørn Jagland dumme seg ut og rasle med hedersmedaljene i et ulidelig fesjå, år etter år.

Oslo forsøkte seg forresten med et ekte karneval på åttitallet, kopiert ikke etter New Orleans, men sjølveste Rio de Janeiro. Dessverre er ikke dagens jazzparader preget av den høye alkoholfaktoren som gjorde Oslo Karneval til slike uforglemmelige tilstelninger.

Siden gla’jazzen var musikk som fenget litt eldre publikum enn gammalrock-fansen, ble staffasjen rundt musikken seende annerledes ut. Framveksten av årvisse jazzfestivaler skjedde i symbiose med gla’jazzbølgen, og musikkformen representerte lenge et fyldig innslag ved slike arrangementer (under den mer “classy” rubrikken Trad’jazz). Andre utvekster var “Jazz Weekends” ved hoteller og “Jazzcruise” med turistbåter. Gla’jazz var mer mondent enn mye annen mimremusikk og ble assosiert med middelklasse, helgebohemer, voksne soignerte mennesker, drikkevare med trykt etikett (motsatt folkedypets hang til hjemmebrent og smuglersprit), mentolsigaretter, pene og gammelmodige klær med moderne “raffe” snitt, båtliv og hytte i skjærgården. Gla’jazz ble mimremusikk for de etablerte mellomlagene og folk i frie yrker, ansvarlige samfunnsstøtter som var litt “sprø og gærne” i helgene. Dette var ukompliserte underholdningstoner for funksjonærer, selvstendig næringsdrivende, leger, tannleger, advokater, rektorer og jurister. Gla’jazzen ble også assosiert med sommer,med fritid, paviljongpils og borgere i sin andre ungdom. Plateomslagene gjenspeiler dette, med bilder av band på båtdekk, pent antrukne mennesker, svaberg, god stemning.

Den glade jazzen ble den midlere middelklassens fritidsmusikk, ellers i året lyttet man kanskje til kammermusikk eller hi-fi-samlinger fra Reader’s Digest. Den fordomsfulleste karikaturen av en sommerens gla’jazz-liebhaber var overlegen som i vinterhalvåret hadde abonnement i Filharmonien og lyttet til Light Classical-samlinger over en Whisky i den arkitekttegnede villaen på Nordberg.

Salget av gla’jazz-plater var godt, om ikke akkurat i samme størrelsesorden som gammalrocken. Poenget er at Gla’jazz var den norske jazzen som solgte. Såpass mange titler ble utgitt at genren helt overskygget den ambisiøse kunstjazzens frambringelser. Jazzen slapp lettere til i NRK enn rocken, men det er betegnende at mens gla’jazzen ble en del av underholdningstilbudet i fjernsynet, måtte kunstjazzen trøste seg med radioen. Mot slutten av 70-åra var bølgen på hell, og et krafttak ble tatt for resten av jazzfeltet med etableringene av plateselskaper som Hot Club, Gemini og Odin. “Hot” og Django-jazzens popularitet erstattet New Orleans-”monopolet” innen lett jazz, og en rekke begavede utøvere sto fram. Det løsnet i det hele tatt for spennende og nyskapende norsk jazz i platemarkedet utover i åttiåra, men det er en annen historie.

Retrojazzen var, uansett holdning til det ofte uglesette gla’jazz-fenomenet, et merkbart innslag i søttiåras omfattende retromani. Musikken var jo temmelig harmløs og kunne slik sett breie seg i NRK uten å risikere religiøse eller politiske skittstormer. Rent sosialt bidro musikkformen til å lydlegge arenaer som restauranter, kafeer, spisesteder, hotellobbyer og helgemoroer for hele familien. På alle tenkelige steder kunne man møte små, lokale gla’jazz-ensembler som ompet løs på “When The Saints go Marching in”, mens kelnere svirret til og fra, glass klirret, barn slafset soft ice og tidas tunge, mørke blomstermønstrede tapeter gjorde sitt beste for å stjele lyset fra Osram-rørene i armaturkassene oppunder taket i stint røykfylte lokaler. Gla’jazz ble i noen år på 70-tallet soundtrack’et til så mange av livets små øyeblikk, alle møtene som kvikner sånn opp mens de utspiller seg, men som raskt faller i glemmeboka. Unntatt noen få, som gløder livet ut.

Hardcore mimring
To av syttitallets absolutt mest mestselgende artister het Helge Borglund og Rita Engebretsen. Dette radarparet pushet i løpet av tiåret, og litt utover i åttiåra, over en million LP! Hvem?? - spør du. Borglund? Engebretsen? Navnene utløser muligens ingen gjenkjennelse hos folk født etter 1970-75, og får ikke akkurat nakkehårene til å reise seg hos folk som likte rock og rytmisk popmusikk på 70-tallet heller. Så hva var det da disse to holdt på med, som gjennom flittige fjernsynsopptredener, enda flittigere turnering og galopperende platesalg sto bak en av tiårets bona fide norske popsuksesser?

Jo, de utga nyinnspillinger av hundre år gamle skillingsviser og kolportasjediktning funnet i nederste glemmeskuff i poesiens lønnkammer. Det hele begynte i 1974 som et “tilbake til kildene”-prosjekt, et ønske om å skape ny oppmerksomhet rundt en nedstøvet kulturskatt. At de traff tidas tendens, midt i nostalgibølgen, var katalysatoren for Frem fra Glemselens enorme framgang.

Den første LP’en var utstyrt, som resten av serien (20 i tallet), med fyldige liner-notes der hver enkelte folkelige vise fra skillingstrykkets tid ble satt inn i en historisk og litterær sammenheng. Tekstene til sangene fulgte også med og gjorde platene særlig egnet til allsang og mimresammenkomster. Borglund, født på Hamar i 1945, var oppriktig interessert i den folkelige skreppekar- og kolportørdiktningen og hadde en kulturhistorisk forståelse av stoffet. I tillegg var han og makkeren Rita Engebretsen glimrende formidlere som serverte de gamle sangene i varsomt moderniserte utgaver. De moderne arrangementene var tidsriktig “nyenkle”, sobert tilpasset originalene og kledde materialet perfekt. Borglund/Engebretsens framføring var respektfull, varm og dempet, en vellykket transplantasjon av et anakronistisk materiale. Dessuten manet de med denne nyplantingen av gammelt produkt til å elevere, opphøye stoffet, heve det fra sine frynsete firesiders attenhundretallstrykk inn i syttiåras “sensibilitet” for avlagte kulturuttrykk. At prosjektet fikk så eventyrlig framgang overrasket mange i samtida. Førti år etter er det lettere å se at Frem fra Glemselen var et uttrykk for tidsånden.

I det nostalgipregede samtidsklimaet ble skillingstrykkenes revival selvsagt godt mottatt. Utgivelsen av den første Frem fra Glemselen-LP’en sammenfalt med en fornyet interesse for eldre norsk folkelesning og triviallitteratur (mer om denne i et senere kapittel) og et fokus på formuttrykkene i den folkelige underholdningen generelt. Borglund/Engebretsen kom tidlig med i NRK (bl.a i “Huskestua”) og fikk mye vennlig omtale. All metatilnærming til tross, en utgivelse som i utgangspunktet kunne tenkes relativt smal og beregnet på spesielt interesserte hardcore-mimrere, slo ned som et lyn fra klar himmel i en befolkning overmodnet i lengsel etter autentisk mimremusikk. Frem fra Glemselen ble musikkens svar på tidas innredningsmoter som mangletrær, slagbenker, grove furubord og lutede saltkar. Platene solgte som nybakt grislebrød og radarparet bak den første plata fra 1974 fulgte opp med den ene nye LP’en etter den andre.

Det var “folk flest” som kjøpte platene. Dette var ikke folkemusikkplater beregnet på en lite og lukket tradisjonsbærende elite, men bred underholdning der lavkultur ble gitt en respektfull og meningsdannende dandering. Platene ble intenst lyttet til, sunget med til og forstått. De gamle sentimentale visene om kjærlighet, håpløs kjærlighet, smerte og død traff folk hjemme, særlig den kvinnelige del av befolkningen som var flasket opp på populærfiksjon der de samme temaene er bestandige størrelser.
En dominerende del av lytter og brukerskaren var såkalt “godt voksne” damer (man spør som kjent ikke etter en dames alder): Husmødre, arbeidersker, sydamer, pensjonister, bonde, fisker og småbrukerkoner. Mange av de gamle skillingsvisene var sørgmodige og/eller bloddryppende affærer, sensasjonssøkende øyeblikksdiktning basert på aktuelle nyhetssaker anno dazumal, mord, sjalusi og affekthandlinger.

I Borglund og Engebretsens tapning ble disse “historiene fra virkeligheten” (for å holde oss til et uttrykk fra den kulørte ukepresse) anno 1950-1900 til tidløse sørgmodigheter kledd i smakfulle musikalske arrangementer. Godtfolk levde seg helt og holdent inn i sangene og gråt med foran platespilleren. Ukebladene opprettet egne skillingsvisespalter, avisene trykket gamle skillingstrykk som fyllstoff og en rekke trykte medier oppfordret leserne til å sende inn gamle tekster som kanskje lå bortgjemt på loft eller i kommoder.

Frem Fra Glemselen bidro også til kassettmediets gjennombrudd som fysisk lagringsformat for musikk i Norge. Vi kan stoppe litt opp ved disse nye plastbeholderne med teip inni som ble så populære på syttitallet. I løpet av tiåret tok kassettene helt innersvingen på LP’ene rent salgsmessig. Dette var særlig utslagsgivende for salget av musikk med bred folkelig appell, som kristen, gammeldans, slagere, “Treff“-plater, pop og allehånde light music. LP-plata ble gradvis et høymedium for klassisk, jazz, lydfreaks, samlere, rockere og folk med kriterier for hvordan musikken skulle lyde. Den jevne mann eller ungdom i gata ga blanke blaffen i desibel og utskilling og konsentrerte seg om festen til helga. Det var nettopp i slike sammenhenger at kassettspilleren kom til sin rett. Kassettene var praktiske og mulighetene nær sagt uendelige. De bærbare og batteridrevne spillerne med innebygd høyttaler kom i en rekke formater og modeller og kunne fraktes med overalt. En musikkassett (MC) tålte dessuten mye mer juling enn de digre, flate og sensitive LP-platene. Ungdommen grep formatet begjærlig, kassettene gjorde musikken til “deres” generasjonsdefinerende uttrykk mer enn noen gang. Midt på syttitallet spådde mange bransjefolk og detaljister i faghandelen LP-platas snarlige undergang og et kommende kassettenes herredømme. LP-platene ville bli et nisjeformat for klassisk-liebhabere og Jazzhuer, ble det hevdet. Slik kunne det da også se ut som om det kom til å gå, hvis man entret en vanlig norsk platebutikk i årene etter 1975: Opptil to tredjedeler av arealet var viet de særegne låsbare kassett-rackene som hang og blarket som omvendte snøskuffet langs veggene. LP-disken var gjerne forvist til den mørke kroken innerst i lokalet.

Kassetten demokratiserte musikken i Norge i løpet av 70-åra på en måte LP-plata aldri klarte. LP er i dag det fetisjerte formatet, “den nye strømminga”, men var gjennom mesteparten av sin eksistens truet av konkurrerende formater. Grovt sett ser den røde tråden i de fysiske spredningsmedienes historie slik ut: Først voksruller, så 78-plata, siden vinylplater, 8-Track, kassetter og CD. LP-plata kvalifiserer riktignok til å betegnes som et massemedium i Norge på syttitallet, men det dominerende lagrings, sprednings og salgsformatet var de blant platesamlerne så uglesette kassettene. Det geniale (for platebransjen) med kassetter var at de brøt igjennom “aldersmuren” og kittet igjen mye av generasjons og teknologikløfta LP’ene hadde åpnet. Godt voksne folk i alminnelighet kjøpte seg aldri dyre platespillere med forsterkerenheter og separate høytalere. Når 78-plata ble faset ut på slutten av femtitallet, gikk svært, svært mange aldri til den betydelige investeringen det var å anskaffe seg LP-spiller. Man lyttet på radio i stedet eller kjøpte seg båndopptager og lagde egne innspillinger av musikk fra radioapparatet.

Når kassettspilleren ble allemannseie på syttitallet tok mange opp igjen vanen med å kjøpe musikk etter et langt avbrekk. I mellomtiden hadde mange av “78-generasjonen” fått voksne barn som ville glede de gamle med en kassettspiller og et par teiper med deres ungdomstids musikk, litt Grythe eller Book’en. Kassettene var enkle og slitesterke og mer egnet som bruksgjenstander enn LP. Mange musikkjøpere enset ikke LP i det hele tatt og betraktet formatet som upraktisk og overflødig, en slags “Rolls Royce-utgaver” av just den samme musikken som fantes på kassett. Mange såkalt vanlige folk hoppet derfor over et par teknologiske mellomstadier, hvorav LP var det ene, og gikk direkte fra 78-plate til kassett (8-Track eller MC).

Det sier seg sjøl at dette handlet om folk som var blitt godt voksne (45-50 pluss) ved søttiåras begynnelse og som nettopp utgjorde målgruppa for retrogenrene som blomstret opp: Gammaldans, bedehus, slager, gla’jazz. Overveldende mengder Husker Du-plater, trekkspillkavalkader og nettopp Frem fra Glemselen ble solgt som kassetter. Kan hende så mye som 70% av totalomsetningen for denne typen musikalsk adspredning gikk over disk som kassetter, mens LP-platene sto sterkest blant jazz, klassisk og rock-folket. Innen de musikalske “høyformene” opprettholdt LP et tilnærmet monopol, særlig i klassiskmarkedet, hvor teip rett og slett didn’t cut the fish. Platesamlere med lang fartstid på loppemarkeder og i bruktsjapper kan bekrefte dette bildet: Hauger med Arnt Haugen (trekkspill), Frem fra Glemselen og alskens slagerkavalkader ligger hulter til bulter i markedenes velfylte bananesker med gamle kassetter. I LP-bingene er det derimot lengre mellom dem, selv om de er godt representert der også. Det som allikevel utgjør tyngden av LP-plater i andrehåndsleddet er stereoteknologisk og middelklassevennlig underholdningsmusikk som James Last, lette klassikere, klassisk på kjente merker som Deutche Grammofon, pop og rock fra de ti øverste plassene på VG-lista og en annen farsott fra 70-tallet: Billige import-LP med soft og iørefallende countrymusikk.

Se der danser bestefar
De eldre lyttergruppene som følte seg fremmedgjort av rocken og den rytmiske popmusikken gjorde altså comeback som musikkjøpere med kassetteknologien. At det ble et sammenfall mellom kassettenes komme og et kraftig nostalgisk strømdrag i kulturen bidro til å alminneliggjøre kassettene utover ungdommens høyst praktiske anvendelse av mediet (festbruk, kopiering, mixtapes etc). Retrobølgen åpnet opp for et alderssegment som viste seg å være et utappet marked som platebransjen begjærlig strakk seg etter. Når man senere klarte å skusle bort dette publikummet etter først å ha erobret det, må blamasjen først og fremst tilskrives bransjen sjøl. Fra slutten av sytti og innover i åttiåra inntrådte et generasjonsskifte i norsk platebransje som også førte med seg en helt annen mentalitet. Alt som appellerte til “fossilene” ble nå vist ut bakdøra sammen med de gamle sjefene selv. Symboltung i så måte ble Arne Bendiksens famøse konkurs tidlig på åttitallet. Med Bendiksen og en annen produsent av musikk for alle aldersgrupper, Talent ute av dansen, ble fokuset satt mot det nye. Bare det nye. En iherdig febril søken etter det nyeste nye for et stadig mer kjøpesterkt ungdomspublikum ble selve bransjemantraet på åttitallet. Jakten på tenåringskundene eliminerte hele grupper av potensielt langt mer kjøpesterke eldre konsumenter. Talløse lanseringer av infantile “popstjerner” ble platebransjens nye ansikt utad. Synthdrapert lobotomipop framført av nittenåringer med blekede hockeysveiser og tykke lag antikvisekrem smørt utover kinnene paraderte over popbladenes forsider. Det ble en epoke for en-hitsvidundere og høy sigarføring i platebransjen.

I dag er det flere som synes åttitallet var flaue greier, med all hybris, narraktighet og de latterlige positurene som “utmerket” den tilsynelatende uovervinnelige platebransjen for 25-30 år siden. Men det var i Norge som ellers i den vestlige verden, det skulle være ungdom for alle penga. Det innebygde paradoks i bransjens prioriteringer på åttitallet ligger selvsagt i hvordan de lykkes i å skyve store kjøpegrupper fra seg. Hvis man ikke utgir musikk for folk over 26, blir det vanskelig å selge musikk til folk over 26. Potensialet som lå i de eldre uttrykkene, den gamle musikkens slitestyrke, var blitt demonstrert til fulle på syttitallet. Publikums interesse ble da også demonstrert med styrke midt på åttitallet - uten at bransjen gadd ta notis. Episoden er talende. I 1985, da Jens Book-Jenssen hadde en megahit med “Det er lov å være bli’”, radiospilt inntil det enerverende, så ikke platebransjen sitt snitt til å følge opp suksessen. Der i gården var man mer opptatt med kommende stjerner som Aina, Bo, Make up…Your Mind, og Mia. Ikke nok med det. Fem år senere, våren 1990, da alle hadde glemt Aina og Bo, ble Book’en-låta relansert og ble faktisk enda mer populær enn første gang! I 1985 måtte Book’en se seg slått av a-ha på hitlistene. Bare et halvt tiår senere var a-ha allerede yesterday’s news og måtte se seg skammelig slått av åttiåringen Book-Jenssen i radiospilling. Til etterretning nevnes her at Book’en debuterte på plate i 1933!

I neste del: Gammaldans, groovy bedehus, grisevitser på nynorsk og AKP(m-l). Alt dette i en og samme kladeis. Bare på groove.no!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo