Intervju: Beach House

Baltimore-duoen Beach House legger i disse dager Europa for sine føtter, etter hele tre stoppesteder i Norge. groove var så heldig å få til et intervju med den omreisende gruppen, i et blomsterbed like utenfor Oslo politistasjon.

Da jeg og fotograf Haaland skulle møte Beach House på avtalt tidspunkt og sted var de naturligvis noe forsinket. Og når de endelig kom ut fra soundcheck hadde de mistet passet sitt så vi måtte på politistasjonen for å få et midlertidig bevis for at de i det hele tatt skulle komme seg videre. Vi travet derfor gjennom Oslo sentrum med full bagasje og strålende sol, stemningen var allikevel svært leken selv om tour manager Mark virket noe stresset over hvor avslappet Victoria og Alex virket over situasjonen. Omsider fremme på politistasjonen besluttet vi å splitte oss opp for å spare tid, Rockefeller-crewet hadde tidsfestet gruppens opptreden klokken 22.00 og tiden var i ferd med å løpe fullstendig ut for de to svært trøtte og turnerende menneskene. Jeg fikk allikevel dratt Victoria til sides og plassert henne i et blomsterbed ved Sentrum Scene, vel vitende om at hun syntes det var komfortabelt begynte jeg å fyre løs mine forberedte spørsmål:

Tor: Dette er deres første besøk i Norge, og dere gjør i alt tre gigs. Det er ganske imponerende for et nyetablert band i Europa. Hvordan ble konserten i Bergen mottatt?

Victoria: Nei, du vet vi er ute på turné og da prøver vi å gjøre det meste ut av de landene vi besøker. Å reise på denne måten kan være veldig spennende og inspirerende, og Hulen er virkelig et flott sted å spille konsert. Folk som møtte opp der var vennligsinnede, og jeg tror det var mennesker som virkelig likte musikken våres, at det var derfor de var der, og ikke fordi at de trodde det var veldig kult eller noe. Hulen har en slags umiddelbarhet i seg, en spontanitet som gjør at man liksom aldri vet helt hva eller hvordan ting vil utløpe, det liker jeg.

Tor: Dere har en ganske lang turnéliste foran dere, hvor noen av konsertene er rene gavepakker for musikkelskere, blant annet sammen med Fleet Foxes og Cat Power. Hvordan er det å være på turné med så spennende artister; det må da være veldig inspirerende?

Victoria: Vi skal vel bare gjøre én gig med Cat Power om jeg husker rett, i London, men Fleet Foxes er vi godt kjent med helt fra tiden før de ble signet på Sub Pop. De har hatt en god undergrunnsbuzz ganske lenge i statene. Vi har samme plateselskap i Europa gjennom Bella Union og det er vel i grunn bakgrunnen for at vi turnerer sammen. Veldig hyggelige karer forøvrig, og det skal bli spennende å reise ut på tur med de. Har hørt en del på den siste plata deres og den er svært god, så vi regner med å bli godt mottatt i alle fall, det er fordelen med å reise rundt med så gode artister. Man vet liksom at de leverer varene.

Tor: Hm... ja, jeg ville definitivt møtt opp til noe slikt! En ting som jeg tenker en del på når jeg hører på deres musikk er hvordan den er utformet. Blant annet ser jeg av MySpace-siden at dere beskriver musikken som "Visual – Visual – Visual" og i et intervju Alex gjorde med tysk Television beskrev han musikken deres som skapt for mennesker som "ikke så på tv" – på tv - get it?

Victoria: AAAAAH ALEX! Iblant ønsker han å formidle et budskap så utilgjengelig at ingen forstår hva han snakker om i det hele tatt. Han burde jo vært her og svart på dette selv, men jeg tror han må ha ment noe slik som at vår musikk ikke er like umiddelbar som mye på tv kan være, den er ikke like tilgjengelig; den krever at man tar seg tid til den. Samtidig som mange kicker på musikken som helhet fordi det er deres greie liksom, men jeg tviler på vi noen gang kommer til å bli et MTV band i den forstand. Det er også greia med det her "Visual – Visual – Visual" jeg satte det opp der på MySpace-himmelen for å ironisere litt over hele greia, for MySpace er i seg selv så tåpelig navlebeskuende; man skal liksom putte opp alt i så forståelige og tilgjengelige rammer at hvem som helst skal vite alt om deg bare ved noen enkle tastetrykk. Jeg tror ikke helt på det for å være ærlig.

- På den annen side er jo vår musikk nettopp visuell, vi vil veldig gjerne at det skal være rom for å fortolke musikken vår i den retning som passer lytteren.

Tor: Ja, i min anmeldelse skapte jeg et visuelt inntrykk av at dere satt i kjelleren på en gammel kirke og inhalerte røkelser mens dere spilte og sang for full hals

Victoria: Ja, der ser du. Det handler mye om det, subjektiviteten i hva man hører. Men i kjelleren på kirka, det likte jeg, for i en kirke ville gjort platen mer sakral, mer religiøs, når man er under kirken er man på en måte mer for alle. Kanskje det er nettopp under kirken alt det andre som ikke religionen slipper til har grobunn, det er liksom der nede ting er

Nå kommer Alex slentrende bort til oss, og Victoria mister fullstendig fokus. I stedet morer hun seg med å spotte Alex som en gammel hippie, som politiet egentlig ville bure inne, og hun virker nesten overrasket over at han slapp ut i det hele tatt. Jeg prøver å virke halvseriøs og vi snakker litt om politiet i statene, politiet i Norge og samfunnet med de frie borgerne.

Selv om Alex er kommet med i intervjuet skravler Victoria som en foss, slik forløper i stor grad resten av intervjuet seg også. Det eneste Alex sier er "Hi I'm Alex" og det for tredje gang.

Tor: Hvem eller hva vil du si har påvirket musikken og låtskrivingen deres?

Victoria: For å gjøre det svaret så kort som mulig så vil jeg i grunn si alt. Det handler egentlig ikke om enkeltpersoner, eller enkeltopplevelser. Konteksten i musikkens verden er fri, og jeg lar meg påvirke av alt. Vi har vært på en 8 timer lang togreise fra Bergen til Oslo i dag, i morgen har jeg bursdag og vi skal til Stavanger. Det i seg selv er en historie. Togreisen over hit var ganske heftig visuell, og Norge tar meg virkelig med storm med sine naturlandskaper; alt virker fredelig, nesten litt drømmende. Det minner litt om Baltimore som i stor grad er en søvnig by. Interessant er det imidlertid å turnere slik vi gjør, for hver dag er en ny by, nye opplevelser, nye reiser, vi er virkelig heldige. Før vi spilte på Explosions in the Skys All Tomorrow's Parties i England i vår hadde vi ikke vært utenfor statene og spilt. Det er nesten utrolig hvor mye man mister på å ikke ta verden til seg på denne måten, så vi er lykkelige for all inspirasjon vi kan få.

Tor: Klassisk journalistspørsmål det der ja, regnet med dere hadde hørt den før. Uansett, et annet tema som opptar meg i disse dager er hvordan "the alternative is the new mainstream" noe man kan se på det utallet av grupper som får stemplet som "indie" eller "undergrunn" og selger bøttevis med plater; hva tenker dere som et "undergrunnsband" om slike stempler, og utviklingen av musikalske trender?

Victoria: Det er jo veldig interessant da, Alex, du engasjerer deg jo en del i det?

Alex (flakker med blikket): Vel, det handler vel mer om et totalt bilde av musikkhistorien slik jeg ser det. Man kan se slike trender avveksle hverandre opp gjennom årene. Noe må jo stå for det å være mainstream også, og da er ofte undergrunnen noe ganske annet. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er så mye mer utilgjengelig at det er vanskeligere å forstå, jeg tror bare det musikalske uttrykket som favnes innenfor mainstream er i stadig utvikling, det er ikke alltid like stor plass for simple popballader eller boyband, i hvert fall ikke til enhver tid, man blir lei de og liksom. Så dukker de opp igjen før eller senere. Indierocken har vel klart å karre seg opp til denne posisjonen, og jeg tror det er med på å gjøre den kommersielle musikkscenen mer eksperimentell. Du kan se mye rare ting få kommersiell appell som for 10 år siden aldri ville solgt ei plate til enkelte deler av musikkpublikumet, men jeg tror ikke indierocken må være undergrunn for å ha kredibilitet og utviklingsmuligheter. De som er undergrunn vil alltid være undergrunn i seg selv på sitt nivå, det er del av systemet, som du kan se på alle genrer; hiphop, rock, metall etc.

Tor(nikker anerkjennende): Så hvordan fungerer denne merkelappen på dere?

Victoria (veldig engasjert): Jeg vil ikke si at vi tenker sånn veldig mye på det. At vi er et undergrunnsband i den forstand og derfor må opptre som ett. Vi er imidlertid veldig opptatt av individuell frihet for musikken våres, og jo mer du eier av rettighetene til den kunsten du bedriver, jo friere står du til å utøve den som du vil. Beach House er vel i kommersiell utvikling, men vi utvikler oss i tråd med våre egne forventninger og ikke for raskt, hvertfall ikke raskere enn at vi ikke kan håndtere vår egen karriere. Vi er en ganske liten gruppe som forholder oss til små businessavtaler, iblant må man sitte i møter, andre ganger sitter man på toget og drømmer seg bort. I blant må man ta avgjørelser som er relatert til marked og salg, andre ganger kan man være på festival og stappes full av inspirasjon gjennom andre. Begge deler er grunnleggende for å være del av et platemarked, men Beach House vil i stor grad forbli Beach House nettopp fordi vi lager den musikken vi elsker, akkurat det kan ikke en gang et stort plateselskap ta i fra oss.

Tor: Nei, gudskjelov! Har dere noen tips til andre grupper som våre lesere ikke kjenner så godt til? Altså anbefalte lytteropplevelser?

Victoria ser på Alex, Alex ser på noen syklister. Bjørnar knipser bilder og jeg plystrer ventende. Så kommer svaret:

Victoria: Hm... mer lokalt vil jeg anbefale Human Bell. De er egentlig et rent melodisk orkester som ikke lager musikk med vokal, bare masse instrumenter, de har turnert en del med Boredoms i det siste. Ellers kom vi over en hel bunch av dyktige band på ATP, men de har dere sikkert hørt om. Jeg er veldig spent på Vetivers nye plate og jeg regner med dere har hørt på The Field? Uansett, det er mye rart å fange opp der ute, elsker man musikk kommer den frem til deg uansett, det gjelder bare å være åpen for nye influenser. Jeg glemte å si det i sted, men nye band og nye musikalske uttrykk er en konstant påvirkning på det vi driver med, det er viktig å være i bevegelse! Ellers har vi tittet litt på festivaler som er her i sommer og Øyafestivalen ser veldig spennende ut, kanskje klarer vi å komme tilbake til neste år å være med. Vi vil uansett være storfornøyd med å komme tilbake.

Intervjuet går mot slutten. Victoria virker tissetrengt og stresset, Alex virker fremdeles fraværende og tourmanager Mark har for lengst forlatt området ved Sentrum Scene for å dumpe av bagasjen til de to omreisende. Vi snakker litt løst og fast om at det har vært et artig intervju som ikke ble helt som planlagt men allikevel var fruktbart. Bandet skal nå rekke å skifte, spise middag, sjekke inn på hotellet og ankomme scenen på John Dee på ca. 1 time – jeg blir nesten litt målløs av tanken på slikt kaos. Heldigvis parerer Alex med en avslutning jeg kan unne dem:

Alex: You know, we've got some really cold beverages of Norwegian kind up in our backstage room at John Dee. You guys should come over and hang out before the concert if you like. That would have been nice, we would like that! But for now we'll have to run, give all our best wishes to your readers. We'll meet again some place near, and somewhere soon. Peace!

Omtale av konserten finner du her.

Alle s/hv-fotos av Bjørnar Haaland


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo