Tower Of Power, Rockefeller 2. november 2010

Verdens feteste blåserekke, den mest legendariske bandlederen og de kuleste dansetrinna - soulmaskineriet Tower of Power fra California gjestet Oslo igjen.

Relaterte sider:

Tower of Power

Det har nærmest blitt en årlig begivenhet for funklegendene i Tower of Power å slenge innom den norske hovedstaden en gang i løpet av høsten eller vinteren. Ikke så merkelig egentlig, ettersom nordmenn tydeligvis aldri blir lei av den blåseglade gjengen som bare nekter å gå ut på dato. Etter 43 år med turnèvirksomhet har nemlig Tower Of Power fortsatt ikke fått nok, og nesten nøyaktig et år etter at de funkifiserte Oslo-publikummet sist, var de tilbake på Rockefeller igjen.

I fjor kunne bandet glede seg over stinn brakke og vel så det, men denne tirsdagskvelden var det noe mer glissent i rekkene på Rockefeller. Om Oslo-publikummet fortsatt lever på sin dose «soul-vaccination» etter forrige besøk, eller om det var stive billettpriser som holdt folk hjemme, vites ikke, men det er liten tvil om at engasjementet blant publikum var noe lavere enn man har observert ved tidligere besøk.

Men uansett engasjement eller ikke, gutta i T.O.P har flere tiårs erfaring, og med fullt band og en blåserekke på fem, suser de i vei med sitt funklokmotiv enten man er klar eller ikke. Konserten åpnet upåklagelig med tonnevis med smittende energi og store smil til tonene av We Came to Play og Soul with a capital S. Skapet var satt. Kongene av funk viste oss nok en gang hvordan det skal gjøres.

De påfølgende 110 minuttene var tidvis gull, tidvis bare sølv, men ikke desto mindre en massiv vitamininnsprøytning på en grå novemberkveld. Vokalist Larry Braggs lever rollen som soul-artist fullt ut. Han danser uavbrutt, får damene til å hyle på de rette stedene, ber om senket belysning for balladene, glir elegant opp i falsett og frir til både dem på bakerste rad og øverst på galleriet med sine stadige oppfordringer til klapping og oh-ing.

Stephen "Doc" Kupka på saksofon, også kjent som «han med hatten», «han med bukseselene» eller «The Funky Doctor» for de mer innvidde, skrur på sjarmen omtrent midtveis i konserten og gjør sine berømmelige «shoulder-shakes». Soul-toget har full fart og alt er såre vel. Låtene sitter som ei kule. De har gjort dette i 43 år, dette kan de.

Er det noe man kan sette fingeren på, så er det kanskje en noe skuffende settliste. Joda, mange av hitene er på plass, men det var nok en del av publikum som lot seg kjede litt av at mye fra de gamle, gode platene måtte vike for nyere materiale. Selv om både Diggin On James Brown, What Is Hip og Still a Young Man kom til slutt, var det ikke helt nok til å sende publikum ut i novembernatta med bakoversveis. Bare nesten.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - Everybody

(Thrill Jockey)

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Flere:

Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir
Atomic - Feet Music