The Very Best, Blå 12. desember

Bandet uteble, men med rytmer og dansetrinn de færreste kan matche ble det hett på Blå. Og skikkelig god stemning.

Foto: Kaja Bruskeland

Det kan være vanskelig å holde styr på hvem The Very Best egentlig er, og hvor i verden de egentlig kommer fra. Derfor føltes det kanskje litt betryggende å bli ønsket velkommen av svenske Johan Karlberg som står alene bak et DJ-bord omgitt av oppblåsbare palmer. Han er den ene halvparten i Radioclit, og Radioclit pluss Esau Mwamwaya fra Malawi er lik The Very best. Andre halvdel av Radioclit, franskmannen Etienne Tron var ikke å se i kveld, men hans fravær ble veid opp med to dansere og en rapper med dreads som jeg i mangel på navn ser meg nødt til å omtale som Dreads resten av denne omtalen.

Første låt ut var Yalira, som også åpner det godt mottatte albumet Warm Heart of Africa fra tidligere i år. Den gode lyden på Blå kombinert med Esaus klokkeklare vokal gjorde det vanskelig å skille liveversjonen fra albumversjonen, bortsett fra det partiet der Esau skriker ut og spør om vi er klare til å rocke. Og hvis publikum var usikre i svaret her, forsvant nok det meste av tvilen i dét to dansere kledd i plagg fra kleskolleksjonen til M.I.A. entret scenen og låta Tengazako, der Esau gjør sin versjon av nettopp M.I.A sin slager Paper Planes, startet. Låta er hentet fra den beryktede mixtapen de slapp på nett året før debutalbumet. Og det er midt i denne låta at Dreads først setter sitt preg på konserten i det han stopper alt for å få oss til å skrike «YEAAH!». Heldigvis får han tilfredsstilt sine behov relativt fort, og låta får fortsette med allsang på «take your money» og mildt sagt god stemning.

Neste låt Nsokoto ble startet etter at bandet fikk mast seg til mer lyd i monitor og mer lyd generelt, med begrunnelsen at de trengte mer galskap. Og hvis galskap betyr de håndbevegelsene vi så Jagland gjøre i regi av Wyclef Jean under Nobelkonserten nylig, så kan man trygt si at dette ble innfridd. (Mer heldig her, dog.) Den suggerende introen på Julia som var neste låt føltes nesten verdt konserten i seg selv, og det var under refrenget her at publikum virkelig slapp seg løs. Folk hoppet, klemte og sang. Kanskje var det førjulstemninga, men antagelig var det bare et veldig energisk og bra band med en veldig bra lyd.

Danserne forsvant noen låter, men aldri dansen. Når de kom tilbake på låta Kada Manja, hadde vi hørt både Architecture in Helsinki-sampleren Kamphopo og Dreads sine konstante beskjeder om å få oss til å rope YEAH og MJAUU eller ROARR, avhengig av kjønn. Mer lyd hadde det også blitt bedt om, så når Kada Manja setter i gang har både volum og temperatur økt enda noen hakk.

Det som antagelig var kveldens fineste øyeblikk var når Esau og Dreads gjorde en liten a capella-snutt, kun akkompagnert av publikums klapping. Et annet åpenbart og forventet høydepunkt var når de spilte radiohiten Warm Heart of Africa. De greide seg helt greit uten Ezra Koenig da de hadde han med i ånden og i laptopen. Midt i låta går Dreads opp på DJ-bordet og annonserer at nå er det fest, og den ene palmen sendes ut blandt publikum. Beaten skrus opp og låta fortsetter, nå med halvparten av publikum dansende på scenen. Det er også her at groove-fotograf Bjørnar Håland blir observert på scenen fanget i noe som ser ut som en hard indre kamp: «skal jeg ta bilder, eller skal jeg danse?»

Før siste låt blir publikum bedt om å ta opp lightere og mobiler, slik at de kan få en skikkelig avslutning på det som er The Very Best's siste konsert dette året. Det er mange tanker man kan gjøre seg om det å fremføre en versjon av Michael Jacksons Free Willy-sang Will You Be There nå, og «uhemmet publikumsfrieri» står kanskje høyt på den tankelista. Men både fordi denne faktisk er hentet fra fjorårets mixtape, og fordi den var så fin rett og slett, så tenkte man først og fremst at dette var en bra avslutning på en bra konsert. Man kunne kanskje ønsket seg litt mindre mas om kollektiv YEAH-skriking og at ryktene om storband var sanne, men det er jo ikke jul riktig enda. Og når Esau gikk av scenen etter å ha ropt ut en kjærlighetserklæring til publikum var den for lengst besvart fra de fleste på Blå denne kvelden.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo