Roskilde 2009: Skuffelser

Roskilde har heldigvis flere høydepunkter enn skuffelser, men noen skuffelser ble litt for tunge å bære for grooves journalister.

Foto: Chris Erlbeck

HJALTALIN

Lovordene har flagret om dette islandske popensemblet over lengre tid nå, uten at jeg selv har fått sjekket de ordentlig ut. På Roskilde passet det seg endelig slik. Eller, det skulle vise seg å bli en opplevelse av variabel kvalitet.

Hjaltalin har absolutt noe flott på gang med tanke på knallcatchy powerpop-partier, men ødelegger det gang på gang med mugne forsøk på å være arty og fancy, og det passer svært sjeldent inn. Det hjelper heller ikke å ha en frontfigur som fremstår unødvendig arrogant. Resten av bandet er for all del sjarmerende som bare det, men det var lite som stemte på Pavilion denne gangen.

ØR

ISIS

Når jeg for andre gang på kort tid føles som jeg tar rødpennen fatt og skriver om Isis, så er det sannelig nedgangstider. Bandet som står bak et par av de mest fantastiske skivene dette tiåret.

Men problemene med den ferske skiva, Wavering Radiant, ble dessverre i stor grad overført til liveshowet til Isis. For mye vokal og for lite av den stemningsfulle post-metallen de har levert fra før av. De fremstår i flere av disse vokalfylte partiene som et hvilket som helst band, og det er komplett umulig for meg å ikke miste motivasjon fullstendig.

Det kom selvfølgelig et par godbiter fra både Oceanic og Panopticon, men det blir en mager trøst når resten av konserten gir en følelse av vemod og skuffelse. Forhåpentligvis innser de snart at Wavering Radiant ikke er noe særlig, og dropper hele skiva fra fremtidige livesett. Det er nå lov å drømme i alle fall.

ØR

THE MARS VOLTA

Lyden på en konsert er som oftest alfa og omega, og akkurat der gikk The Mars Volta i baret under konserten på Roskilde; de spilte rett og slett alt for høyt og skjærende til at publikum kunne nyte deres i utgangspunktet riktig så fantastiske progrock.

Innstatsen til Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodriquez-Lopez var det ingen som helst grunn til å kritisere. Bixler-Zavala var høyt og lavt og ristet på hodet slik at det umulig kan være gjemt noen hemmelige gjenstander i den enorme afromanken hans, og at buksene ikke spjæret i diverse krumspring, er fremdeles et stort mysterium. Dessverre var dette langt fra nok til å redde totalopplevelsen.

Konserten fremstod som et skrikende sammensurium av lyd hvor det tenderte til feedback på vokalen, og hvor gitarene havnet i en diskantgrøt uten muligheter for å dra ut elementene i låtene, med mindre en kjente til hver eneste tone i oppbygningen. Da hjelper det også lite at The Mars Volta serverte både nytt og gammelt. Perler som blant annet The Widow og Roulette Dares fikk heller aldri den behandlingen de så ærlig hadde fortjent fra lydmannen.

Hadde det vært litt mer kontroll og balanse på det som kom ut av høyttalerne hadde nok denne konserten - etter alle solemerker - blitt akkurat så fantastisk som en kunne tillatt seg å håpe på.

IG

MARNIE STERN

Marnie Stern har fått mye oppmerksomhet for sitt nye album; This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That. Hvis konserten på Roskilde på torsdag was IT, så er det nok en del ting i denne verden som har gått meg hus forbi.

Ikke bare var bandet ca et kvarter forsinket, det viste seg også at hovedpersonen var langt fra i sine fulle fem. Til å begynne med var det, i riktig Marnie-ånd, på en måte litt sjarmerende at alt ikke satt helt som det skulle, men etter hvert ble det en mer og mer pinelig fadese. Marnie spilte feil, Marnie begynte på feil sang og måtte stoppes av bassisten, og Marnie sang surt. Midtveis måtte trommis Zach Hill (fra Hella) og bassisten ta et møte på siden av scenen mens Marnie frenetisk prøvde å få kontroll på tappingen sin, det hele endte med at Hill ristet tydelig på hodet.

Heldigvis finnes det lyspunkter i verden selv om man tror man er i helvete, og dette lyspunktet heter Zack Hill. Det var rett og slette en fryd å følge med på trommespillingen hans. Marnie - derimot, hadde man til slutt ikke så mye til overs for.

IG

SLIPKNOT

Slipknot inntok Orange Scene klokken ti lørdag kveld, og nesten nøyaktig samtidig kom det en kald vind med noen fryktingytende skyer inn fra venstre. Om dette kan settes i sammenheng, eller bare skal tolkes som ren tilfeldighet skal jeg overlate til dommedagseksperter å bedømme.

Nå har Slipknot fått mye tyn for lyden på konsertene sine i det siste, og Roskilde var intet unntak. Tidvis var gitarene knapt hørbare og bassen var litt i overkant flakkende. Ellers leverte Slipknot egentlig et solid show som må ha inneholdt litervis med flybensin. Varmen fra pyroeffektene sleikte selv publikum utenfor pit´en i ansiktet, mens godlåt på godlåt avløste hverandre. Tidvis var også stemmen til Corey Taylor fraværende, men det kunne man ikke anklage lydmannen for - «skylden» lå utelukkende på et publikum som rett og slett overdøvde vokalen på blant annet Wait And Bleed.

Under Spit it Out forsøkte Slipknot iherdig å få til en effekt tilsvarende å spytte ut publikum. Taylor ba en nesten fullsatt Orange Scene som rommer opptil 60 000, om å sette seg ned, for så å unisont sprette opp igjen på kommando fra scenen. Og det virket, ikke bare spratt publikum opp, de benyttet også anledningen til å spurte fremover og på den måten hylle et band som definitivt trakk et større og mer engasjert publikum enn NIN gjorde dagen før.

Allikevel skal det sies at publikum hadde mer energi enn Slipknot, og personlig hadde jeg nok ventet meg mer av et band av deres kaliber. Skuffende er det også at de ennå ikke har fått has på lyden.

IG

Se bildeserie fra festivalen her. Les om de norske artistene på Roskilde i egen artikkel. Høydepunktene finner du også i egen artikkel.


comments powered by Disqus

 



2009-07-12Kjipt at Marnie ikke overbeviste

Konserten på Mono var i alle fall helt knall, det er mulig det sceneformatet passer bedre.

2009-07-13Hjaltalin

Synd at Hjaltalin ikke leverte som de pleier. Har sett dem flere ganger, og de har vært like fordømt bra hver gang! Et band det er vanskelig å unngå å smile bredt av.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo