Nattjazz dag 2: Bestillingsverk og stepping

Nattjazzens andre dag inneholdt jazz, rock, improvisasjon og...stepping?

Alle bilder: Øyvind Zahl og Ingmar Wåhlberg

Den andre dagen av Nattjazzen ble, i likhet med den første, en variabel affære, med Terje Rypdals tingingsverk Crimescene som høydepunkt.

Arve Henriksen Trio

Kvelden begynte med Arve Henriksen Trio i Sardinen. Denne trioen består av, i tillegg til Henriksen selv på trompet og diverse knapper og knotter, Eivind Aarset på gitar og Jan Bang på livesampling og elektronikk. Arve Henriksen er en musiker som jeg har stor respekt for. Både i liveformatet og på plate har han skapt store øyeblikk, både solo og sammen med Supersilent.

Mine ganske så store forhåpninger ble ikke innfridd, og jeg tror at det har med Henriksens medspillere å gjøre. På scenens venstre side opptrådde Eivind Aarset forsiktig konserten gjennom, og virket nesten litt utilpass i denne settingen. Det ble mye e-bow, stirring inn i macen, og mange (nesten uhørbare) klanger. Noen ganger stakk han seg frem med noen knusktørre korte fraser, men var rask til å trekke seg tilbake igjen.

På høyresiden jobbet Jan Bang ivrig med sine disketter, knotter og dingser, men det ble ikke så mye lyd ut av det. Hans hovedsakelige bidrag var stadig skiftende rytmiske impulser, og noen oppkuttede samplinger av Henriksen trompet-tone. Fellestrekket for både Bang og Aarset var at de var forsiktige i sine bidrag. Ingen av dem tok noe initiativ, og det virket heller ikke som noen av dem var instilte på å skape noen dynamisk spenning i de improviserte strekkene, desverre. Resultatet var at Henriksen måtte bære det meste av det musikalske ansvaret alene.

Stryningen Henriksen har en fantastisk klang i instrumentet sitt, og har også en trygghet og en humor i det han foretar seg på scenen, noe som gjør at hans opptredner aldri blir kjedelige eller forutsigbare. Dette gjaldt også den første delen av gårsdagens konsert, der en blanding mellom varhet, forsiktighet og utadvent humor var i fokus. Midt i mellom vare gitarklanger, avbrutte elektroniske impulser og vare trompettoner, bøyer Henriksen seg ned mot micen og synger en strofe fra Fairytale, før han fniser litt og visker unnskyld. Så utrolig upassende, men samtidig et befriende avbrudd fra et musikalsk uttrykk som fort kan bli søvndyssende kvasiambient.

Utover i konserten ble de melodiske elementene stadig vekk svekket, og de ambiente faktorene stadig sterkere, og jeg må innrømme at jeg mistet interessen. Dynamikken og kontrastene som Henriksen spiller på i andre konstellasjoner var fraværende i denne trioen. Monotoni ble desverre sluttresultatet, selv om det fantes gøyale og vakre høydepunkter underveis.

Terje Rypdal, Skywards & Bergen Big Band

For første gang på mange år har i Nattjazz i år bestilt et tingingsverk, og den utvalgte mannen ble Terje Rypdal. I går ble Crimescene oppført i Røkeriet, og lineupen var ikke lite imponerende. I tillegg til opphavsmannen selv på gitarer, bidro Ståle Storløkken, Paolo Vinnaccia, Palle Mikkelborg og Bergen Big Band til et mektig sound.

Rypdal hadde for anledningen skrevet et verk som skiftet mellom rolige partier, der storbandet fikk dominere, og heftigere jazzrock-partier der Rypdal, Mikkelborg og Storløkken fikk vist seg fram i virtuose solopartier.

De to første delene av stykket var egentlig ganske karakteriserende for hele stykket: Det begynte helt stille, med noen forsiktige bassklarinett-støt fra to av blåserne i storbandet. Snart ble lag av lyd lagt på, en dronende bass kom til, cymbalene til trommisene Vinnaccia og Jakobsen fikk en altmer kraftfull klang. Etter et par minutter kom åpningstemaet spilt unisont av Rypdal og Mikkelborg, mens storbandet stadig la elementer til det voksende crescendoet. Plutselig faller bandet inn i en heftig, groovy jazzrock-groove, og fete solistprestasjoner står i kø, med Mikkelborgs virtuose og klokkeklare trompet-tone som høydepunkt.

Etter dette vugger stykket fram og tilbake. Et element som bandt de ulike delene sammen var forvridde samples fra filmdialog. Noen ganger var det mulig å høre hva som ble sagt, andre ganger var samplene såpass forvrengte at stemmene forsvant i digitale artifakter. Det hørtes ut som om dialogen var hentet fra gangster- og mafiafilmer, og det var kanskje dette som var linken til verkets tittel, Crimscene?

I store deler av verket spilte storbandet en sekundær rolle i forhold til Rypdals eget band, Skywards, noe som spesielt gjaldt i de mer rocka delene. I de lavmælte, ettertenksomme øyeblikkene spilte storbandet en mer aktiv del. I disse delene spilte trompet- og trombonerekkene langsomt skiftende akkorder (ikke ulikt et orgel), som dannet grunnlaget for improvisasjonsbidrag fra de andre musikerne. Det var også i disse øyeblikkene Bergen Big Bands egne musikere fikk vist fram sine solistiske egenskaper, som i mange tilfeller ikke sto tilbake for de andre solistiske innslagene.

Alt i alt var årets tingingsverk en imponerende, mektig og skiftende affære. Den utstrakte bruken av frijazz-inspirerte toner, spesielt i stykkets bassklarinett-tunge åpning gav Crimescene et visst apokalyptisk og skremmende preg. Dette ble også understreket av den forvrengte dialogen. I de rocka partiene tok imidlertid spillegleden overhånd, og verkets spenning besto i kontrastene mellom disse to ytterpunktene.

Wiik / Dörner / Lonberg-Holm / Zanussi

Kontrasten fra det mektige lydbildet som ble malt i Røkeriet til den pretensiøse frijazzen som ble presentert i Studio USF kunne ikke ha blitt større. På scenen satt og sto fire musikere godt etablert innenfor den moderne frijazzen: nordmennene Håvard Wiik på piano og Per Zanussi på bass, sammen med tyskeren Axel Dörner på trompet og Fred Lonberg-Holm på cello. Jeg kom inn halvveis i det fri-improviserte strekket deres, og i mine øyne presenterte de et stykke musikk som var like eksentrisk som den var mislykket.

Fokuspunktet i denne kvartettens musikalske uttrykk var Dörners trompet. Den største delen av settet spilte han uten tone, noe som førte til at de lydene som kom ut av instrumentet låt som pusting prossesert gjennom messingen som instrumentet består av. En kul effekt, forsåvidt, men når han benytter seg av den samme effektnet gjennomgående i 30 minutter blir det det forholdvis uinteressant.

Den eneste variasjonen han foretar seg er å variere pitchen på pustingen. Noen ganger spiller han noen korte melodiøse fraser, noe som gjør det hele uhyrlig mye mer interessant, men han går kjapt tilbake igjen til puste-effekten. Helt mot slutten av settet spiller han noen lange toner, som låter fullstendig blodfattige og uinteressert, men som likevel blir interessante, da de utgjør en viss form for variasjon.

De andre musikerne i kvartettten forsøker etter beste evne å følge opp Dörners sprell. Håvard Wiik er den mest interessante av herrene på scenen, der han stadig vekk plasserer fine, lavmælte impresjonistiske akkorder. Longberg-Holm supplerer lydbildet med manipulerte celloklanger, gjennom en lang rekke effektpedaler. Zanussi lengst bak på scenen forsøker å spille sammen med de andre, men det er nesten en umulig oppgave, da musikken ikke har noen form for linje, melodiføring eller akkordrekke. Til slutt virker det bare som om kvartetten gir opp og de rusler av scenen. I særklasse Nattjazzens mest bissare konsert så langt.

Gerri Allen Group
Siste punkt på programmet denne kvelden var Gerri Allen Group. Denne amerikanske pianisten kjente jeg ikke til på forhånd, men det forhåndsannonserte samarbeidet med en stepper gjorde meg såpass interessert at jeg stakk innom. Det er jeg glad for at jeg gjorde!

Denne gruppa spilte smilende, moderne pianojazz i arven etter amerikanske giganter, og en naturlig referanse er Chick Corea. Med et sterkt fokus på melodi var Allen og hennes medmusikanter en herlig kontrast til den merkverdige opplevelsen på Scene USF noen minutter tidligere.

Stepperen Maurice Chestnut gav konserten helt klart ytterligere en dimensjon. Jeg hadde på forhånd tenkt at dette låt ganske tåpelig, men dette uortodokse samarbeidet fungerte overraskende godt. I tillegg til å være et visuelt blikkfang på scenen, greide den atletiske Chestnut å gi Allens pianojazz et spenstig rytmisk driv, utover det trommmisen greide å stelle i stand på egen hånd. En av låtene utviklet seg til å bli en fyrrig duell mellom trommis Kassa Overall og Chestnut, hvor de utfordret hverandre i stadig mer komplekse rytmiske mønstre.

En konsert full av smil på scenen, og god stemning i salen. En flott avslutning på en omskiftende kveld.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wauvenfold - 3fold

(Wichita)

Liker du lyden av små trekkoppdyr? Her er musikken for deg!

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
Thule - Liquid (Rock and Roll Dream)